Marius Müller «Solo 1981-1995»
C+C Records

I forbindelse med at Marius Müller denne uka ville fylt 60 år, slippes endelig gitaristens soloplater på CD. Med tanke på at de tre første skivene aldri har vært utgitt på dette formatet, og at lommeboka di seriøst må blø om du skulle komme over de to påfølgende skivene på CD, er «Solo 1981-1995» så visst en boks som burde vært sluppet for lenge siden, og ikke minst mens CD-formatet fortsatt var fullt levende. Det er uansett bedre sent enn aldri.

De seks CD-ene er altså pakka i en boks, det er lagt på mange bonusspor – inkludert en del tidligere uutgitt materiale – og en informativ booklet er også vedlagt. Her finner vi blant annet info om skivene, historien om Marius – ført i pennen av Arvid Skancke-Knutsen – omfattende diskografi, historier fra mange av Marius’ samarbeidspartnere og venner, og masse bilder (inkludert noe som er henta fra Rock And Roll Dreams). Nerdene blant oss finner likevel noen mangler, men mer om det underveis i gjennomgangen av boksen.

Da Marius Müller i 1981 ble popstjerne over natta med «Den Du Veit», var dette langt fra mannens platedebut. Han hadde allerede som medlem av Salt & Pepper vært med på albumet «00.15» – der vi også fikk en slags smakebit på mannens fremtidige solokarriere – året i forveien, og så forskjellige artister som Jahn Teigen, Trygve Hoff og Alex hadde allerede benytta seg av gitaristens ferdigheter i studioet. Samtidig var Müller medlem av Lava, som i 1981 hadde suksess med «Cruisin», og som var backingbandet på Jannickes «Min Stil».

Lava er også bandet som backer Müller når han går i studioet for å spille inn «Den Du Veit», og medgitarist i flinkisbandet med røtter i Sogn og Fjordane, Svein Dag Hauge, bidrar også som produsent når Marius skal gjøre sin solodebut. Marius er for øvrig oslogutt, fra Manglerud – derav kallenavnet Manglerud-Hendrix – og på vokalsiden skulle mannen uttrykke seg på sin ujålete dialekt på sine første soloutgivelser.

Gitaristen Marius Müller setter kjapt sitt preg på «Den Du Veit» når skiva åpner med den riffbaserte «Vær Deg Sjæl». Dette handler uansett ikke om gitarer alene – den plata lå 14 år frem i tid – men derimot om gitarbaserte poprock-låter, og albumet er gjennomført godt nettopp på låtsiden. Müller er kanskje ikke den største vokalisten, men særpreget i både stemme og språkbruk tilfører en sjarm som denne skribenten alltid har vært glad i.

Det rockes opp litt ekstra med «Flåkjeft», der det er godt tempo og driv, og selvfølgelig plass til en liten solo. «Karina» er også en småhissig liten sak, mens «Frigjorte Damer» er nok en melodisk riffrocker i typisk Müller-ånd. Dette er særdeles trivelig. Også har vi selvfølgelig platas tittelspor, som så visst ikke trenger noen presentasjon. Vi snakker tross alt om en av norsk rocks største klassikere.

Marius var ikke bare en rocker, men også en gitarist med sans for de følsomme balladene, og instrumentalen «Lang Tid» beviser at han tidlig hadde dette elementet inne. Instrumentalene var uansett ikke typisk for Müller på denne tiden, men en ballade som den fine «Nå Er’e Oss» føyer seg inn i rekka av klinelåter fra mannen på tidlig åttitall. Skivas punktum settes for øvrig med den flotteste balladen på skiva, «(Bli Hos Meg) I Natt», og med det er en klassisk debut i havn.

Når vi kommer over på bonusspora finner vi først Marius’ to vokalbidrag til Salt & Peppers «00.15», og tittelsporet er først ut. Dette er ei rockelåt som hinter mye om hvilken retning Müller skulle gå i på solodebuten ett år senere. Videre får vi balladen «En Arm Å Hvile På», som er fin med sitt nakne akustiske uttrykk. For historiefortellingas skyld hadde det helt klart vært fint om «Prøve En Gang Til», med Trond Granlund på sang, også hadde vært inkludert her. Og med det er vi inne på nerdenes savn.

