Unikum 04 April Web

Studentavisen for Agder GRATIS | April 2023 

TUITION FEES: THE FAIRY TALE OF EQUALITY AND DIVERSITY // RESIDENT EVIL 4 REVIEW // WHY DID THEY GHOST ME?

Hvorfor 

gråter jeg 

så mye? 

Er det viktig 

å ha sex i 

studietiden? 

Hvordan 

håndterer jeg 

sjalusi? 

Hvordan kan 

jeg få mer 

selvtillit? 

Still anonyme spørsmål til leger, rådgivere, 

psykologer, helsesykepleier og fysioterapeuter. 

UANSETT HVA DU LURER PÅ... 

Spør oss eller se hva andre spør om på sia.no/studenterspor 

STUDENTENES 

TRENINGSSENTER 

50% 

STUDENT 

RABATT 

*Les mer om gjesttrening på spicheren.no

WHERE WE BELONG 

Most of you probably know 

little to nothing about the 

intricate clockwork that is 

Unikum, you simply see what is 

before you, the face of the clock, 

our edition, after all, it is what is 

most important. But this edition 

marks the final edition of our 

current graphical designer, 

Mariana, who will be dearly 

missed. We sat in the office the 

other day and talked about the 

future. This might echo some 

of the things brought up in 

my January leader, however, 

the focus was on worry. The 

worry of leaving one phase of 

your life behind and embracing 

a new one, especially 

when the position you’re 

currently in is so comfortable. 

I wish I was a person who 

simply could discard all my 

worries, over the past, present 

and future, yet these intrusive 

thoughts lurk into my mind 

from time to time. Just the other 

day it hit me; I’m on my last year 

of studying, and after this, I can 

start working, taking another 

important step into adulthood, 

or rather, the illusion of it. But 

I don’t want to do that. I love 

studying, I love being at the 

university, being a Fadder every 

year, drinking on weekdays 

if I feel like it, and most 

importantly, being with my 

friends and making new ones. 

I worry, that stepping into this 

new phase of my life, means 

never going back to these 

blissful times, I can retrace my 

steps, but I will never make a 

new footprint, simply glorifying 

old ones. I have to let go. Find 

my place in the world. But thus 

far, this is where I belonged, 

right? How do you just forge 

a new path, find a new home? 

I know I wrote in the January 

edition “to find the courage to 

take a step into the unknown”, 

but I never quite realized 

just how terrifying it is. 

INNHOLD 

4 Tuition fees: the fairy tale 

of equality and diversity 

6 The difficult balance between 

green energy and indigenous rights 

8 Kulturkalenderen for studenter 

12 Et forsvar for tradisjonell arkitetur på Sørlandet 

14 Dykt hjørne 

15 Tales of long nights, new friendships 

and healing your inner child 

18 Hvorfor bør du engasjere deg 

i studentpolitikken i Norge? 

20 Review: Resident Evil 

23 Pit Stop 

24 Poduniverset 

26 America, frihetens lystårn 

30 This is a man‘s world... still! 

32 Novelle: Revebjeller 

33 Unikum Rekrutterer 

34 Bør vi Henrette Roald Dahl? 

35 Oppskrift: Enkel key lime pai på glass 

36 Unikum‘s Corner of Hidden Treasures: 

Desperate Housewives 

37 Why did they ghost me? 

Tobias Klausen 

redaktor@unikumnett.no 

4843 1050 

Redaksjon: 

ANSVARLIG REDAKTØR : 


FOTOGRAFER: 

Anja Kathrine Laland Gyberg, Embla Eskilt Hagelisletto, 

Ingrid Nordvik Krossbakken 

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder 

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S 

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S 

ORG.NR.: 984 544 677 

TELEFON: 911 45 962 

EPOST: redaktor@unikumnett.no 

NETTSIDE: unikumnett.no 

TWITTER: twitter.com/unikumnett 

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum 

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett 

Publisert Februar 2023 

Utgave nummer 04 

REDAKTØRER: 

Nettredaktør 

Nyhetsredaktør 

Kulturredaktør 

Fotoredaktør 

Debattansvarlig 

Anjali Mariampillai 

Embla Eskilt Hagalisletto 

Evgeniia Kadyrova 

Johan Pedersen Betsi 

GRAFISK ANSVARLIG: 

Mariana Rodrigues Sena, Natalia Bogdanova 

FORSIDE: 

Capcom 

DESKEN: 

Alex Przybylski, Alexander Horpestad, Andi Laland Gyberg, 

Anja Kathrine Laland Gyberg, Anjali Mariampillai, Halvor Nyhus 

Hagen, Johan Pedersen Betsi, Mariana Rodrigues, Natalia 

Bogdanova, Nikita Tsepova, Thomas Torgersen Bråttum, Tobias 

Klausen, Vilde Hagen Svanberg, Åshild Magnesen 

KORREKTUR: 

Álvaro Chicote Machuca, Ida Marie Bruun, Martin Hoftun, Ricke- 

Karia Vikingstad, Sandra Victoria Eriksson, Tobias Klausen, Vilde 

Hagen Svanberg 

DAGLIG LEDER: 

Halvor Nyhus Hagen 

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre 

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er 

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. 

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler 

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt 

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen. 

JOURNALISTER/SKRIBENTER: 

Adrian McAllister, Alex Przybylski, Alexander Horpestad, 

Anja Kathrine Laland Gyberg, Anjali Mariampillai, Diogo 

R. Maia, Embla Eskilt Hagelisletto, Halvor Nyhus Hagen, 

Juliana Koury Gaioso, Kristin Raanes Vassdal, Ingrid Nordvik 

Krossbakken, Nikita Tsepova, Tobias Klausen, Vilde Hagen 

Svanberg 

TRYKKING: 

Bjorvand & Co 

OPPLAG: 

450 

APRIL 2023 UNIKUM NR 4 3

OPINION 

Tuition fees: the fairy tale 

Juliana Koury Gaioso 

Writer 

Illustrasjon: AdobeStock // Non248 // Stockgiu 

Once upon a time, there used to be a model of human 

development full of solidarity and equality in the 

cold kingdom of Norway. Most likely, if you are from 

outside Norway, you have heard the narrative in the 

news or the World Bank’s economic ranks. If you 

are Norwegian, you are probably very proud of the 

national identity construct. And if you are an activist 

in your country, you have used the Nordic model to 

defend public policies against conservative exclusions. 

This fairy tale has been driven for an outcome without 

«happily ever after». 

In view of the facts, last year, the Norwegian parliament 

approved charging tuition fees in public education, 

going against the stream of universal access to 

education, which means giving equal opportunities to 

study in public institutions, regardless of who you are. 

As it states, «universal» is supposed to be for everyone 

on this planet and beyond. It gets worse. The tuition fees 

will only be charged for international students outside 

the European Economic Area (EEA) and Switzerland. 

African, Latin American and Asian students must pay 

at least 130 thousand Norwegian kroner (khrono.no). 

But the majority of rich European countries will not. 

The Minister of Education and Research of Norway, 

Ola Borten Moe affirmed that «it is a fixed principle 

and that it is not appropriate to shake it» (regjeringen. 

no). So, his logic is basically: we charge the poorest and 

let the privileged ones have it for free. 

The Norwegian government is not a pioneer in 

4

of equality and diversity 

segregating the Global North from the Global South. One may repeat 

what the established elites in the country have been preaching, 

«Norwegian students need to pay tuition fees outside, it is fair to 

charge for those fees». If you know history and have an acute sense, 

you know this is bullshit. Europe has a historical debt with the former 

colonies, and Norwegian companies have been taking advantage 

of those historical inequalities to profit (if you are curious, I highly 

advise you to search for «Barcarena water contamination by Norsk 

Hydro» or perhaps «Electric cars cobalt from Congo»). That beautiful 

speech of fair play does not work in this situation if we are discussing 

asymmetrical powers. 

Note that these are not regular tuition fees. For courses such as clinic 

and art, it can be approximately 1 million Norwegian kroner. And the 

lowest course price can cost around 130 thousand Norwegian kroner 

(khrono.no), which cannot be accessible even to middle classes in 

developing countries. Besides that amount, for the student visa’s sake, 

the students must also provide money or a job contract that they have 

enough resources for living each semester, which is more than 130 

thousand Norwegian kroner. 

The minister is full of excuses to charge those fees for non-European 

students, saying that the investments are high to guarantee quality 

education. His eurocentric perspective does not even consider 

that the participation of different perspectives from around the 

globe can, and do, challenge and improve the taken-for-granted 

knowledge. Education is a two-way street. The Brazilian educator 

Paulo Freire, who even has his pedagogy applied in Norwegian 

institutions, stated that the student is not the object of teaching 

but the subject of learning. Education is a collective construction. 

Diminishing access from the international students is to 

reinforce the monolithic and exclusive idea that quality 

is what is expensive. 

In particular, the bachelor’s and master’s degrees offered in 

Development Studies are sustained by miscellaneous knowledge and 

perspectives. I also attended English and British literature classes, 

and students from the Global South fueled exciting classes and 

debates. And the presence of this diversity is disappearing, as Hanna 

Haaland stated for a local newspaper and also highlighting the noncollaborative 

role, «A tuition fee for students outside Europe is a solid 

goodbye to global educational solidarity» (FVN.no). 

Another of Borten Moe’s absurdities is to decrease students from 

Global South to make more student spots and housing available for 

the European ones. It is discrimination being institutionalized. The 

world is to decolonize, and he promotes segregation. This is an insult, 

as foreigners pay high taxes and work while we study, guaranteeing 

contributions to the country. We are not taking the spots of anyone. 

We worked hard to get one. We applied and delivered a stack of 

documents that cost approved translation, apostille, and immigration 

fees. We have been through a complicated and challenging process. 

He practically advocates a system of maintaining privileges for the 

already privileged. 

Thankfully but not enough, we have allies in Norway that recognize 

the loss and the shame of such a proposal. Inside the university, in 

the student organizations, NGOs and in our neighborhood. More than 

a kingdom of empty narratives, Norway is a country with the ability 

and resources to be a good model and choose not to. The fairytale 

of equality and diversity is easily and freely available for 

some and for sale for those who need it the most. We hope 

and count on you, students from the Global North, that this 

is not The End. 


TOPICAL 

The difficult balance 

between green energy 

and indigenous rights 

Alex Przybylski 

Writer 

Photo: FVN // Stian Lysberg Solum 

«We cannot carry out the climate transition at 

the expense of the rights of indigenous peoples». These 

were the words of Greta Thunberg, international figure of the fight 

against climate change, who was present the 1st of March during protests 

in Oslo for the dismantlement of two wind parks in the peninsula of Fosen, 

to the north of Trondheim. These protests quickly became national, with 

demonstrations in Kristiansand the 4th, that made it to the headline of the 

local news. Usually, wind turbines are seen as one of the prime methods to 

fight climate change, so why would even a strong figure of this fight stand 

against these parks? 

The core issue of the parks is that they come in direct conflict with the way 

of life of Sami reindeer herders, as these parks are built on pastures that 

they use for the raising of the animals, the noise and presence of the wind 

turbines disturbing them. Because of this, the wind parks presence is seen 

as an endangerment of their traditional way of lives as the last remaining 

indigenous European people. 

This story is in many ways comparable to another story that took place 

from the 1960s to the 1980s: the Alta-Kautokeino River controversy. 

A barrage was to be built on a river that would endanger the Masi 

community. At the end, while the Stortinget (Norwegian Parliament) ruled 

in favor of the foundation of a Sami Parliament, the construction of the 

dam was still allowed by the Supreme Court. 

However, this time the ruling is different: the 11th of October 2021, the 

Norwegian Supreme Court ruled in favor of the two farmers, as «a grand 

chamber of the Supreme Court unanimously found an interference with 

this [cultural] right and ruled the wind power license and the expropriation 

decision invalid» (Le Monde). Yet, the government seem to have turned a 

blind eye to this ruling, as the park is still active to this day. 

coexist if that is possible. 

This issue reminds us of one of the prime debates regarding action 

against climate change: which place should indigenous and cultural rights 

hold in this fight? While fighting climate change is important, cultural 

rights cannot be ignored: Maja Kristine Jåma, Sami reindeer herder, 

talks of “green colonization”, a term that while is disagreed upon by the 

government, shows a real issue about how climate change is seen by these 

people, as it has historically been caused by Western colonizing countries 

(although every country in some way partake into it nowadays). 

Understanding local perceptions of the fight against climate change 

is key when it comes to acting, as any attack against cultural rights will 

be rightfully seen as a neocolonialist attitude, which today is something 

to consider on both the local scale (such as here) and in international 

relations. This adds a new layer of difficulty for the governments in terms 

of policies that need to be considered just as much as the economic and 

environmental factors: a social factor, which is one of the main parts of 

what sustainable development is. 

Which is why Thunberg’s intervention in the protest is such a big matter: 

she is an internationally known figure in the fight against climate change, 

and her taking a stance in favor of these cultural rights sends a strong 

message about the need and possibility to reconcile these two sensitive 

topics that struggle to cooperate, as it often seems that one needs to be 

favored over the other. While fighting climate change is important, this 

case reminds us that it remains a part of something greater: achieving 

worldwide sustainable development, which needs to consider 

economy, environment and social rights equally. 

