Historieskriving om avdøde personligheter

Av Sæmund Fiskvik, tidligere musikkorganisasjonsmann og Spellemann-general, her og nå forfatter av den nylig utgitte boka Plateparadiset. Åpenbaringer fra platebransjens gullalder.

Sæmund Fiskvik (Foto: Privat)

Enkelte journalister har stilt seg skeptisk til at jeg i min ferske bok Plateparadiset gir kritisk omtale av avdøde bransjehøvdinger – altså folk som «ikke kan forsvare seg», og som angivelig burde «få hvile i fred». Ja, bør de nå det?

For min bok dreier dette seg i første rekke om Arne Bendiksen og Gunnar Hordvik; to personer som jeg rent personlig hadde et svært godt forhold til, og langt fra pleiet fiendskap med. Men som jeg altså ikke føler noen forpliktelse til å verne ved en eller annen muerta. Jeg innser at platebransjen og musikklivet ikke er særlig vant med at biografisk stoff dreier seg om annet enn detaljerte faktaopplysninger og koseprat, men slikt har altså ikke vært utgangspunkt for min skriving.

Det er nå fritt opp til enhver å motdokumentere mitt materiale – gjerne her i Ballade.

Her skriver jeg historie (med et skrått blikk), og historien består helst av personer som er avdøde. Etiske forbudsregler om ikke å omtale historiske personer kritisk, ville da utradere hele historiefaget. Derfor har jeg gjort en del granskning og en del vurderinger som ikke alle liker å se på trykk – særlig gjelder det en vidløftig mangeårig historie om rettighetene til den såkalte trønderrocken. Dersom denne dokumentasjonen står seg, blir betydelige rettighetsforhold snudd på hodet. Det er nå fritt opp til enhver å motdokumentere mitt materiale – gjerne her i Ballade.

Jeg elsker (fair) debatt.

Noen spør om ikke i det minste arvinger burde få forhåndsinnsyn i bokmanus om deres etterlatte – for eksempel Bendiksens sønner? Det er jeg ikke så sikker på at de bør. Journalister sammenblander fort pressens etiske plakater med bokbransjens, men her er det en forskjell. Boka er ikke noe nyhetsmedium med innsyns- og tilsvarsrett. Etisk sett har jeg prøvd å følge sjekklista for etikk i sakprosa (jfr. NFFO), og mener jeg har utvist forsiktighet ved omtale av folk som ennå ikke er kalde i grava, men de to nevnte bransjehøvdingene har nå ligget der lenge. Og siden de nettopp var høvdinger, må de (og deres etterlatte) tåle skarpere rampelys enn Jørgen Hattemaker. Det er altså forskjell på personligheter og ordinære personer.

Platebransjen har jo hittil vært nesten freda arena her. Sæmund Fiskvik om #metoo

Jeg har også avgrensa meg til tematikk som er relevant og viktig for å forstå historien. Ikke minst hva gjelder Bendiksen fins det uggent materiale som jeg har holdt utenfor. Det fremgår for øvrig av forordet i boka at jeg konsekvent har latt sengehistorier ligge i skuffen – selv om #metoo faktisk har gjort at mange mener denne tematikken er alt for viktig til å fredes. Og med den kjennskapen jeg, og sikkert de fleste andre i bransjen, har om tvilsomme intimforhold der, ser jeg ikke bort fra at noen burde åpne skuffene på dette området? Platebransjen har jo hittil vært nesten freda arena her. Jeg noterer onsdagens opprop innen folkemusikken, og legger til grunn at aktiviteter der i gården må antas å være krusninger sammenligna med bølgene i platebransjens plaskebasseng.