Avslutter disken gjør den akustiske versjonen av «Den Du Veit», som først dukka opp på samleplata «Marius Müller» i 2000 i forbindelse med årsdagen for Marius’ dødsfall. Dette er tilnærma det arrangementet Müller spilte live siste halvdel av nittitallet da han igjen begynte å plukke frem gjennombruddslåta på sine konserter, etter i en årrekke å ha holdt avstand til klassikeren. Studioinnspillinga krydres litt med elgitar, og versjonen er fin.

Marius’ andre album, «Er’e Så Nøye’a?», følger i fotspora til debuten, og er på flere måter som et tvillingalbum til «Den Du Veit» å regne. Svein Dag Hauge er igjen med som produsent, og rytmeseksjonen er nok en gang Lavas Per Hillestad og Rolf Graf. Samtidig slipper Müllers nye backingband, Små Hender – bestående av Bjørn «Julle» Juliussen og Asle Nilsen – til på et par spor. Resultatet er uansett ikke like solid som debuten, selv om vi fortsatt snakker om ei god plate.

Tittelsporet innleder «Er’e Så Nøye’a?», og igjen snakker vi om en riffbasert poprocker, som på tekstsiden nærmest definerer Marius slik vi kjente ham. Her poengterer han den tidligere nevnte språkbruken, som setter så tydelig preg på disse tidlige platene. Litt snillere i kantene blir det når Små Hender entrer studioet for den melodiske «Hva Har Jeg Gjort», mens mannen gjør en utypisk flørter med rockabilly i «Fløtt Deg».

Marius ser seg så tilbake til Salt & Pepper-tiden når han plukker frem igjen «Prøve 1 Gang Til», men uten at dette er et albumhøydepunkt. Det er mulig det å resirkulere var et resultat av kort tid til å skrive musikk mellom debuten og oppfølgeren, og kanskje kan det å gjøre en cover ha samme årsak. Det ble uansett svært vellykka når Marius plukka frem Thin Lizzys «Don’t Believe A Word» – i Gary Moores balladeversjon – og gjorde den om til «Ikke Tru Et Ord». Her får da også sologitarist Müller vist seg frem på ypperlig vis.

Hillestad får sette sitt preg på den gode «Lurt Igjen», som kombinerer god riffing med luftigere elementer, og ikke minst et særdeles fengende refreng. Med den popa «Ung Og Fri» leverte Marius Müller sitt bidrag til «Melodi Grand Prix», mens den mer rocka «På Gang» passende nok fikk sin debut på VGs kassettserie «På Gang». Marius var altså så i vinden på denne tiden at han kunne dukke opp over alt.

Det hele avslutter med den uptempo instrumentalen «200 Tonn», og med det setter Marius Müller et slags foreløpig punktum, der han tar et delvis farvel med Lava som samarbeidspartnere. Underveis på «Er’e Så Nøye’a?» savner man for øvrig de gode egenkomponerte balladene vi fant på debuten, men akkurat på det feltet skal mannen treffe blink ved neste korsvei.

Ekstralåtene på disken er først Marius’ to bidrag til «Fifty Fifty 50/50»-soundtracket. Her er «400 Mil Av sted» en fin halvballade i Jonas Fjeld-land, mens «Prøv Deg Sjæl» er mer rocka, med litt heftig solospill. Til slutt kommer VG-versjonen av «På Gang», som sitter godt, og er å foretrekke fremfor albumversjonen.

Marius legger seg på ei, i alle fall til tider, mer voksen linje når «Marius» slippes i 1983. Ny produsent er svenske Mats Ronander, som tidligere har jobba med blant andre Ulf Lundell og Tomas Ledin, og som har vært turnegitarist for ABBA. Det er altså en merittert mann som styrer innspillingene, og samtidig tar Ronander med seg sin tidvise kollega Åke Sundqvist på trommer, mens Rolf Graf igjen håndterer bassen. På låtskriversiden jobber Marius mye med sin tidligere Salt & Pepper-kollega Helge Sveen, så vi snakker om en blanding av nytt og gammelt blant personalet.