However, change occurred thanks to the protests: Petroleum and 

Energy Minister Terje Aasland apologized after conversations with Sámi 

representatives and promised to take action to make the ruling 

effective. Negotiations are ongoing to try to find a 

solution and make both the reindeer’s 

raising and the wind park 

6


KULTUR 

Kultur trenger ikke 

å koste skjorta! 

Kristin Raanes Vassdal 

Skribent 

Illustrasjon: AdobeStock // Katsiaryna 

Hei! Håper at alle har hatt en fin påskeferie, og er uthvilte og klare for vårens eksamenssesong! 

Etter mange år som student har jeg utviklet min egen livsfilosofi om at hvis man vurderer noe så må man bare gjøre det. Det 

er mange ganger opp gjennom årene der jeg har vært usikker på om jeg ville se på akkurat det foredraget, eller teaterstykket. 

Ni av ti ganger etter jeg har kommet meg ut på en rolig (eller hektisk) hverdag, har jeg ikke angret. Dette gjelder spesielt de 

gangene man ikke får med seg noen. Det å finne styrken til å gå på kulturarrangementer alene, er en øvelse både i ensomhet, 

men også i å ikke la noe så simpelt som at man er alene være et hinder for å oppleve ting. Når man ser tilbake på livet, 

hva vil man angre mest på? At man dro på teater alene, eller at man sto over opplevelser fordi man ikke turte å gå alene? 

Teater 

Hva: Kamilla - En 

ny familiemusikal. 

Ekstraforestillinger 

Hvor: Teateret 

Når: 22.-23. april 

Pris: 195 

Hva: Improtorsdag 


Når: 27. april kl. 20-22 

Pris: 50 

Hva: Villskudd 

Hvor: Kilden 

Når: 5. mai - 3. juni 

Tips: Fredag 5. mai, er det 

gratis førsnakk med forfatter 

Gudmund Vindsun. + etter 

forestillingen 12 mai, er 

det gratis ettersnakk med 

skuespillerne, og etterfest i 

samarbeid med FRI Agder. 

Pris: (hvis under 30) 150 kr 

Hva: «Riksteateret: 

Nei og atter nei» 

Hvor: Kilden 

Når: Mandag 8. mai kl. 19:00 

Pris: 185 

Hva: Sharrons Dansestudio 

«Jungelboken» 

Hvor: Kilden 

Når: Torsdag 11. Mai 

kl. 17:00 og 19:15 

Pris: 175 

Hva: Nasjonalballetten Ung 

Hvor: Kilden 

Når: Lørdag 13. mai kl. 18:00 

Pris: (hvis under 30) 150 

Musikk 

Hva: WIZRD [jazz/ 

indie/prog-rock] 

Hvor: Vaktbua 

Når: 21. april kl. 21:00 

Pris: 165 

Hva: Gratiskonsert 

med Åsmund Åmli 

Hvor: Filosofen Pub 

Når: Fredag 21.april 

kl. 21:00–23:00 

Pris: Gratis 

Hva: KELLINI & Hans 

Solo // Vaktbua Klubb 

Hvor: Vaktbua 

Når: 22. april kl. 21:00–02:00 

Pris: 50 

Hva: Lørdagsjazz 

Hvor: Hos Naboen 

Når: lørdag 22. april 

kl.16:00–18:00 

Pris: 150 

Hva: EIRA 

Hvor: Vaktbua 

Når: 23. april kl. 19:00 

Pris: 100 

Hva: Terra Nova. 

Konsert med jazzpianist og 

UiA-professor Jan Gunnar 

Hoff, UiA-koret samt 

instrumentalister og vokalister 

fra Fakultet for kunstfag på UiA 

Hvor: Kristiansand domkirke 

Når: Onsdag 26. april 

kl. 19:30–21:00 

Pris: 100 

Hva: Kristiansand 

Symfoniorkester: Åpen 

lansering av sesongen 2023/24 

Hvor: Kilden 

Når: Onsdag 26. april kl. 19:00 

Pris: Gratis men krever billett 

Hva: Teach Peace 

Concert [Hiphop] 

Hvor: Vaktbua 

Når: Lørdag 29. april kl. 19:00 

Pris: 120 

Hva: TOG [jazzrock] 

MEGAMAX TOUR 

Hvor: Vaktbua 

Når: Fredag 28. april kl.21:00 

Pris: 120 

Hva: BALGYP 

Hvor: Vaktbua 

Når: Søndag 30. April kl.19:00 

Pris: 100 

Hva: Låtskriveraften 

Spesial - Konsert med 1. 

klasse ved Låtskriver og 

artist ved UiARytmisk 

Hvor: Hos Naboen 

Når: Torsdag 4. mai 

kl.19:00–22:00 

Pris: Gratis 

Hva: myk:tind [poetisk pop] 

+ poesiaften og åpen mik 

Hvor: Vaktbua 


Pris: 150 

8

Kulturkalenderen for studenter 

20.04 - 18.05 

Hva: Marita Sølberg 

synger Wagner 

Hvor: Kilden 

Når: Torsdag 11. mai kl. 19:30 

Pris: (hvis under 30) 150 

Hva: Gunerius & Verdensveven 

[kjellerpsych] 

Hvor: Vaktbua 

Når: Fredag 12. Mai kl. 20:00 

Pris: 150 

Hva: Klubb Kosmos 

Hvor: Vaktbua 


Pris: Mer info kommer på 

facebookarrangementet 

Hva: 17. mai konsert 

Hvor: Kilden 

Når: 17. Mai kl.14:00 

Pris: 150 

Kino 

Hva: The dreamers 

Hvor: Cinemateket 

Når: Tirsdag 25. april, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: City of God 


Når: Torsdag 27. apr. 

2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: When father was 

away on business 


Når: Tirsdag 2. mai. 

2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: Clara Sola 


Når: Onsdag 3. mai. kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: Memento 


Når: Torsdag 4. mai. 

2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: Our hospitality 


Når: Tirsdag 9. mai. 

2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: E.T. 


Når: Torsdag 11. mai. 

2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: Borgerskapets diskre sjarm 


Når: Mandag 15. mai. 

2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: Alphaville 


Når: Onsdag 10. mai. kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: American graffiti 


Når: Tirsdag 16. mai.kl. 18:00 

Pris: 70 

Foredrag 

Hva: Flåttbårne sykdommer 

– Hva vet vi egentlig? 


Når: 22.april kl. 13:00-14:30 

Pris: Gratis 

Foto: Kilden 


Hva: Litterært treff: Å skrive for scenen 

Hvor: Kilden 

Når: Tirsdag 25. april kl.18:00 

Pris: Gratis 

Hva: Hva kan følelsene våre fortelle oss om samfunnet? 


Når: 29.april kl.13:00-14:30 

Pris: Gratis 

Hva: Kollektivet og individet: Andre 

verdenskrig i litteratur og scenekunst 


Når: 6. mai kl.13:00-14:30 

Pris: Gratis 

Hva: Arkeologikafé 


Når: 11.mai kl.18:00-20:00 

Pris: Gratis 

Minner om at folkebiblioteket har et nytt spennende 

lunsjforedrag hver fredag kl. 11:30-12:30. Her blir alt fra 

politikk, scenografi, litteratur og krig diskutert av fagpersoner. 

Sjekk ut facebook for informasjon om ukens tema! 

Hvor: Vågsbygd kultursenter. 

Når: Søndag 30. April kl. 16:00 + 1. mai kl. 12.00-14.00 

Pris: Gratis, men krever påmelding 

Hva: Sesongåpning på Bragdøya 

Hvor: Bragdøya 

Når: Søndag 30. april kl.10:00–16:00 

Pris: Transport ut til øya koster 120 kr for voksne. 

Hva: Faurés Requiem - liv og død i lyd og bilde 

Hvor: Kilden 

Når: 5. mai kl. 19:30 

Pris: (hvis under 30) 150 kr. 

Hva: Markering av frigjøringsdagen | Demokratiuka 

Hvor: Arkivet 

Når: Mandag 8. mai kl. 14:00–17:00 

Pris: Gratis 

Hva: Turist i egen by 2023 

Hvor: Ulike steder i Kristiansand, søk opp 

arrangementet på facebook for mer informasjon! 

Når: søndag 14. mai kl.10:00 

Pris: Gratis 

Kunst 

Hva: Søvn er livets Sum av Ann Cathrin November Høibo 

Hvor: Kunsthallen 

Når: Fram til 28. mai 

Pris: Gratis 

Annet 

Hva: IK Start Kvinner vs Strømsgodset TF 

Hvor: Sør Arena 

Når: Lørdag 22. april kl.17:00 

Pris: Gratis, men oppfordres til å vippse en tenkt billettpris 

Hva: «Spis grønt, sunt og billig!» 

Matkurs og inspirasjonskveld med Tina Mersland 


Når: tirsdag 25.april kl.18.00 

Pris: 200 (inkludere middag og oppskriftshefte) 

Hva: SPIS GRØNT UKA 2023 

Hvor: Diverse spisesteder pluss noen foredrag. 

Når: 24. -30 april. 

Pris: ? 

Mine anbefalinger: 

Denne måneden har jeg hele fire anbefalinger! Av teater tror jeg at 

«Villskudd» kan bli en spesiell opplevelse. Teaterstykket er basert 

på det som regnes som Norges første skeive ungdomsroman. 

Stykket vises fra 5. mai - 3. juni på Kilden. Noe annet som også 

skjer på Kilden, er samspillet mellom symfoniorkester, kor og 

filmvisning, ved begivenheten «Faurés Requiem- liv og død i lyd og 

bilde» fredag 5 mai. Det tror jeg kan bli en kulturopplevelse uten 

like. En annen spesiell film, er stumfilmen «Our hospitality», som 

i år har 100- årsjubileum. Filmen blir vist 9 mai hos Cinemateket. 

Jeg anbefaler også alle på det sterkeste til å delta på «turist i 

egen by» søndag 14 mai, der det er gratis inngang på en rekke 

museum og omvisninger. Nytt av året er at Hop On, Hop Off - 

bussen tar deg med rundt på de ulike aktivitetene også helt gratis. 

Hva: Bagasjeromsmarked 

Hvor: Skandinavisk Trafikksenter 

Når: Søndag 30. april kl. 11:00–16:00 

Pris: Gratis 

Hva: Gratis grunnkurs i Swing med «Kom og Dans Kristiansand» 

10

KRISTIANSAND–HIRTSHALS 

TA EN DAGSTUR 

MED SUPERSPEED 

COLOR CLUB 

FRA 

50,– * 

PER PERSON 

KRS-SH23-19 

SJEKK VÅRE FRISTENDE TILBUD I DELI SHOP. HER KAN DU GJØRE KUPP! 

ALLTID LAVE PRISER ALLTID LAVE PRISER ALLTID LAVE PRISER 

KUN 

299 90 

PR KG 

KUN 

149 90 

2 KG 

KUN 

79 90 

PR KG 

Indrefilet av storfe 

900–1 200 g, frys 

SuperOnsdag - pris 269 90 

Kyllingbryst 

2 kg, frys 


Indrefilet av svin 

400–500 g, frys 


ALLTID LAVE PRISER 

ALLTID LAVE PRISER 

KUN 

79 90 

PR PK 

KUN 

64 90 

PR PK 

FRA 

249,- 

Bacon 

900 g, kjøl 


Spareribs 

500 g, kjøl 


Buffet med drikke 

Prisen gjelder på SuperOnsdag 

NB! Color Club-medlemmer får 10 % på en mengde varer om bord 

Les mer og bli medlem på colorline.no/colorclub 

colorline.no | 22 94 42 00 

Ved bestilling på terminal tilkommer 70,– 

Ved bestilling på terminal og telefon tilkommer servicehonorar 

APRIL 2023 UNIKUM NR 4 11 

*Ikke-medlem fra 99,–. Tur/retur samme dag. Ta med bil fra 190,–. Bestilles tidligst 14 dager før avreise.

CULTURE 

ET FORSVAR FOR TRADISJONELL 

ARKITETUR PÅ SØRLANDET 


Skribent 

Photo: Unikum // Embla Eskilt Hagalisletto 

Dersom du noen gang har vært på Sørlandet, har du sikkert sett de 

hvite, vakre husene langs kysten. Om du derimot har vært på Sørlandet 

i det siste, har du sikkert lagt merke til en del nye skikkelser innen 

arkitekturen. Sørlandet pleide å være et av stedene i landet med størst 

særpreg innen byggeskikken, noe det tradisjonelle sørlandshuset 

bidro til. I dag er det nesten utelukkende modernistiske klosser som 

bygges - dette mener jeg er et stort feilgrep. 

Først vil jeg gjøre et dypdykk og spørre:; hvorfor ser sørlandshuset ut 

slik det gjør? Skipsfarten har hatt mye å si for hvordan arkitekturen i 

Agder er blitt formet. En viktig faktor ligger i at sjømannsyrket hadde 

svært høy prestisje. Den høye statusen kom av tradisjon (yrket ble 

ført fra generasjon til generasjon i enkelte familier) og på grunn av 

at «det sto en viss respekt av en sjømann som vendte hjem etter å 

ha krysset de store oseaner gjennom noen år. I Agderfylkene i 

større grad enn noe annet strøk av landet bar yrket preg av higen 

etter toppstillinger.» Dette skriver lokalhistoriker (og den aller første 

skipsfartsskribenten i Agderposten) Birger Dannevig i Langs Norges 

Kyst. På bakgrunn av denneDenne prestisjen, og det faktum at det var 

mange skippere i Aust-Agder (hele 967 fartøyer i 1890), er bakgrunn 

for gjorde at Sørlandet i dag har mange vakre hus, ment for å markere 

eierens høye status. 

Av byggeskikker i ulike sørlandsbyer er det særlig én ting som går 

igjen: at lokalbefolkningen var opptatt av å framstå så velstående 

som mulig. Dette kommer til uttrykk igjennom arkitekturen. I Ulf 

Hamrans bok I Sørlandshuset skriver han om midtgangshuset, som 

ble populært blant skippere, og at «[…] det pussige er at samtidig 

som statsborgerskap og embetsstand strevde for å være eksklusive, 

utviklet det seg et midtgangshus på hjemlig grunn, med lokale røtter.» 

Etter hvert som rød – og gulmalingen gikk av moten, var det de hvite 

husene som sto for tur. Men hvorfor hvitt? Mulige svar finner vi i 

boka Våre vakre hus: Sørlandet, og ikke overraskende dukker ordet 

prestisje opp igjen. Hvitmaling var svært dyrt:; pigmentene til blyhvitt 

kostet omtrent 70 ganger mer enn andre farger. Det å male huset sitt 

hvitt kan for skippere og embetsmenn ha fungert som enda en måte å 

vise sin rikdom på, og; som vi har sett, var status viktig. 

Om man ser på hvordan malingen er blitt fordelt på enkelte hus, er 

det tilfeller der kun forsiden av huset er hvitmalt. Til tross for den 

høye prisen var det altså mange som investerte mye i hvitmaling for 

å få en velstående fasade. Rundt 1860 kom det en billigere hvitfarge. 

Dette er en forklaring på hvorfor de aller fleste husene i dag er hvite; 

hvitmalingen ble da mer tilgjengelig for den allmenne sørlending. 

Men – arkitekturen er ikke ene og alene formet på grunn av streben 

etter prestisje. Mye kom også som en naturlig utvikling innen den 

klassisistiske perioden i Norge. Klassisismen er preget av impulser fra 

særlig romersk og gresk byggeskikk. De hvite marmortemplene var 

for klassisismen særlig inspirerende, og hvitmalingen kan følgelig ha 

blitt brukt fordi man ønsket å etterlikne disse. 

Selv før hvitmalingen kom, ble også fargen på husene i stor grad 

bestemt av europeisk steinarkitektur, da malingen ble brukt for 

å etterlikne materialene de brukte andre steder i Europa. La oss ta 

okerfargen (brungult) som eksempel. I sistnevnte bok står det at 

denne fargen skulle etterlikne sandstein og tegl. Ikke nok med det - for 

å få fram murstrukturen blandet de til og med malingen med sand! 

Om vi går tilbake til midten av 1700 – tallet var det i Norge svært 

uvanlig å finne både takstein og husmaling. «Folk som kom reisende 

til Sørlandet den gangen kunne bli forbløffet over å se store og små 

hus som var bordkledde og hadde takstein og til og med maling 

på veggene», skriver Sigurd Senje i Skjærgårdsparken: og miljøet 

omkring. Denne byggeskikken hadde sørlendingene lært igjennom 

impulser fra både Nederland og England. 

Impulser og trender fra utlandet har igjennom skipsfarten altså vært 

med på å forme sørlandshuset. Det kan virke som om Sørlandet var 

mer à jour med Europas trender enn resten av Norge, med tanke på 

at materialer som ble brukt her, var helt ukjente for besøkende. Igjen 

var dette en virkning av skipsfarten og her kommer en av grunnene 

til hvorfor man bør bevare den tradisjonelle arkitekturen: nemlig 

fordi det forteller mye om Sørlandets historie. 

12

Historien til et sted utgjør en stor del av dets identiteten. Det er en 

grunn til at vi drar på ferie til Roma og Paris,; nemlig fordi stedene 

bærer et tydelig særpreg på grunn av sin historie, som kan sees særlig 

igjennom arkitekturen. Jeg tør påstå at grunnen til at byene er så 

tiltalende for oss, er fordi deres identitet er såpass godt bevart. 

I podcasten Cave of Apelles peker arkitekten Eric Norin (og del av 

styret til Arkitekturupproret Sverige) på nettopp dette: 

«You should celebrate and embrace the local tradition you already 

have. […] I would love if a building from Bergen fits in and looks like 

a building from Bergen, even though you’ve removed it out of context; 

because that means that you’re producing more of Bergen.» 

Han påpeker at det er en forskjell på å produsere mer versus det å 

produsere mer av et sted. Det å produsere mer kan bety å tette igjen 

Sørlandsbyene med modernistiske, grå legoklosser – som du kan 

finne overalt ellers i verden. Det å produsere mer av Kristiansand og 

mer av Arendal vil si at man produserer mer av hva som allerede gjør 

disse byene til det de er, deriblant det tradisjonelle sørlandshuset. 

Sørlandshuset er med på å bevisstgjøre oss om at vi er i Grimstad, og 

ikke i Abu Dhabi. 

Et synonym for idyll er harmoni. Den tradisjonelle arkitekturen 

på Sørlandet er kjent for å være harmonisk og utgjør en viktig del 

av begrepet «sørlandsidyllen». Det er ikke uten grunn at så mange 

ferieturister kommer hit. 

Den eneste grunnen jeg ser til at tradisjonelle strøk bombarderes 

med modernistiske nybygg er at mange (eller bare utbyggerne?) 

ønsker å vise at man henger med i tiden. Arkitekturen er som sagt 

en essensiell del av identiteten til et sted. Med modernismen bygger 

man en ny identitet. Jeg tror at det å ha to ulike identiteter på samme 

plass samtidig bare vil føre til én eneste ting - nemlig rot. Dette er fordi 

den ene identiteten vil oppleves som sjenerende for den andre. Om 

Sørlandet blir fylt av rot vil vi ikke lengre snakke om sørlandsidyllen. 

Man bør derfor velge hvilken identitet man vil ha. 

Så da blir spørsmålet: vil man ha en identitet som forteller om 

Sørlandets skipsfarthistorie - eller en identitet som vi finner overalt 

ellers i verden? 


POEM 

Dikthjørne 


Web Editor 

Illustrasjon: AdobeStock // BrAt82 

observable universe and you, love 

it‘s like this; a picture of what 

the observable universe looks 

like, resembles the human eye. 

so, is it so unfathomable that this 

enormous feeling we call love, the 

one feeling that is so inexplicable 

and complicated and wonderful, like 

a billion stars and galaxies in one - 

looks like you? 

“it‘s a beautiful day to save lives” 

derek shepherd said. i eat a half 

of a bagel with cream cheese and 

pepper, when i haven‘t eaten for the 

entire day. sometimes i go back to 

my favourite books to see what i‘ve 

underlined. like that one quote about 

being made of ivory and gold from 

the picture of dorian gray. i listen to 

hozier‘s wasteland baby on repeat, 

just to feel the joy of when i heard 

him live. and sometimes i share my 

orange with my friend, just to see her 

glowing smile. 

it‘s a beautiful day to save lives, i think 

as i hold my own face when i can‘t 

sleep most nights. right hand by the 

left side of my face, thumb stroking 

my cheek slowly. it‘s a beautiful day 

to save lives, and every day i save my 

own. 

unlearning 

i‘m trying unlearn the way 

your hand rested on my 

face. i‘m unlearning the 

way i cling to the memory 

of you like cobwebs 

in the unreachable 

corner of the ceiling. i‘m 

unlearning every way i 

loved you and the way i 

thought you loved me. 

i‘m finding solace in the 

open embrace of spring 

tulips. a year has gone 

and seasons passed and 

the heartbreak melded 

with the sweetness of life. 

i think about you more 

than i‘d like to admit, 

you‘re the dissonance 

in the symphony of my 

story. 

it‘s always in the back 

of my mind. you spilled 

forevers like pennies in 

a library, loud and not 

where it‘s supposed to be. 

but your forever is placed 

in her hand tightly - and 

maybe that‘s okay. 

because i‘m almost me 

again - and she laughs 

like you. 

14

Tales of long nights, 

new friendships and 

healing your inner child 

Anja Kathrine Laland Gyberg 

Skribent 

Foto: Unikum // Anja Kathrine Laland Gyberg 

As I´ve lived in Seoul now for three months I have 

made some reflections. A city I believed would 

swallow me whole, as it has 25 million people 

living in the metropolitan area of Seoul, does now 

feel very much ok. There are still some days I feel 

like the city wants to chew me up and spit me out, 

but for the most part I am in control. I know where 

stuff is, places I like to go, and where my friends 

live. The essentials. 

South Korea 

I don´t know how much people know about Seoul 

or South-Korea in general, but it is definitely not 

as it is depicted in dramas and the entertainment 

industry. They know their propaganda. This does 

not mean that it is a bad city or country in any 

sense, just that it is different from what you 

might think. 

In the media this country is described as the new 

technological powerhouse and the home of where the 

Hallyu wave started, aka kpop and k-entertainment. 

What most people don´t know is how this 

powerhouse just a few decades back was a 

broke and recovering country after a war 

and invasion. They have done an incredible 

job to build themselves up like they did. 

However, the people’s way of thinking is 

not as fast-paced as the industrialization and 

the economy. A lot of them are very much 

traditional, as the Confucian way of living is 

heavily influencing their daily lives even now. 

Even though they are making a lot of effort 

to include and empower foreigners, they 

still have a long way to go. A lot of times the 

Immigration Office will not have English 

speaking people on duty for example. This 

one shocked me. And the rules of conduct 

makes it difficult to integrate. But, a big but, I do 

see a will to change, especially amongst the young. 

Times are changing. Don´t let this change your wish 

to visit however, it is just meant to be a heads up. It is 

definitely worth going, as I will 100% visit South Korea again! 


When it comes to making friends, the university has a great 

program called KUBA, which is the Korea University Buddy 

Association. They will divide all the exchange students into 

smaller groups where the buddies will host dinners and get 

together throughout the whole semester. I´ve met some 

super nice people through this program. My best friends 

however, I met in class and outside of uni, so the options 

are endless! I will truly miss them when we leave

Travelling 

So far, I´ve been to a couple of different cities, but mostly around 

Seoul. The country is 1/4th of Norway and it is not hard to get 

around. The inter-city busses are great, and cheap too! KTX is a 

bit pricey, but still a great option. Because of the size it is very 

possible to travel out of the city during weekends. Most weekends 

I´ve been in Seoul however. Walks in Seoul Forest, picnic by the 

Han River, eating foods at traditional food markets and exploring 

new neighborhoods has been occupying a lot of my time. The peak 

for me was when I participated in a dance class hosted by a former 

idol. Not just any idol, but from the first group I loved way back in 

2012, and this guy was my absolute favorite! It felt like the biggest 

gift to my 12-year-old self as kpop was not really accessible at that 

time. 

Why? 

I went to South Korea because that has been a huge dream of mine. 

I love nerding about cultures and comparing cultures together. 

Being able to not just read about it but live here and experience 

how it feels on a daily basis has been such a good experience. 

Doing things for yourself just because you deserve it is something 

I´ve been working on, and this has been a huge step for me. 

And the food, oh I love the food! 

Xx Anja 


LESERINNLEGG 

Hvorfor bør du engasjere 

deg i studentpolitikken 

i Norge? 

Å representere studenter er en utrolig givende aktivitet som jeg 

snart har brukt et år på å gjøre. Jeg har vært politisk nestleder i 

Studentparlamentet ved NLA Høgskolen og har sett på muligheten 

til å gjøre spennende oppgaver, delta på interessante møter og hatt 

ansvar som har vært ekstremt gøy og bare en bonus del av jobben. 

Når en sitter i en sånn type organisasjon eller råd representerer en 

mange studenter og skal jobbe for deres interesser. Dette er ikke noe 

som kommer som en selvfølge heller, for det er ikke alle land som 

har dette privilegiet. Viktigheten i dette arbeidet er enormt, først og 

fremst fordi mine egne studenter har valgt å stole på at jeg kan gjøre 

denne jobben bra nok og at jeg har blitt valgt til denne stillingen er 

stas. Jeg ønsker derfor som også internasjonal student å virkelig sette 

lys på hvorfor man bør holde studentpolitikken levende, og hvorfor 

akkurat du burde bli med å holde studentpolitikk aktivt. 