Det er et litt annerledes lydbilde som åpenbarer seg når «Verden Går Videre» innleder «Marius», og med det tar Müller et skritt videre i sin musikalske utvikling, der han småplukker på gitaren i versa. Også når det er tid for soloen ligger gitaren litt mer bak i miksen, men den mer rocka Müller-siden slipper til i den påfølgende «Løp», som har fått tittelen forkorta siden Små Hender-singelen «Løp Din Vei». Også «Hvis Du Var Min», fra nevnte singel, hentes for øvrig frem igjen. Reggae-flørten «Dampmaskin» viser igjen Marius fra en ny side, så det er en litt mer allsidig artist som åpenbarer seg på album nummer tre.

Igjen tar mannen tak i et par rockeklassikere, og oversetter dem til norsk, og gir med det låtene sitt særpreg. Først ut av disse er The Rolling Stones’ «Stupid Girl», som har blitt til «Æ’kke Den Dama Fæl». Her sitter gitarene i førersetet, noe de også gjør når The Beatles’ «She Said She Said» har inntatt formen som «Hun Sa, Jeg Sa». Begge låtene fungerer, med førstnevnte som den mest vellykka.

Den riffbaserte Müller viser seg igjen i «Kan’ke Forklare» og den småhissige «Jenter», dette i kontrast til balladen «Kan Du Si Meg Hvem Hun Er». Her er Marius litt smådesperat i jakta på den ukjente dama han tydeligvis har falt for. Dette er melodisk godt, samtidig som tekstlinja «Har ‘a hybel på Romsås, eller kommer ‘a fra Mars» fremviser sider ved mannens humor, som vi senere skulle bli godt kjent med gjennom «Herreavdelingen».

Underveis på «Marius» dukker også udødelige «Carmen» opp, og dette er melodisnekker, og ikke minst, gitarist Müller i sitt absolutte ess. Det er så sart og flott, fra forsiktig gitarplukking innledningsvis, via en oppbygning som fører mot en solo som opp gjennom åra skulle utvikle seg til det fullkomne konsertklimaks. På mange måter er «Carmen» Marius Müllers beste øyeblikk, og låtas fenomenale reise mot perfeksjon begynte på «Marius».

Første bonuslåt her er singel-b-siden «Roll Over Beethoven», der Müller bedriver kjapp og energisk rock’n roll i denne Chuck Berry-klassikeren. Dette fungerer. Låtas a-side, «Carmen», kom for øvrig også i en nedkorta promoversjon, men den er dessverre ikke inkludert i boksen.

Derimot er singelen Marius gjorde med Små Hender som backingband med, og det betyr at vi får alternative versjoner til to spor som senere skulle finne veien til «Marius». «Løp Din Vei» og «Hvis Du Var Min» ligger her tett opptil uttrykket vi finner i albumversjonene, der to gamle Salt & Pepper-medlemmer i form av Helge Sveen og Morty Christiansen, samt Gil Edwards, spiller i bandet.

Samarbeidet mellom Müller og Trond Granlund ble gjenopptatt i 1983, da gitaristen produserte Granlunds «Driftin'». Tittelsporet var en duett mellom de to, og her får vi både den engelske versjonen, og den norske, som bærer tittelen «Helt Aleine». Dette er ei fin låt, der begge artistene får satt sitt tydelige stempel.

Det mest interessante stoffet i boksen for samlerne der ute er selvfølgelig de tidligere uutgitte innspillingene, og vi får hele sju av disse med bandprosjektet Trio Grande. Her samarbeider Marius med Clas Yngström (gitar), Igor Kill (bass) og Frank Marstokk (trommer). I løpet av 1983 svingte kvartetten innom studioet et par ganger, og resultatet er for første gang ute i offentligheten.

Yngström har skrevet flere av låtene, og blant annet får vi en tidlig, og etter hvert uptempo versjon av «I Ain’t Beggin'», som skulle dukke opp på Funhouse-plata «Maximum» åtte år senere. Stilmessig ligger bandet godt forankra i bluesen, der ei låt som «Evil Eye» er seig, Don Nix sin «Going Down» sitter godt, og Tampa Reds «It Hurts Me Too» byr på godt slidegitarspill.