Jeg kommer fra Pakistan hvor studentpolitikk ble forbudt i 1980-tallet 

av et militærdiktatur. Som en konsekvens av dette har ikke studenter 

Photo: NLA Student parlamentet 

der noen rettigheter til å forme politiskutforming. Studentpolitikk og 

demokrati anses som en trussel for den politiske eliten. Likevel har vi 

politikk, men som uansett er tungt påvirket av den militæreinstansen. 

Jeg kom til Norge for å ta en master i journalistikk på NLA Høgskolen 

hvor jeg oppdaget muligheten til å stille til valg i Studentparlamentet 

på skolen noe jeg selvsagt gikk for. Jeg stilte til valg og ble et medlem av 

parlamentet uten noe form for diskriminering eller fordommer. Ikke 

nok med at jeg ble et parlamentsmedlem har jeg også fått muligheten 

til å være en del av Arbeidsutvalget som politisk nestleder. Grunnen 

til at jeg ønsker å trekke inn dette er fordi det for meg er en enorm 

ting å kunne bli med på dette. Dette er ting jeg ikke har muligheten til 

i Pakistan og derfor setter jeg pris på muligheten og ser viktigheten i 

både arbeidet og den demokratiske prosessen. Når en kommer fra et 

land hvor du ikke kan ha noen formening omtrent så er viktigheten 

i at hver student har lik stemmerett og kan fremme saker så utrolig 

viktig, i studentparlamentet inkludert. 

Å være aktiv i et studentting, studentparlament, råd eller andre ting 

er så utrolig viktig. Derfor ønsker jeg å oppfordre studenter til å være 

aktive i studentsaker. Både i form av å stille til de ulike tingene og 

også å ha en mening og kjempe for det du tror på uansett om det 

er lite eller stort. Om du ikke har tenkt å stille selv oppfordrer jeg 

deg til å uansett følge litt med på hva ditt studentdemokrati arbeider 

med på din egen skole og også sette deg inn i din skoles oppbygging. 

Det finner hav av muligheter! Studentparlamentet er NLA Høgskolen 

øverste studentorgan og jobber med saker som angår studenter ved 

alle studiesteder. Den har fire studiesteder en i Oslo, to i Bergen og en 

i Kristiansand. SP tar også opp enkeltsaker som blir lagt fram for dem 

for å jobbe på interessene for de som stolte på deg og valget deg til 

den stillingen og trenger derfor hjelp fra tillitsvalgte til å kunne være 

representative for det store flertall. SP velger også representanter 

til ulike råd, styrer og utvalg ved NLA. Studentparlamentet 22-23 

avslutter sin funksjonstid i april. Studentparlamentet i NLA skal 

innkalle til nyvalg i april. Jeg vil oppmuntre NLA-studentene til å 

delta i valget og si det de tror på. Jeg tror for meg er det en mulighet 

for å endre livet. Du møtte mange studenter som kom fra forskjellige 

deler av verden og har forskjellige perspektiver som kan være 

verdifulle for enhver organisasjon. Du vil få mulighet til å møte 

administrasjonen og andre viktige interessenter. Det er en mulighet 

for hver student uavhengig av religion, farge og land. 

18

REVIEW 


Web Editor 

Photo: Unikum // Anjali Mariampillai 

ALBUM REVIEW: 

Did you know that there’s a 

tunnel under Ocean Blvd 

The queen of melancholy is back! And no, I’m not talking about my 

pathetic and sad self, but the lovely lady who makes depression and 

heartbreak sound heavenly, romantic, and glamorous - miss Lana 

Del Rey herself! The American singer-songwriter has now released 

her ninth album. Following her last success Blue Banisters in 2021, 

she has now released a new album including sixteen songs under the 

name Did you know that there’s a tunnel under Ocean Blvd. 

Right off the bat, if you love ballads and the feeling of sinking deeply 

into beautiful piano melodies, then this is the album for you. The 

piano in this whole album is enough to make a person weep without 

knowing that the tears are running. It’s passionate, soft, and poetic 

and it really sets the melancholic mood and vibe for the whole album. 

A good example of this is already shown in the opening track, The 

Grants, when paired with Lana’s heavenly voice, creates a beautiful 

atmosphere. The opening track also starts with a gospel-like choir, 

inviting you in. It’s comforting, it’s warm, and Lana’s voice pulls you 

into her usual melancholic and sad-girl signature. And it’s so gorgeous. 

What is amazing about Lana Del Rey’s music is that it can feel so 

comforting, almost like a hug – but with the sharpest lyrics. And I 

think that it’s what makes this album so great, just like many of her 

other albums. An example of this is presented in the song A&W, where 

she sings “this is the experience of being an American whore”. This is 

not the first time she does this kind of thing, and I honestly find it so 

clever and entertaining in a way. 

I had to pick out some favourites from the album even though it was 

hard. One song that I especially want to highlight is the Jon Batiste 

Interlude. In general, an interlude is meant to disrupt, to draw 

your attention in another direction, to interfere in a way. And this 

interlude does it perfectly. It starts off as a simple chord sequence, 

and transforms into many random sounds, something that sounds 

like voice recordings, and the feel of it is experimental. The chord 

sequence doesn’t change that much, but instruments are added on as 

the piano is playing, the volume increases throughout. This interlude 

is playful, as it feels like it’s improvised, and personally it gives me 

the same vibe as when you’re jamming and improvising at a band 

practice. It filled me with nostalgia and became a favourite quickly. 

If I were to have written this review song for song, it would have been 

a very long review. But for this one, I wanted to discuss the general 

vibe. If you like something that reminds you of when it rains for the 

first few days of June, the feel of summer rain and the smell of freshly 

cut grass and candles – then this is the album for you. Lyrically, the 

album tackles love, heartbreak, hope and grief and it’s truly one of 

her best albums yet, in my opinion. 

Favourite tracks that make me cry myself to sleep every night: 

The Grants (opening track) 

Jon Batiste Interlude 

Paris, Texas 

Fishtail 

Favourite soul-crushing lyric: 

“But I can’t say I run when things get hard, it’s just that I don’t trust 

myself with my heart. But I’ve had to let it break a little more cause they 

say that’s what it’s for.” (from Kintsugi) 


ANMELDELSE REVIEW 

VIDEO GAME REVIEW: 

Photos: Capcom 


Editor in Chief 

The year is 2010. I was (maybe still am) what the professionals would call a 

“pussy” when it comes to horror. I had night terrors, saw shadows lurking 

in the dark, and struggled to sleep most nights. The very last thing on my 

mind would be to play a horror game. Yet, a friend at that time persuaded 

me, he had simply “the best game ever” or so he had heard and wanted to 

experience it with me. I was 12 at the time, don’t let the authorities know, 

I was way too young to play the game that was restricted to 18 and above. 

Why would I agree? Because despite my fears there was also something 

so mysteriously enticing about it. And what was the brilliant game that 

would change my mind forever about horror games? 

Resident Evil 4. 

As the story might have revealed, this game holds a dear place in my 

heart, from the friendship constantly tested with every corner we walked 

around in the virtual world to reveal unsightly horrors, to the triumphs we 

shared as we conquered the horrors and our own fears. That’s not even to 

mention the brilliant gameplay, characters, and graphics. 

20

So, imagine my delight, as Capcom announced they would remake the 

game that played a huge part in my childhood. And my subsequent fear 

that if it turned out bad, it would forever taint a wonderful memory. 

*** 

I probably hate clickbaits as much as anyone else, so to subdue any 

worries at this point, the Resident Evil 4 Remake is every bit as fantastic, 

if not better in some areas, than the original, and instead of souring my 

memories, it has forged new ones, in the same brilliant ways the original 

did. 

First things first, despite being a remake, this is not an identical experience 

to the original with upscaled graphics and some quality-of-life changes. 

No, think of it more like a reimagining of the original, it has the same 

elements but mixed with modern game design, in a way that honors 

what the original did, while still feeling like a fresh experience. Trust me, I 

have replayed the original probably 14 times, and still I found excitement 

and glee around every corner in the Remake. Because it so effortlessly 

incorporates new elements without stepping on what the original was, 

forging its own identity while respecting the original. 

The story still follows Leon S. Kennedy as he is sent on a mission to save 

the president’s daughter Ashely. But a seemingly “easy” mission is quickly 

turned into a dark nightmare that will take you to villages, castles and 

laboratories. The tone this time around is more serious in comparison to 

the originals’ “campy” horror. And that is a direction that I adore for the 

game, Leon still has zingers from time to time, but they’re more infrequent, 

and only used when necessary. It fits the overall darker aesthetic of the 

game as well, creating a wonderfully coherent world. And Ashely, my God, 

Ashely has been reworked into a usable person who you don’t want to 

blast with your shotgun every time she opens her mouth. She has more 

backbone this time around (literally, I think she slouches less now than in 

the original), and her and Leon’s relationship throughout the adventure 

adds an extra layer to an otherwise small story. However, a few things 

are expanded upon, and certain other characters have larger roles now, 

which is great to see, as they use the screentime well and are always a 

delight to see. Most of them have gotten an overhaul in their appearance, 

but most if not all work better for the tone and setting, further enhancing 

this gorgeous experience that keep on giving. 

But the original Resident Evil 4’s claim to fame was the brilliant gunplay 

you would find around every turn of the game. I’m happy to report, it is still 

as enjoyable and responsive as ever. Some tweaks have been added to fit 

modern game design like being able to run and shoot, however, the game 

has been balanced around this. You can feel the careful consideration 

brought to every encounter and fight, making this 15 – hour adventure a 

joy from beginning to end. Inventory management returns and for those 

of us (my hand is raised here) who weren’t too fond of always having to 

use the last few of our braincells to fit everything in, there is an “Autosort” 

button, and a good few of these quality-of-life changes are spread 


throughout it, making minor annoyances from the original obsolete. 

The game has increased the horror elements, leaning stronger into it than 

the campiness, which I think is a great direction that gives the game its 

own distinctiveness and appeal. Some monsters and creatures are way 

more terrifying now, and just the lighting and atmosphere elevate this 

dreadful sense. Every fight you have is always an intense battle, and 

despite me feeling very confident in how often I landed headshots and 

took out enemies effectively, I always ended up with less ammunition 

than I thought, further elevating this feeling of tense and survival horror. 

Would I have enough ammo for the next fight again? Was I screwed? Yet 

the game never felt unfair, but it keeps you at just the edge, so you never 

feel comfortable with what is coming or how you will tackle it, you just 

have to do it. 

I’ve briefly talked of the art direction, leaning more into the dark and 

gruesome aesthetic, but it cannot be stated enough how absolutely 

magnificent this game looks. Whoever is the wizarding wizard behind 

the glorious invention of the RE Engine deserves a raise, you know what, 

screw a raise, they need a dubbing into knighthood. The way the light 

plays off every surface, the grotesquely detailed models of the enemy, the 

smooth hair and body of Leon that you just want to li-. 

The graphics are outstanding. They really are, every picture put into this 

article is either from gameplay or are the same models you will see in the 

game. It’s a *chef’s kiss* from me and a bit more. 

As stated earlier, not every sequence you go through is an exact replica of 

the original, some areas have been dropped completely, and for the better 

in my opinion, the pacing is executed flawlessly, and you never feel like 

you’re walking around for the sake of just padding out the playtime. New 

areas are here too as a great addition without feeling misplaced, again 

further underscoring the great care that went into the game, preserving 

what worked before and forging something new and fantastic. 

Verdict 

In an era where it feels like game companies explicitly go for the nostalgia 

trip with cheap and easy remakes or HD ports (yes, I am looking at you 

Silent Hill HD collection), it’s a breath of fresh air to see that there are still 

developers willing to not simply follow the status quo but put in the love 

and care that honors the legacy of the original. Resident Evil 4 Remake 

is an absolute gem of a game, continuing the standard of excellence the 

original set, even raising the bar. The gameplay is as tight and fun as it 

has ever been, with so many quality-of-life changes that only improves 

an otherwise fantastic experience, with added weapons to the arsenal, 

meaning that you will find new ways to tackle some old encounters. 

Additionally, the new tone is reflected in the updated story, making a 

more engaging tale, and the characters are as great as ever, some with 

additional background and lore they previously didn’t have which adds 

to the experience. 

Resident Evil 4 Remake is everything I wanted and then some more. I may 

not sit with the same friend as during my childhood, instead sitting with 

new ones, as we forged our way through this ravishing new adventure, 

creating new memories while my nostalgic old ones are still encapsulated 

in the locket of my memory. And that is just how the perfect summarization 

of how this Remake feels in comparison to the original. 

Score: 10/10 

22

ENTERTAINMENT 

PIT STOP 

Illustrasjon: freepik 


KULTUR 

PODUNIVERSET: 

Vilde Hagen Svanberg 

Skribent 

Illustrasjon: Freepik // xvector 

I løpet av de siste månedene har det kommet mange nye podcaster på det norske markedet. 

NRK har også gravd dypt i arkivene sine for å finne gamle radioprogrammer som de kan gi ut 

på nytt i podcast-format. Sånt blir det mange timer med god underholdning av! 

HØVLA ØVE 

Martha Leivestad er et navn de aller fleste har fått 

med seg de siste årene. Hun har mange jern i ilden og 

driver blant annet med stand-up, podcast, YouTube og 

TV. Hennes siste nyutgivelse er podcasten «Høvla øve» 

som betyr god gammeldags knulling på Stord-dialekt 

(der Martha er fra). I hver episode inviterer hun en ny 

gjest for å grave litt i hva kjendisene holder på med i 

senga. Dette høres kanskje ut som et litt fjasete og oppbrukt 

konsept, men jeg er overrasket over hvor saklig 

tonen faktisk er, og hvor personlige gjestene hennes 

tør å være. Vi får høre om alt fra Maria Stavangs problemer 

med den lite omtalte kvinnesykdommen vaginisme, 

til info om både OnlyFans, BDSM, fisting og one 

night stands. Det deiligste er kanskje å høre at kjendisene 

er vanlige folk med vanlige liv de også, hvor alle 

har gjort seg opp egne erfaringer med sex. Anbefaler 

denne podcasten veldig! 

KLADDEN HAR DÆVVA 

En annen person som er veldig up-and-coming er 

Martin Lepperød. Også han tar for seg et viktig tema 

i sin nye podcast, nemlig døden. Martin har dødsangst 

og savner at vi snakker litt mer om døden for å ufarliggjøre 

den mer. Dette er først og fremst en humorpodcast 

der han inviterer diverse kjendiser for å snakke 

om deres forhold til døden, for døden kan jo også 

være både morsom og teit. Ville du for eksempel blitt 

stoppet ut når du er død? Alle gjestene bringer sine 

egne ting til hver episode, men det er også faste spalter 

som hva ville ditt siste måltid vært (Martin planlegger 

å samle alle oppskriftene i en kokebok), hvordan vil du 

ha begravelsen din, hvilken sang vil du begraves til, og 

hvem ville du hatt med deg inn i apokalypsen? 

24

NYTT OG 

SPENNENDE 

HOLLYWOOD LOVE STORIES 

Er du interessert i kjendiser og sladder er dette podden 

for deg. Vegard Harm forteller om ti av de største, 

mest skandaløse og mest elskede Hollywood-parene 

gjennom tidene. Kim Kardashian og Kanye West, Brad 

Pit og Angelina Jolie, Johnny Depp og Amber Heard, 

Harry Styles og Olivia Wilde, jeg nevner i fleng! Denne 

podden er utformet mer som true crime-podcaster 

der manuset er forberedt på forhånd. Her blir du altså 

pepret med juicy info fra start til slutt, for episodene 

er heller ikke så lange, rundt 10-15 minutter. Jeg har 

kost meg med et dypdykk i alt fra utroskap i kulissene 

til låter om ekser. Jeg kan nesten garantere at du lærer 

noe nytt. 

O-FAG 

I det siste har NRK satset hardt på podcast. Så hardt 

at de har hentet frem en del gamle radiosendinger 

som de har gjort om til podcast ved å digitalisere og 

ta ut musikkinnslag. En av disse podcastene som har 

gjort seg bemerket på NRKs forside i det siste er O-fag 

med Ylvis-brødrene! Episodene som ligger tilgjengelige 

spenner seg fra 2006-2008 og har vært et hyggelig 

blast from the past. Ylvis-brødrene har forandret seg 

lite på 15 år og er like fjasete og random som vi kjenner 

dem. Bland inn hendelser fra 2000-tallet, og du har 

den perfekte oppskriften på herlig tull og tøys fra våre 

favorittbrødre. 


OPINION 

Amerika, 

frihetens lystårn 

Gjesteskribent Mahbod Javaher 

Kjære leser, jeg vil anta vi alle er svært godt kjent med historiene 

om det frie og demokratiske USA. Hvordan de mot alle odds seiret 

med hjelp av demokratiske krefter mot det autoritære britiske 

imperiumet. Og derved frigjorde i starten et dusin stater, som 

endte opp med å sette et ledende eksempel på håp og drømmer i 

den frie verden. 

Slik er det ihvertfall blitt presentert for mennesker over hele 

verden. Jeg ønsker å argumentere for det stikk motsatte i denne 

teksten, og gjøre leserne bevisst på en del fakta angående det 

‘’frie og demokratiske’’ USA som forhåpentligvis vil bringe en 

del nyanser, i en debatt som ofte er kjennetegnet av en simpel 

og svært overfladisk forståelse av USA. Med andre ord den 

forståelsen som er kjent som den generelle og bredt aksepterte 

forståelsen av USA i det såkalte demokratiske vesten. 

USA har siden sin opprinnelse vært et autoritært diktatur for de 

færreste, for å gi dette poenget litt dybde, drar vi tilbake til 1776. 

Etter en hardt kjempet kamp mot de britiske kolonimaktene, 

kom en liten vennegjeng av eliter i parykk til å skrive under en 

grunnlov for dette nye imperiet som de grunnla. Dette er kjent som 

et av historiens mest heroiske øyeblikk, der gode og barmhjertige 

europeiske menn med hvite parykker, grunnla det som skulle bli 

frihetens lystårn. dette er etter min mening den mest utopiske 

fantasien som har eksistert i mennesket til nå i historien. 

Grunnloven til de Forente stater ble stiftet av en ekstremt liten og 

begrenset gjeng svært rike slaveeiere, som ikke ønsket noe særlig 

mer enn endelig å få muligheten til å gjøre mye verre og mer 

brutale handlinger enn det de tidligere fikk lov til å gjøre av det 

britiske monarkiet. Tro det eller ei, men de får faktisk det (også 

ondskapsfulle) britiske monarkiet til å se ut som engler. 

To svært sentrale eksempler jeg vil minne dere om her, er blant 

annet å oppnå et grønt lys og sikre friheten til såkalte ‘’settlers’’ 

til å bosette seg ulovlig på indianernes land gradvis, helt til 

vestkysten av Amerika, hvor de sendte flere og flere folk. Og 

voldelig fjernet indianerne fra landene sine. 

Og for ikke å glemme større økonomisk frihet til å bringe og eie 

slaver for de rikeste i Amerika, uten noen som helst form for 

britiske restriksjoner eller skatter. Ubegrenset frihet for hvite, 

rike menn, men ubegrenset tyranni og autoritet blir samtidig 

utført blir mot de svakeste i samfunnet. 

Konstitusjonen (Grunnloven) deres har gjort dette svært tydelig for 

oss. Den er preget av en ideologi som da var populær blant eliten: 

med navn klassisk liberalisme, som ble tolket og implementert på 

en måte som garanterte uendelig frihet til å utføre de mest brutale 

handlinger for de rikeste land-og industrieierne. Samtidig som 

den garanterte spikeren i kisten for alle andre mennesker som 

ble nødt til å kaste bort hele sin kropp og eksistens til å slave for 

profitten til de få på toppen. I grunnloven betydde også ‘’frihet’’ 

nemlig friheten til å etnisk rense hundrevis av forskjellige 

folkeslag, med svært rike og varierte kulturer, og deres nasjoner 

fra kartet. Bygget opp av tre århundrer med slaveri mot en rekke 

ulike afrikanske folk, som førte til døden til enda flere, ukjente 

titalls millioner. 

For et land som konstant propagandiserer om hvor mye de 

elsker demokratiet, har de svært patetisk med demokrati på egen 

hjemmebane, hvis man ser nærmere på det. For hvor virkelig 

demokratisk er de forente stater? 

De har et komplett fravær av økonomisk demokrati for å nevne 

det første, med arbeidere i USA som praktisk talt har absolutt null 

26

ettighet til å fritt ytre kritikk, eller nærmest noen meninger, på 

sine egne arbeidsplasser hvor de skal tilbringe 1/3 av livene sine. 

Hvordan har det seg slik at folket som produserer produktene, 

tjenestene og gjør alle nødvendige handlinger for å styre landet, 

har absolutt null kontroll over hvordan noe blir gjort? Økonomien 

deres har økt i produktivitet, med alle de teknologiske fremskritt 

som har effektivisert arbeidet, nå produserer vi mye mer på mye 

mindre energi enn for 30 år siden. Men all profitten av dette 

går tilbake til private oligarker sine hender, som deretter delvis 

finansiererpolitikere og andre apparater. 

Selv om vi glemmer alle disse økonomiske ufrihetene, 

er likevel ikke selve det ‘’demokratiske’’ systemet 

deres noe å skryte av heller. For eksempel, 

i mange lokale valg er det ofte kun ett valg du kan gjøre på 

stemmeseddelen. Det samme gjelder i praksis også i valget av 

president, som man er så heldig å ha hvert fjerde år, med den 

gylne muligheten til å velge mellom det ene høyrekstreme partiet, 

eller det andre høyreekstreme partiet. Dette har totalt blottet det 

amerikanske folket for tillit til systemet, og har ført til at dersom 

‘’har ikke stemt’’ var en kandidat, så ville den kandidaten ha 

vunnet alle presidentvalg de siste 50 årene. Det er ikke så rart at 

vanlige folk blir oppgitt. Ettersom de rikeste milliardærene kan 

finansiere, og derfor selv får velge hvilke kandidater de vil skal 

dukke opp på stemmeseddelen. Dermed oppnår de full kontroll 

over systemet, og forsikrer seg om at hvem som enn vinner, så 

vinner plutokratene* også. 

(Plutokrat er en milliardær som har nok makt til å kjøpe og 

påvirke politikken*) 

I USA er politikken drevet av kampanjedonasjoner og 

lobbyvirksomhet, det er derfor ikke så rart at alle som stiller opp 

til presidentvalg også tilfeldigvis er en svært rik multimillionær. 

Omtrent alle de ulike grenene av den amerikanske staten er fylt 

til randen med ekstremt rike mennesker, mens majoriteten av 

befolkningen såvidt har skrapt sammen en inntekt høyere enn 

50.000 dollar årlig per husholdning. (Cirka 535 000 NOK idag, med 

11 kroner per dollar.) Et fantastisk eksempel på et demokrati, 

ikkesant? 

Hva med frihet da? Vi har jo blitt fortalt hele vårt liv av mange 

kilder at det landet er fylt til randen med frihet. Men hvorfor 

har det seg slik at dette store, frie landet har den størreste 

befolkningen av fengselsinnsatte i hele verden? Ikke bare har 

USA det største antall fengselsinnsatte i verden totalt, men også 

det høyeste antallet per 100.000 mennesker. 

For å settedette i perspektiv, har Kina, med en befolkning på 1.8 

milliarder, cirka 1,6 millioner innsatte i fengsel. USA derimot, 

med kun 350 millioner, har en fengslet befolkning på 2.3 millioner 

mennesker, så med ¼ av Kina sin befolkning kan det flotte frie 

Amerika skryte på seg nesten en million flere fengselsinnsatte. 

Etter min mening så er dette litt av en måloppnåelse! 

Dette tallet overser forresten totalt alle de barna som er holdt i 

ulike konsentrasjonsleirer. 

Det er ikke rart, i et land som gir skyhøye straffer til fattige og 

minoritetsgrupper, for dersom de ikke sikrer en sterk populasjon 

i fengslene, så får den staten kuttet pengeoverføringer fra 

selskap som eier private fengsel, som betaler statene og sender 

bestillinger, på å sende flere f.eks svarte og latinamerikanske 

fanger til fengslene deres. Slike selskap finansierer blant annet 

også en del politikere med millioner av penger årlig. 

Det er godt kjent at svarte amerikanere er dømt til mye strengere 

straffer for å røyke marijuana, selv om marijuanabruk er ganske 

likt mellom svarte og hvite folk. Det er ikke så rart for et land som 

under slaveritiden tvang hver svart person til å gjøre omtrent 

3-4 forskjellige jobber hver, men med en gang slaveri ble stoppet 

var det plutselig ingen jobber å gi til svarte folk. Er ikke det litt 

mistenkelig? 

På en annen side, så føler jeg at jeg har vært veldig urettferdig 

mot Amerika i denne teksten, jeg ser ikke bort ifra at USA bryr seg 

veldig mye om minoriteters rettigheter likevel! Og det er nettopp 

rettigheten fascistene har til å drepe minoriteter. Og retten 


Kjære leser, jeg vil anta vi alle er svært godt kjent med historiene 

om det frie og demokratiske USA. Hvordan de mot alle odds seiret 

med hjelp av demokratiske krefter mot det autoritære britiske 

imperiumet. Og derved frigjorde i starten et dusin stater, som 

endte opp med å sette et ledende eksempel på håp og drømmer i 

den frie verden. 

Slik er det ihvertfall blitt presentert for mennesker over hele 

verden. Jeg ønsker å argumentere for det stikk motsatte i denne 

teksten, og gjøre leserne bevisst på en del fakta angående det 

‘’frie og demokratiske’’ USA som forhåpentligvis vil bringe en del 

nyanser, i en debatt som ofte er kjennetegnet av en simpel og svært 

overfladisk forståelse av USA. Med andre ord den forståelsen som 

er kjent som den generelle og bredt aksepterte forståelsen av USA 

i det såkalte demokratiske vesten. 