Lydmessig låter det litt demo, så vi snakker nok ikke om materiale opprinnelig ment for utgivelse. Det låter uansett mer enn godt nok til at dette er interessant lytting, uten at man får tanker om gravrøveri.

Med sitt fjerde album, «The Big Beat», er det en annen Marius Müller vi møter, og et vesentlig poeng er det at mannen nå har gått over til å uttrykke seg på engelsk. Nå produserer han også selv, mens han henter inn blant andre Dollie De Luxe-tangentist Ingrid Bjørnov, tidligere ABBA- og fremtidig a-ha-trommis Per Lindvall, og bassist Matts Alsberg, for å fremføre musikken i studioet.

Det åpner litt forsiktig og pent med den sterke «Drowning In The Flood», men samtidig får Marius lagt inn mye godt gitarkrydder, og etter hvert glimrende solopartier. Man aner nok også at Müller er på vei mot Funhouse, og nettopp det at mannen produserer på egenhånd er nok mye av grunnen til retningen det hele tar. Dette er tross alt første gang Müller styrer alt selv, samtidig som han helt klart har valgt å gå i en annen retning enn på de tre første platene.

«My Town» er rocka og melodisk, samtidig som keyboards blander seg inn på typisk åttitallsvis. Dette fungerer greit, men uten virkelig å overbevise. Det er da også ei litt ujevn plate vi snakker om, der tittelkuttet blir rimelig anonymt. Den småspretne og småfunky «Make Love To You», fungerer derimot bedre, der det krydres med mye tangenter.

Når det roes ned med «King Of Everything» treffer Müller igjen godt, der han også finner frem den akustiske gitaren til solopartiet. Også den røffere «Cost Of Love» – tidligere gjort av blant andre Linda Ronstadt – gjør seg relativt godt, der et småtungt riff driver låta. Med det er vi også over på coverlåtene, som det er to til av på «The Big Beat».

Når Müller gjør «Diamonds Are A Girl’s Best Friend» låter det mer «Wild Thing» enn Marilyn Monroe, og her slår mannen seg godt løs på gitarene. Videre byr Marius på sin tolkning av The Beatles «She’s Leaving Home», hvilket vil si en instrumental variant, der gitarene «synger» vokallinjene. Denne versjonen er som tatt litt ut av en moderat jazz-verden, der bassen legger et godt bakteppe. Dette er ei fin avslutning på ei noe ujevn plate.

CD-versjonen av «The Big Beat» avslutta med bonussporet «My Town (City-Mix)», og denne alternative og forlenga miksen er også inkludert denne gangen. Dessverre er det ikke funnet plass til «Make Love To You (Mega-Mix)», som var på den opprinnelige CD-versjonen av albumet, og med det finner nerdene igjen en liten mangel ved boksen.

De fem neste spora er Marius Müller-låtene fra soundtracket til «Hard Asfalt», et album der Müller var involvert i de aller fleste spora som produsent for blant andre Claudia Scott og Dance With A Stranger. «Friends» er melodiøs, der den befinner seg i et poprock-landskap, og det handler i det hele tatt mye om melodier på disse låtene, som helt klart er skrevet med filmen i tankene.

Den rolige «Blast From The Past» er den beste av låtene, hvilket også forklarer hvorfor nettopp denne skulle bli med videre inn i fremtiden. Instrumentalen «Break Your Neck» drar tankene mot en småkaotisk «Axel F», der hissige gitarer kombineres med tangenter og heftige rytmer. Den avsluttende «Blues For Knut» er en akustisk blues, som er helt grei. Alt i alt er ikke disse filmlåtene Marius på sitt ypperste, men det er godt at de nå er å finne sammen med mannens soloplater.

Marius Müller tar et skritt nærmere bluesen med «Boom Boom», der Åke Sundqvist returnerer på trommer, mens Mats Englund trakterer bassen, og Kjetil Bjerkestrand legger keyboards. Nok en gang styrer Müller selv innspillinga, der både originaler og coverlåter står på agendaen.