USA har siden sin opprinnelse vært et autoritært diktatur for de 

færreste, for å gi dette poenget litt dybde, drar vi tilbake til 1776. 

Etter en hardt kjempet kamp mot de britiske kolonimaktene, 

kom en liten vennegjeng av eliter i parykk til å skrive under en 

grunnlov for dette nye imperiet som de grunnla. Dette er kjent som 

et av historiens mest heroiske øyeblikk, der gode og barmhjertige 

europeiske menn med hvite parykker, grunnla det som skulle bli 

frihetens lystårn. dette er etter min mening den mest utopiske 

fantasien som har eksistert i mennesket til nå i historien. 

Grunnloven til de Forente stater ble stiftet av en ekstremt liten og 

begrenset gjeng svært rike slaveeiere, som ikke ønsket noe særlig 

mer enn endelig å få muligheten til å gjøre mye verre og mer 

brutale handlinger enn det de tidligere fikk lov til å gjøre av det 

britiske monarkiet. Tro det eller ei, men de får faktisk det (også 

ondskapsfulle) britiske monarkiet til å se ut som engler. 

To svært sentrale eksempler jeg vil minne dere om her, er blant 

annet å oppnå et grønt lys og sikre friheten til såkalte ‘’settlers’’ til å 

bosette seg ulovlig på indianernes land gradvis, helt til vestkysten 

av Amerika, hvor de sendte flere og flere folk. Og voldelig fjernet 

indianerne fra landene sine. 

Og for ikke å glemme større økonomisk frihet til å bringe og eie 

slaver for de rikeste i Amerika, uten noen som helst form for 

britiske restriksjoner eller skatter. Ubegrenset frihet for hvite, 

rike menn, men ubegrenset tyranni og autoritet blir samtidig 

utført blir mot de svakeste i samfunnet. 

Konstitusjonen (Grunnloven) deres har gjort dette svært tydelig for 

oss. Den er preget av en ideologi som da var populær blant eliten: 

med navn klassisk liberalisme, som ble tolket og implementert på 

en måte som garanterte uendelig frihet til å utføre de mest brutale 

handlinger for de rikeste land-og industrieierne. Samtidig som 

den garanterte spikeren i kisten for alle andre mennesker som 

ble nødt til å kaste bort hele sin kropp og eksistens til å slave for 

profitten til de få på toppen. I grunnloven betydde også ‘’frihet’’ 

nemlig friheten til å etnisk rense hundrevis av forskjellige 

folkeslag, med svært rike og varierte kulturer, og deres nasjoner 

fra kartet. Bygget opp av tre århundrer med slaveri mot en rekke 

ulike afrikanske folk, som førte til døden til enda flere, ukjente 

titalls millioner. 

For et land som konstant propagandiserer om hvor mye de 

elsker demokratiet, har de svært patetisk med demokrati på egen 

hjemmebane, hvis man ser nærmere på det. For hvor virkelig 

demokratisk er de forente stater? 

De har et komplett fravær av økonomisk demokrati for å nevne 

det første, med arbeidere i USA som praktisk talt har absolutt null 

rettighet til å fritt ytre kritikk, eller nærmest noen meninger, på 

sine egne arbeidsplasser hvor de skal tilbringe 1/3 av livene sine. 

Hvordan har det seg slik at folket som produserer produktene, 

tjenestene og gjør alle nødvendige handlinger for å styre landet, 

har absolutt null kontroll over hvordan noe blir gjort? Økonomien 

deres har økt i produktivitet, med alle de teknologiske fremskritt 

som har effektivisert arbeidet, nå produserer vi mye mer på mye 

mindre energi enn for 30 år siden. Men all profitten av dette 

går tilbake til private oligarker sine hender, som deretter delvis 

finansiererpolitikere og andre apparater. 

Selv om vi glemmer alle disse økonomiske ufrihetene, er likevel 

ikke selve det ‘’demokratiske’’ systemet deres noe å skryte av 

heller. For eksempel, i mange lokale valg er det ofte kun ett valg 

du kan gjøre på stemmeseddelen. Det samme gjelder i praksis 

også i valget av president, som man er så heldig å ha hvert 

fjerde år, med den gylne muligheten til å velge mellom det ene 

høyrekstreme partiet, eller det andre høyreekstreme partiet. 

Dette har totalt blottet det amerikanske folket for tillit til systemet, 

og har ført til at dersom ‘’har ikke stemt’’ var en kandidat, så ville 

den kandidaten ha vunnet alle presidentvalg de siste 50 årene. 

Det er ikke så rart at vanlige folk blir oppgitt. Ettersom de rikeste 

milliardærene kan finansiere, og derfor selv får velge hvilke 

kandidater de vil skal dukke opp på stemmeseddelen. Dermed 

oppnår de full kontroll over systemet, og forsikrer seg om at hvem 

som enn vinner, så vinner plutokratene* også. 

(Plutokrat er en milliardær som har nok makt til å kjøpe og 

påvirke politikken*) 

I USA er politikken drevet av kampanjedonasjoner og 

lobbyvirksomhet, det er derfor ikke så rart at alle som stiller opp 

til presidentvalg også tilfeldigvis er en svært rik multimillionær. 

Omtrent alle de ulike grenene av den amerikanske staten er fylt 

til randen med ekstremt rike mennesker, mens majoriteten av 

befolkningen såvidt har skrapt sammen en inntekt høyere enn 

50.000 dollar årlig per husholdning. (Cirka 535 000 NOK idag, med 

11 kroner per dollar.) Et fantastisk eksempel på et demokrati, 

ikkesant? 

28

Bli fadder 

Registrer deg som 

fadder nå på 

uia.no/bli-fadder 


This Is a Man’s World... Still! 

Diogo R. Maia 

Writer 

Illustration: AdobeStock // Jorm Sangsorn 

During the debate about Feminism organized by Unikum on the 7th of 

March this year, it was interesting to notice how the subject of Patriarchy 

developed, and it became clear that this topic, just like Feminism, is a 

fracturing one. The event had the name “Feminism, do we still need it in 

2023?”, which to me sounds ironic since Feminism is a young movement 

that has barely taken off in most countries around the world. One could 

say that Feminism has some traction in the Western world, but the same 

cannot be said for the rest of the globe. I suggest another topic for a debate 

with a similar name: “Christianity, do we still need it in 2023?”, after all, 

it has been around for over 2000 years and I dare to say that a lot more 

people have died and suffered because of it, but that is just a guess, of 

course... 

Awareness, reflexion, repenting and forgiveness. Aren’t these words 

venerated by Christians? To sin and to repent for a sin, isn’t that a normal 

procedure taught to “us” by Jesus? Then, when confronted with injustice, 

inequality, and violence towards women and racialized minorities, why 

can’t people reflect on its causes and repent? Why is it that suddenly we 

forget “our” Christian values and do not allow ourselves to see the face 

of the devil? Why is it that we can’t ask God for justice for those that are 

oppressed? In Israel, at the time of Jesus, the Jews were oppressed by the 

Romans, and so were the Christians thereafter. No believer can deny that. 

So, why do we deny that women are oppressed? Why do we deny that 

racialized people are oppressed? Because we are the Romans of our time, 

and we dictate who is to be crucified next. 

Feminism is to me – and yes, it is important to define what Feminism is, 

in order to understand what we are talking about (in response to what 

one of the panel members said about not wanting to define Feminism, as 

if we could argue about something without exactly knowing what) – the 

understanding of the intersectionality of specific struggles and forms of 

oppression from which women have suffered throughout history and 

consequently the empowerment of women for more gender equity, 

solidarity, and freedom, which allows for societies to grow and develop in 

a fairer world, by taking down toxic preconceived ideas and values that do 

not only harm women, but also harm men. Feminism is a state of mind, 

a realization – some sort of “the holy spirit’s breath of air” – that allows 

one to understand the injustice and unfairness that women must face just 

because of their genitalia. But it is not just women that suffer, also men 

do. Yes, men also suffer! That is right! You did read it correctly! But suffer 

from what, you may ask? From the Patriarchy! And all the expectations 

that men must carry, because of the retrograde ideas and values that are 

imposed upon us, and the shame that it brings when we are not capable of 

fulfilling such expectations. 

For those who never heard about the Patriarchy, I would better define it as 

the sets of values and ideas that most societies all around the world have, 

which secure the greater benefit for males, and that dictate gender roles 

in society by excluding females from positions of power and of higher 

importance. Now, the Patriarchy is not a conscious plot done by a group 

of men sitting in chairs with evil smiles on their faces trying to find out 

what horrible thing they should do next, although that is probably not far 

from the truth. Instead, the Patriarchy is represented by the things in life 

that one does not even think about, because that is just the way things are. 

30

Why is it that men in the year 2021 in Norway got an average gross income 

of 651.400 NOK per year, and women only got 440.400 NOK, even though 

the share of women with higher education was 40.6 % and men was only 

31.1 %? And why is it that the share of women as leaders in the year 2021 

in Norway was only 37.6 % and the men’s share was 62.4%? (Statistisk 

Sentralbyrå, 2022). During the debate, I recall some men in the panel and 

the audience saying that men prefer objects and women prefer people as 

if to explain why men and women choose different professions and trying 

to excuse the pay gap in society, but isn’t ruling people a thing for people 

and not things? Why aren’t more women in ruling positions if women like 

to deal with people and men prefer to deal with things? I guess, we will 

never know. Wait! It is because of the Patriarchy! And probably because 

generalizing things like that does not really say much about why men are 

in positions of power and women are not. 

Isn’t it weird that all royal sovereigns in Norway, and most in the rest of the 

world throughout history, have been men? And why is it that Norway is 

designated as the Kingdom of Norway and not the Queendom of Norway? 

Also, why is it that, for a long time, women in most countries could not 

vote while men already could? and why is it that, still today, women have 

fewer rights than men in many countries all over the world? Doesn’t the 

far-right use that argument against immigrant Muslims when they want 

to explain why we are different from them and why we should not receive 

Muslim immigrants and refugees? Isn’t it weird that most prime ministers 

in Norway have been men? And why are most leaders in the world still 

men? And what about women in science, are women so dumb and stupid 

that they just never liked science, or is it because they did not have the 

same opportunities and were blocked by men, institutions, and their own 

families from getting into it? Why are families traditionally ruled by men? 

And what gender has continuously been ruling most institutions and 

companies in the world? And even more intriguing, why is it that only 

men have ever been prophets? Are women so dispossessed of faith that 

they were never visited by God and made to spread His holy word? and 

isn’t it interesting that in Christianity, the only time that a woman was 

important was to get pregnant by God with His son? Why is that? That’s 

right, it is because of the Patriarchy, of course... 

I am a man; I identify as one and I like to be a man, but being a man does 

not mean that I cannot understand the struggle of women. I remember 

how hard it was for my mother to take care of three kids without my 

father’s help who left her, and most importantly left his family and only 

paid a food-pension because a judicial court forced him to do so. Like 

him, many others have done the same. And how many women still suffer 

from domestic violence? And how many of those die at the hands of their 

partners? To me, by understanding the struggles that women face I know 

I can make a difference and fight for those differences to vanish from 

our society. And no, being an egalitarian is not enough, simply because 

Feminism allows one to understand that the issues regarding women, and 

equity in society, need to be addressed specifically without trying to hide 

it under false pretences. But even if one assumes oneself as an egalitarian, 

why is it so hard to assume oneself as a Feminist? In my opinion, that is 

because those that deny Feminism see it as a woke plot from the left that 

is endangering men as if men were ever in danger, and as if we never had 

the upper hand on absolutely everything. I dare to say more, I believe that 

some men are afraid. Afraid because they feel threatened by the upcoming 

women that are now able to show their true power and ingenious, and 

who represent the “weaker sex” that once was ruled by us, men. I must 

also mention those women that because of their own lives and histories 

have succumbed to the Patriarchy and are themselves proponents of it. 

But not everything is bad. I see great progress and I genuinely believe 

that there are so many men and so many women that every day, by the 

awareness and the empathy of looking at the suffering and the struggles 

of their fellow friends, family and communities, fight and try to make this 

world a better place. The word “empathy” is key! For that is the same 

word that Jesus, and many other wise men (of course), taught us. To love 

thy neighbour and enemy. To forgive. To give to those in need what we 

can, without asking for something in return. I believe that Jesus would 

have been a Feminist, for even he helped, loved, and forgave a prostitute, 

something that most of us, and especially the religious moralists of today, 

would probably never do. 

I wish for my girlfriend, and chissà one day my daughters, to have the 

same opportunities that I do as a man. I wish for a safe and fair world 

where they will never have to explain why they are wearing what they 

want to wear. A world where no girl will have to stay at home taking care 

of the house, while their brothers go to school and get an education. A 

world where women and men get paid the same for the same job and a 

world where more and more women can be prime ministers, presidents 

and mayors in any country, city, or town. And honestly, if you do not see 

the injustices and forms of oppression, and if you cannot understand 

and empathize with those that suffer, you are then part of the problem 

yourself. 



Skribent 

Foto: AdobeStock // Angela 

Revebjeller 

Du vet vel hvorfor du er på legevakta? 

«Nei.» 

Det kan du ikke mene. 

«Jeg hadde forstått det om jeg befant meg inne på legevakta. 

Men jeg befinner meg utenfor.» 

Hvorfor? 

«Det vet jeg ikke. Jeg har nå i alle fall et rep i neven.» 

Klatre eller fly, dette rep kan få deg til å gjøre så mangt. Det 

står et mENnesKe på parkeringsplassen utenfor legevakta. 

Ingen biler kommer inn og ingen kjører ut. Og når mEnNesket 

har stått der en stund, bestemmer det seg for å snu. Det går 

ut på veien og følger de gnissende, tynne beltene. Knyter sitt 

eget belte strammere om livet. Håper at det ikke vil komme 

en trikk. Trikkeskinnene skjelver, og det gnisser i stål. Et 

vindkast. 

Hun kjenner at noe løsner. En uvant 

fornemmelse av at ting grøter seg sammen, 

av at noe blir slapt, det er håret hennes som 

faller. Klirring av en dueklokke? Hun snur seg. 

Der ligger den hvite strikken hennes, på glinsende 

våt asfalt. Der kommer en trikk, den er ikke så langt 

unna, kjører mot henne, så hun hopper ut av sporet. Slutter 

å se på trikken, den er borte for lengst, vender heller blikket ned 

mot strikken. Den blir ikke skitten, men opplyst der den ligger. 

Så stryker en stilk med revebjeller henne i nakken. Hun bøyer 

seg raskt, plukker opp strikken igjen og binder håret stramt 

sammen, i en hestehale. Går inn i sporet igjen, den blå hingsten 

har kjørt opp en bred sti for henne. Og fortsetter, fortsetter. 

«Det lyder noe i det fjerne, men jeg vet ikke hva.» 

Det er den ringende lyden av revebjeller. De setter i gang et 

hesteløp. 

«Alle andre hører dem vel.» 

Ja. Kom, du også. 

Bak startgrinda står hestene klare. Klirrende revebjeller på en 

opphengt snor over målstreken hvisker at de skal løpe, løpe som 

de aldri har løpt før. Løpe seg i hjel. Hestene stamper hovene 

mot ferskensand, gjør seg klare og revene skriker på tribunen. 

Pang. 

Hestene skyter ifra, og vinden grer seg straks igjennom flagrende 

maner. De dras framover, framover, det går fortere og fortere. 

Snart løper de ikke selv, og vinden mister seg selv i farten. 

Hestene slepes av rep, som gnisser seg imot leggene deres og 

det svir. Repene trekker dem, de pisker og slår imot sanden for 

å trekke med seg hestene enda raskere. De svir brennemerker 

i de rasende hesters bein. Et dyr snubler, resten snubler, de 

faller alle sammen. Tauene gir seg ikke. Om enn de må slepe 

hestene langs bakken og skrubbe dem for deres egne skinn, vil 

de fortsette, og de fortsetter. Hestehovene ryker. Den vinner ja 

den vinner, og blir skutt over en målstrek. Den gule stripa er 

så vidt synlig på ferskensanden. Repene slakkes, og hesten blir 

sluppet, endelig. Repene hyler og er så lykkelige, vender 

blikket mot reveflokken på tribunen. De er 

borte, alle sammen. Dro vel hjem, fordi de 

ikke ville se mer. 

Hesten ligger flatt utstrakt på den slitne 

sanden. Den vender et tørst fjes opp mot en 

hvit himmel, der henger kun tørre skyer. Åpner 

munnen, prøver å snakke, men det lyder bare en 

svak hvesing. Han hvisker til det som er bak skyene, 

kanskje var der en sol en gang: jeg er lykkelig og jeg vant. Visst 

er jeg lykkelig. Så glor han hungrig på revebjellene som henger 

så høyt, høyt der oppe. 

32

REKRUTTERING 

Illustration: Adobestock // alex_bond 

UNIKUM REKRUTTERER 

Dalig Leder 

Nyhetredaktør 

Vervet er honorert med 5 500 i 

måneden og tilsvarer en 25% 

stilling. Arbeidets start vil være 

01.08.2023 med noe opplæring 

gjennom sommeren. Som daglig 

leder vil du ha ansvaret for den 

daglige driften i Unikum. Dette 

innebærer blant annet å: Betale 

regninger, føre regnskap, skaffe 

annonseinntekter, ha ansvaret 

for ledelsen i Unikum m.m. 

I tillegg vil du, sammen med 

ansvarlig redaktør, ha ansvaret 

Kvalifikasjoner: 

- Du må være student i Agder 

- Bakgrunn innenfor 

økonomi, juss, ledelse eller 

kommunikasjon er en fordel, 

men ikke et krav 

- Tidligere ledererfaring er en 

fordel 

- Grunnleggende kunnskap om 

for å engasjere frivillige 

studenter og sørge for et godt 

sosialt miljø innad i gruppa. 

Denne stillingen gjør deg veldig 

attraktiv for fremtiden. Mange 

av våre ansatte har fått jobber 

som følge av erfaring hos 

Unikum. Stillingen som daglig 

leder passer perfekt for deg 

som ser etter verdifull erfaring 

innenfor økonomi, ledelse og 

kommunikasjon. 

regnskapsføring er en fordel 

Vi tilbyr: 

- Månedlig honorar på 5 500,- 

- Ledererfaring 

- Regnskapserfaring 

- Godt nettverk 

- Kontorer ved UiA 

- Referanser til CV 

Som nyhetsredaktør har du et overordnet 

ansvar for at Unikum holder seg oppdatert 

på det som skjer på UiA, og de andre 

høyskolene i Agder, samt ansvar for alle 

nyhetssaker som skrives for Unikum i 

papir- og nettavisen. 

Studioansvarlig 

Som studioansvarlig er du den som 

har det overordnede ansvaret for å 

tilby Unikums medlemmer og andre 

aktører muligheten til å benytte seg av et 

profesjonelt podcast/radiostudio. 


SATIRIKUM 

Bør vi Henrette 

Roald Dahl? 

Om historisk revisjonisme, og gamle spissmus som 

trenger en grundig tilsnakk. Om Bokbrenning, Kirby, 

farlige idéer, og hvorfor Tobias er gud 

Februar 2023: Borgerkriger og sivil uro raser i Myanmar, 

Filippinene og Kongo. Brasilianere stormer deres 

kongress i sann amerikansk ånd. Chris Rock slår tilbake 

og Kina leker ballongspretten med USA. 

Etter at folk var ferdige med å sende deres veldig nyttige 

“thoughts and prayers” til jordskjelvrammede i Tyrkia/ 

Syria via sosiale medier gikk debatten videre til en 

enormt viktig sak: 

Britisk forlag sensurerer Roald Dahl! Grusomme 

setninger som “Du trengte bare nevne ordet kakao til 

en Oompa-Loompa og han ville begynne å sikle fra 

munnen” eller “Jeg ønsker ikke å snakke stygt om kvinner. 

De fleste kvinner er herlige” har blitt fjernet. Flere betegnelser har blitt kjønnsnøytralisert 

f.eks. “Tre fulle menn som hadde drukke for mykje øl til lunsj” er nå “Tre fulle folk som 

hadde drukke for mykje øl til lunsj”. Og kanskje mest utrolig så har støtende ord som 

“feit/tjukk” blitt til “enorm”, “svart” til “mørk” og “monster” til “fryktelig kvinne”. 

Flere mener at dette er et feilsteg av historiske proporsjoner, men jeg sier meg tvert 

uenig. De siste årenes mangfoldige sensureringer er noe av det beste jeg kan se for meg 

for dagens sosiale ro og orden. Barn i dag har ikke tid eller overskudd til å konfrontere 

historiens mange moralske problemer. Det er mye mer lettvint å bare oppdatere gamle 

tekster slik at de fortsatt er relevante i dag, uten å utfordre vårt bilde av fortiden. 

Selv tror jeg nesten at selve debatten som oppstod rundt valgene til Puffin Books og 

Roald Dahl Story Company var like skadelig som ordene de fjernet. Det å bidra til slike 

debatter setter jo og de som kan føle seg krenket i den ubehagelige situasjonen av å måtte 

forsvare sin egen hjertero mot den kulturelle verdien til en bauta som Dahl. 

Da jeg var 11 hørte jeg på to av speiderlederne mine jamre om endringen i Pippi 

Langstrømpe. De likte det bedre før “da faren til Pippi var Negerkonge”. Som en ung 

bruning følte jeg ikke det var noe jeg kunne si eller gjøre for å påpeke at det ikke var 

det kjekkeste å bli minnet på av autoritetspersoner. Men tro det eller ei så var til og med 

Negerkongeforfatteren selv for retroaktiv omskriving. 

“Om de tror at jeg har noen som helst rasistiske tendenser, så tar de feil. Og det hadde 

ikke Pippi heller. Tidene har forandret seg, og i dag ville jeg ikke gjort ham til negerkonge. 

Han hadde blitt kalt sjørøverkaptein eller pirat” 

Astrid Lindgren (1970) 

34 

Adrian McAllister 

Skribent 

Illustrasjon: Unikum // Adrian McAllister 

Dessuten har vi en lang tradisjon med endring av krenkende 

innhold også for norske forfattere. Selv Ibsen måtte i 1880 

endre på slutten i “et dukkehjem” for å ikke krenke datidens 

tyske familieverdier. Noe jeg tipper han gjorde med 

uhemmet glede. 

Der britiske sensitivitetslesere jobber med å formilde ord tar 

amerikanerne i kjent stil ting opp noen hakk. Hvorfor fjerne 

støtende språk når en kan gjøre idéer ulovlige? Per dags dato 

har ni stater foreslått lovendringer som vil gjøre diskusjoner 

om både bevisst og ubevisst bias, diskriminering og 

undertrykkelse ulovlige utfordret i klasserom. Disse retter 

seg hovedsakelig mot grunnskole, men flere retter seg og 

mot høyere utdanning. 

Og vi vet jo at fjerning av enkelte perspektiver og idéer fra 

det offentlige talerom fungerer. Amerikanere tror jo i stor 

grad at de bor i verdens beste land. Nordmenn flest tror at å 

pumpe flere våpen inn i Ukraina er den beste veien til fred. Dette er faktisk et effektivt og 

verdifullt verktøy som stort sett alltid blir brukt riktig. 

Men hvorfor stoppe med å gjøre noen tanker ulovlige, hvorfor stoppe med å oppdatere 

historiske litteraturverk? Kanskje løsningen på sosial uro og vanskelige debatter er å 

oppdatere historien i seg selv? Historiebøker er jo også bøker, og per dags dato har vi 

ikke tidsmaskiner for å dobbeltsjekke. 

Hvorfor ta oppgjør med en vond fortid vi ikke engang har noen direkte tilknytning til? 

Vi kan jo bare ta en Erdogan og late som om det ikke har skjedd. Om vi aldri lærer 

om slaveri og rasisme mister jo faktisk Efraim Langstrømpe sin problematiske tittel 

sin bitende tone. Da kan vi more oss med “song of the south” igjen. Vi kan endelig se 

dungeons and dragons episoden i “Community” igjen. 

Det er viktig at flere av oss ser verdien av sensur dette fantastiske verktøyet. Jeg er faktisk 

sikker på at korrekturvesenet i vårt kjære unikum og vil gjøre en god jobb med å passe 

på at denne teksten er riktig så moderne og tilgjengelig for alle lesere. Selv om vår kjære 

debattredaktør kan ha noen sære standpunkter så passer han på at forfatterens mening 

kommer frem uten å krenke. 

Den eneste jeg er гэdd mest glad for kaи misbяuкe utnytte denne korrekturen er 

Redaktør Tobias. Han er en faяlig og шaktgal svэttgaшer mэd эt жattepяoblэm og 

komшэr iжe til å stoppe føя alle på plaпэten er med på haпs forstyяrэnde Kirъy fэtish. 

For er det et menneske på denne jorda som har prinsipper å leve etter, så er det vår 

allmektige frelser og redaktør Tobias.

KULTUR 

OPPSKRIFT 

Illustrasjon: freepik // freepik 

Ingrid Nordvik Krossbakken 

Skribent 

OPPSKRIFT 

-Enkel key lime pai på glass - 

Drøm deg bort til sommarvarmen med ein kjapp og enkel 

dessert. Oppskrifta gir ca. 6 porsjoner 

Ingrediensar 

Foto: Unikum // Ingrid Nordvik Krossbakken 

Bixit kjeks eller anna havrekjeks 

1 boks søta kondensert mjølk 

4 eggeplommer 

1 dl ferskpressa limesaft (2-3 lime) 

2dl kremfløte 

1 ss sukke 

Slik gjer du: 

1. Rør saman den søte kondenserte 

mjølka, eggeplommene og den 

ferskpressa limesaten. 