Fremtidig Funhouse-trommis Totto Hansen gjør en gjesteopptreden når John Lee Hookers klassiske «Boom Boom» åpner albumet, og med det befinner Müller seg i blues-land. Som for flere av låtene på plata kunne CD-utgava by på en lengre versjon av låta enn LP-en, og det er CD-versjonene av innspillingene vi får også denne gangen, om ørlite omstokka. Når platas tittelspor tar av fylles det på med blåsere, men denne typen coverlåter blir uansett ikke Müller på sitt mest interessante, selv om mannen får vist seg godt frem på gitaren.

Melodimessig er det relativt popa når «Hold On» kommer som første originallåt, men ser vi bort fra godt soloarbeid blir dette litt for anonymt, der låta blir verken fugl eller fisk. «Boom Boom» er da også Müllers svakeste plate, men det finnes heldigvis gode spor også her. Underveis er det også selvfølgelig en del godt gitarspill, som til tider gjør det verdt å lytte til plata, men samtidig er dette Müllers klart minst gitartunge skive.

Melodimessig treffer Marius relativt bra med den roligere «Magical Moments», men samtidig gir mannen sitt eget instrument alt for liten plass. Trompeten får derimot ganske godt med spillerom. Sånn sett er det til tider litt vanskelig å forstå hva gitaristen Müller ville med denne plata, men så kommer albumhøydepunktet «Wicked Ways», som er groovy og god. Vi kunne nok fortsatt ønske oss gitarene mer rett i trynet, men låta holder mål.

Wilson Picketts «Midnight Hour» – som på CD-versjonen kom i to deler, hvilket den også gjør på denne utgivelsen – understreker nok mye av problemet med «Boom Boom», da keyboards får alt for mye plass, og man kan kanskje ane at Müller hadde gått seg litt bort i åttitallet. Heldigvis unner han seg her plass til noen rivende soloer, og da hjelper det. Gitarene får også godt spillerom i «Bluesman», og straks mannen lar det som bør være hovedinstrumentet slippe til, blir dette trivelig.

Marius har tatt med seg «Blast From The Past» fra soundtracket til «Hard Asfalt», og han gjør en riktig fin versjon av balladen her. Med «Some Kinda Wonderful» økes tempoet igjen, i denne låta som blant annet er gjort av Grand Funk, og dette blir helt greit. Avslutningsvis er det over i «Midnight Hour II», og det utitulerte sistesporet, som er en liten rytmebasert akustisk sak.

Bonusmaterialet på denne disken er først seks låter fra Marius’ samarbeid med Tom Mathisen og Herodes Falsk, og disse stammer fra duoens tre første album, med gitar- og vokalbidrag fra Marius. Tittelsporet til «Fusk» innleder sekvensen, og dette er nærmest fullt og helt Müller, der gitarene får mye plass. Vi snakker også om ei relativt streit låt, i motsetning til den påfølgende «Je T’aime», som er typisk Falsk-galskap.

«En God Kopi» forteller en gitarists historie, i et Dire Straits-landskap, hvilket selvfølgelig gir god plass til produsent Müllers gitarer og vokal. Med «Forvirra (Nervevrak Og Deppa)» går gutta i Vazelina Bilopphøggers’ fotspor, samtidig som det er tekstmessige hatteløft i retning av TNT. Videre plukkes «Anita Hegerlands Rompe», fra «¡Hubaluba!». Til slutt låner gutta «Life’s Been Good» fra Joe Walsh til «Showbiz»-soundtracket, og resultatet er «Kjendis Og Rik», med betydelig mer tilstedeværelse fra Müller enn i selve filmen.

I 1991 ga Marius ut en singel under dekknavnet Anita Dupree, og disse to låtene er også lagt på «Boom Boom»-disken. Innspillingene er uansett ikke særlig interessante for de av oss som liker gitaristen Marius Müller, der vi får instrumentale musakversjoner av Geirr Tveitts «Vi Skal Ikkje Sova Burt Sumarnatta» og The Beatles’ «And I Love Her».

Betydelig mer interessant er det med den tidligere uutgitte innspillinga av Tom Pettersens «Master Of The Game», som stammer fra 1989. Vi snakker om et snilt uttrykk, men gitarsoloen sitter bra, der Marius briljerer for en stund.