2. Hell blandinga i porsjonsglas og sett kald 

i kjøleskapet til rett før det skal serverast. 

4. Pisk krem og sukker til ein lett krem. 

5. Rett før servering: legg lagvis kjekssmular 

og krem over i porsjonsglasa 

3. Ha bixit-kjeksa i ein pose og knus dei 

grovt, bruk ca. 2 kjeks per porsjon. 


CULTURE 

Photo: Rotten Tomatoes 


Editor in Chief 

UNIKUM‘s 

Corner of HiddenTreasures 

Unikum’s Corner of Hidden Treasures is a column in which Unikum recommends pieces of media they believe more people should know and love. 

I know, I know, you’re thinking “Dear God, 

when will this guy stop!?” The short answer: 

I won’t, why do you think I’m the chief editor? 

I only took this position in a pursuit to front 

my very obscure obsessions and today you’ll 

be exposed to one that is recent yet has laid 

dormant for many years, the exquisite drama 

series; Desperate Housewives. 

I feel like many know of the show, and have 

vague memories of its ridiculousness, yet 

they’re nothing more but mere fragments. So, 

I took it upon myself, I have almost watched 

all 8 seasons through, and as someone who 

now knows the Desperate Housewives lore, I 

can confidently say that it’s just as an amazing 

fever dream as you vaguely remember! 

We all know how time’s inevitable crusade 

36 

has changed a couple of norms and what 

is okay or not, and I was fully prepared to 

open a time capsule where casual misogyny 

or homophobia was everyday occurrence, 

yet somehow, I would argue that Desperate 

Housewives is an incredibly modern series 

for its time. Misogyny is called out already 

in season 2, the gay characters are not 

stereotypes and actually have personalities, 

subject matters of delicacies are maybe not 

handled with care by the characters, but the 

show does. 

All of this, and yet, no mention of the absolutely 

inane storylines, character developments and 

ludicrous situations that are almost present 

in every episode. I can’t sum it up without 

spoiling some of the best nuggets, if you want 

a sneak peek, watch a “Desperate Housewives 

out of context” video, and you will understand 

exactly what I’m alluding to. Which brings me 

to the next point of greatness: The one-liners. 

Holy kawabunga, this show is stuffed with 

them, you can’t go six minutes without hearing 

a zinger that will make you bawl or exhale an 

appropriate amount of air from your nose. 

The writing in this show is extremely tight and 

snappy and it’s amazing how they were able 

to keep up the steam for eight seasons, with 

just the occasional stutter. 

And there is no shortage of bizarre and 

crazy plotlines in the show. Funnily enough, 

the later seasons turn more “normal” by 

Desperate Housewives standards. Yet, the 

show effortlessly balances these campy, overthe-top 

scenarios with heartfelt and emotional 

scenes that really capture some of the 

struggles and dilemmas these people face, and 

despite the extreme circumstances, you can 

connect with them on a deep, human level. 

These moments are scattered throughout the 

40-minute episodes, so don’t expect them at 

every turn. 

And speaking of time, attempting to watch 

all eight seasons is a time commitment out 

of proportions. Every season contains more 

than twenty episodes, each of them having a 

40-minute runtime. However, despite every 

season containing a multitude of plotlines, 

characters, and developments, the show is 

able to tightly weave them all together, often in 

creative ways, and nothing is more satisfying 

than when two plot lines inevitably crash and 

watching the delicious drama unfurl as they 

do, and how the characters handle them. The 

show is nothing but consistent, consistently 

funny, engaging, and enthralling. 

No, I am not saying Desperate Housewives is 

the messiah of TV-shows (or maybe I am), but 

for a show that seemingly rears of into meme 

territory, it has struck an incredible balance 

between ridiculousness, campiness, obscene, 

dramatic, emotional, one-liners and so much 

more. And that’s a tightrope I have not seen 

a lot of shows being able to balance, which 

instead fall into mediocrity. But Desperate 

Housewives still stands as a time capsule to a 

different era in TV’s history, yet one you can 

open without fear for the ugly head of the 

past, but one you can ravish in as it is a golden 

nugget of TV excellence.

Nikita Tsepova 

Writer 

Photo: AdobeStock // Una 

Illustrations: Freepik // jcomp 

Why did they 

ghost 

me? 

Disclaimer: This article could be subjective, and you might not agree with everything I have written. And that’s okay. Psychology is not black 

and white, and we all have different opinions. Moreover, every case is unique: so these points are not absolute. 

So, why did they do that… Have you ever asked yourself this question? 

Or maybe asked your friends, wiping tears from your face and feeling 

destroyed? 

I’m sure each one of us have experienced ghosting. By 

someone we liked, by someone we loved, by someone 

we’ve put too many expectations on, someone special 

or someone we thought could be the one. You may 

have constructed a full happy-end story, or even if 

you didn’t and just wanted to enjoy the moment, 

it can still hurt (or not, if you’re a maneater). The 

contexts and the settings could be different. Still, 

the outcome would be the same: they stopped 

replying to your messages as if you stopped 

existing. 

What happened to all the people who 

ghosted someone? What did they feel? The 

fact is that all of them suddenly felt highly 

uncomfortable. So much that they were 

not able to come up to you and explain 

their feelings with their mouth. The 

only possible solution for them was to cut off all communication to save 

their emotional peace. So well, yes, they didn’t think about how you 

would feel. That was not important enough for them. BUT I’m not 

saying it’s all bad and they are all dicks: No. And I will explain 

why I don’t think like that in the following paragraphs. 

However, it is easy (perhaps lazy) to characterise people 

who ghost others as experiencing large amounts of 

fear, immaturity, and lack of empathy. 

So, let’s talk about it: why did they do that? 

There could be many reasons for someone to 

stop talking to us. Every person is unique, and 

you never know what’s happening inside 

one’s brain. We can never know for sure 

what they feel. We can never understand 

them 100%, especially when it comes to 

«situationships» - relationships without 

genuine relationships. Those are the 

worst, the least safe, and are under 

significant risk of ghosting. I will give 

you several reasons, several contexts 

where ghosting could occur. 


Number 1. They simply lost any interest in you. 

Because it has never been real. For example, I once read 

an interesting analysis of the hormonal reason for men 

to ghost their partners. Before sex, they experience high 

testosterone levels and could do whatever it takes to receive 

desirable pleasure with a particular person. However, 

after the deal is done, those levels drop and might cause 

instant repulsion. They need to fall off the radar 

and «restore» that desire again. And if there 

are no other reasons for them to like you, 

like a deep emotional connection, that 

interest might vanish forever. Or until 

the next time they are drunk and horny. Is 

that true? I don’t know. But the 

professor who said that seemed 

to me to be quite convincing. 

In my own experience, the 

same could happen with 

women. When we really 

desire someone, our 

perception of this person 

could be clouded. And then… 

we just realise it’s not where 

we’d like to invest ourselves. The 

solution: Understand what you actually 

want. If your goal is just sex, then have fun 

without expecting too much and without regrets. But if you 

wish for something deeper, perhaps, you might consider 

building that connection first. You will quickly see what 

this person really wants from you. 

Number 2. They freaked out. 

That happens. Especially when you suddenly put too 

many expectations on them. You went for a date once, 

but already you’re imagining the red convertible you 

will rent in southern Italy the next day after your 

beautiful marriage. Well, this may be too much for the 

other person. Some people take things slowly, some just 

are not ready to dive into relationships, and some just 

don’t feel the way you do, especially so quickly. They 

can’t manage all the pressure from your side and simply 

disappear. Also, no one wants to date a 

person who has nothing interesting in 

their life except for the obsession 

with the new crush - texting, 

calling, reaching out 10 times a 

day - that could be really tiring. 

Solution: Try to avoid falling 

into every person you have a bit 

of fun with. Learn to be happy 

and harmonious on your own. 

Try to be happy and give yourself 

the love you need without begging 

others for that. Desperation has never 

been attractive. 

38 

Number 3. There was someone else. 

Yes, this is entirely possible and is often the case. The ex, the other girl/ 

boy, or whoever keeps rejecting them; and they use other people as a 

distraction from their own pain and shame. It’s a feeling when you 

are having sex and suddenly think about that one person. And you 

immediately feel bad. So bad you can’t even talk to the new one. Or 

maybe in the beginning, they sincerely thought they liked you, but then 

they finally realised it didn’t work for them anymore. Love or attraction 

to their other crush can sometimes be too much. Or, perhaps, they haven’t 

recovered from their past relationship yet and are not ready to invest in 

someone else. Solution: There’s no solution. Be prepared for this. It might 

happen to anyone. We can’t read minds. It might hurt, but it’s just the 

way it is. 

Number 4. They have their own issues or things 

to deal with. 

They are not organised enough to mentally handle 

a relationship as you expect it. Obviously, in most 

cases, the reasons I’ve stated here are not your 

fault. But this one - especially. The person we are 

dealing with could be going through their own 

traumas and difficulties. They might be depressed, 

they might have social anxiety, they might be 

scared of social communications. Sometimes they 

really could be extremely busy (though, I still think 

it is possible to find time for the one you like). And hear me out, 

it really is possible! They could indeed have a lot going on in their life, and 

even when they do like you, they might just need to sort everything out 

first. Or, perhaps, they work or study a lot in pursuit of some important 

goals; and they are not ready to invest a lot of time into socialising or 

relationships. Sometimes they might simply forget about you, and it will 

look like ghosting. Did they do it because you’re lame and they don’t like 

you? Well, it could happen (see reason number 1) but in this case - no! I 

can really tell from my own experience - I might like you, and see you as 

the coolest person. Still, I have too much exciting stuff to do, and I don’t 

spend all my time thinking about answering your text! Sometimes I can 

remember and reach out and apologise, but I don’t mean to «ghost» you - 

my life is just too filled up with people, experiences, and responsibilities. 

My own solution: Be compassionate and accept that other people could 

also have hard times. And their difficulties might be more important than 

communicating with you. It does not make you unattractive. Give them 

space, let them be if you can’t help, and move on.

Number 5, and the least possible one… the one you all dream to be true, but 

realistically, is not often the case: they fell in love with you and got scared you’d 

hurt them. 

Sounds great, doesn’t it? Those are, as psychologists might claim, the 

counter-dependent people. They are terrified of getting dependent 

on someone and lose their freedom. They lack trust, they fear 

consequences, and they avoid real intimacy and commitment. Imagine 

a common situation: A beautiful, passionate long-distance relationship 

without too much responsibility, a dream, like in the best movies. 

But then, at some point, when, let’s say, the woman realises she 

would want something more profound, maybe move in together or 

get married, the man vanishes, as Darkwing Duck or Batman. Poof! 

And he’s not there for you anymore. Has he disappeared because 

he freaked out but still loves you, or he simply didn’t really love you 

enough to commit? Only God knows with this dude. Whatever it is, 

the result is the same - a harsh break-up. We don’t want to invest in 

counter-dependent people who will make you feel unloved and who are 

not mature enough to face their fears. Solution: Well… you can definitely try 

to reach out again and ask for a talk. I would fantasise that if the person really 

loves you, they will react positively. But if they reject you again - please, run. 

Understand that it often is not about you - it’s about them. You shouldn’t feel ashamed, 

rejected, or undeserving of love. Those things should not affect your confidence and 

self-love. You are unique, you are a whole different world, and you will definitely be 

happy one day. With or without someone. And please, understand that NO answer is 

still an answer. In most contexts (though, don’t be overdramatic), you don’t want to be 

involved with a person who doesn’t feel the way you feel, who doesn’t have courage 

to treat you with integrity (if you respect them, too, and don’t behave like a little child, 

desperate and annoying), or who is just not mature enough to end things right in your 

face, explaining the reasons. The situations could be different, but I do believe that it 

is almost always possible to use some chivalry and honesty (concerning all genders) 

and show respect to people you had some interactions with especially if you see 

that they are catching feelings. 

Unfortunately, the reality, the «salt in the wound» is: No one owes you or me 

anything. No one owes us. I really want to finish this discussion with some 

harsh truths. People don’t owe you, they don’t have to meet your expectations, 

they don’t have to give you back the thing you gave to them. They don’t have 

to tell you they love you back when you tell them first. It’s a ruthless thing 

to say, but it might help dealing with hardships, understanding that we 

should not expect too much. Things happen, 

and the world doesn’t revolve around us. 

We just need to learn how to be strong 

and how not to lose balance from life’s 

disturbances. 

And remember; you will be alright. 

It’s the most important thing you 

should carry in your mind: whatever 

happens to you, you are going to 

be alright! Everything passes, and 

good times come. 

Sending love! xx APRIL 2023 UNIKUM NR 4 39 


BSU 

Boligsparing 

for ungdom 

Det er tre gode grunner til at Boligsparing for ungdom er den beste risikofrie 

spareformen for deg under 34 som vil spare til egen bolig. 

Du får inntil 2750 kroner 

tilbake på skatten. 

Du får vår beste rente. 

Pengene vokser. 

Du får lettere boliglån hvis du 

viser at du klarer å spare i BSU. 

sor.no/bsu

Unikum 04 April Web

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?