Åtte år etter sitt forrige soloalbum – Funhouse hadde i løpet av denne perioden gjort tre studioplater – fant Marius Müller tiden inne for å leke seg litt på egenhånd igjen, og nå var det tid for det «obligatoriske» instrumentalalbumet, «Seks». Med seg på laget hadde han blant andre produsent Svein Dag Hauge, Funhouse-gutta Per Hillestad – som var litt av og på i Funhouse mens han turnerte verden med a-ha – og Pål Reinertsen, samt et par gitarkolleger som gjester.

Etter en liten akustisk innledning i form av «Blå # 2», drar Marius ut i det melodiske gitarlandskapet med «Våkn Opp». Dette er flott og stemningsfullt, der alt handler om gitarene, og de nydelige tonene Marius kunne få ut av instrumentet sitt. Det rockes så opp med et Funhouse-komp i «Som 1 Reise», der man finner Müller i et slags Joe Satriani-landskap. Dette er «Seks» på sitt absolutt beste, men plata er i det hele tatt ei flott musikalsk reise gjennom gitaristens mangfoldighet.

«Bless» tar den ned med et renere gitarsound, før Marius henter inn Knut Reiersrud for «Duett I E-Dur». Her leker gutta seg med akustiske gitarer, og er med det med på å tilføre deler av den store variasjonen som ligger i musikken på «Seks». Helakustisk er det for øvrig i «Sunburst Shuffle», der Marius hiver seg av gårde i en liten blues. Avslutningsvis på skiva henter Marius så inn Tom S. Lund som er med på å ta den helt ned med «Ate Quem Sabé».

«Snapp» er uptempo, der vi regelrett får ei Funhouse-innspilling. Den samme trioen følger på med den litt roligere og mer melodiøse «Den Grønne Drømmen», og gjør etter hvert den gitartunge «Destiny». Kontrasten er stor til den folkemusikkinspirerte «Mia’s Sang», med Hans Fredrik Jacobsen på fløyte, hvilket igjen understreker Müllers allsidighet. Denne allsidigheten fikk han aldri frem på samme måte på sine tidligere soloplater, eller med Funhouse.

På CD-ens bonusmateriale skal vi først over i jazz-avdelingen, der Terje Gewelts «The Fens» er første spor. Dette gir rom for herlige soloutflukter for Marius, samtidig som Palle Wangberg legger orgel. Her snakker vi om et fint spor.

Når det så er tid for den først offisielle utgivelsen med BAM, befinner vi oss fortsatt i det sære musikalske landskapet. Faktisk er dette så på kanten av hva vi normalt kjenner Müller fra, at han i forkant av en konsert på Smuget i 1995 advarte undertegnede, og lurte på om jeg var sikker på at jeg ville utsette meg for dette.

Trioen – som har tatt navnet etter medlemmene Bugge Wesseltoft (orgel), Audun Kleive (trommer) og Marius – byr her på en lang jamprega liveversjon av Charlie Mingus’ «Goodbye Porkpie Hat», og dette er hyggelig gjenhør for de av oss som ikke helt husker hvordan samspillet mellom Marius, Bugge og Audun låt. Når lyden også er veldig god, er det bare å konkludere med at vi ønsker oss hele denne konserten fra Haugesund i 1996.

Det er mer livemateriale på gang når tidsreisa tar oss med tilbake til Chateau Neuf vinteren 1987, der Müller gjør fire låter. Først får han hjelp av Henning Kvitnes på Elvis Costellos «Alison», og det er kassegitarer som gjelder i denne gode opptredenen. Müller fortsetter alene med «Boom Boom» og etter hvert «Knockin’ On Heaven’s Door», men det er «(Bli Hos Meg) I Natt» som blir det korte settets høydepunkt.

Den flotte duetten mellom Hilde Heltberg og Marius, «Den Siste Låta», avslutter disken, og boksen. Dermed er mye av Marius Müllers musikalske liv utenfor Funhouse samla, og enhver Müller-fan bør investere i denne boksen, så enkelt er det.

Jan Dahle