Blyttia - Universitetet i Oslo

BLYTTIA 

NORSK BOTANISK FORENINGS TIDSSKRIFT 

JOURNAL OF THE NORWEGIAN BOTANICAL SOCIETY 

2/2000 ÅRGANG 58 ISSN 0006-5269 

http://www.toyen.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/

BLYTTIAGALLERIET 

NBF-medlem Aage Pedersen i Støvring i Nord-Jylland har sendt inn en samling 

bilder fra Bårdsengbekken i Øyer. Han skriver: 

“Med hjælp af Blyttia bind 41 hefte 2 (Berg 1983) genfandt jeg i 1995 skogranke 

Clematis alpina ssp. sibirica i Bårdsengkløften. Over 25 år tidligere havde jeg set 

planten ovenfor Tretten efter anvisning af købmand Nustad i Tretten og et gensyn 

med skogranke – og behørig fotografering – stod meget højt på min ønskeliste. På 

min vej op i kløften var der gode botaniske grunde til talrige hvil, og efter 800 m 

henad og 300 m opad fandt jeg igen en plads til min rygsækstol. Jeg vendte mig om, 

satte mig ned og så, at jeg var gået lige forbi en stor og meget flot bevoksning af 

skogranke. Huldregras Cinna latifolia og andet godt måtte komme i anden række, men 

bidrog selvklart til en perfekt dag langs Bårdsengbekken.” 

Flueblomst Ophrys insectifera. 

Foto: Arne Kildebo

For our international readers... 

Blyttia consists of both botanical articles and other, 

more popularized genres, which are of interest mainly 

for a Norwegian audience. The botanical articles, which 

include an English summary and English figure and 

table texts, are gathered in the journal’s section of 

«Norges Botaniske Annaler», please see the index on 

the back cover. 

The annual index will not be printed and distributed 

with the journal, as has been the case previously. Instead, 

it will be made available at http://www.toyen.uio.no/ 

botanisk/nbf/blyttia/ 

Blyttia 58(2), 2000 

BLYTTIA 

NORSK 

BOTANISK 

FORENINGS 

TIDSSKRIFT 

Utgitt uten støtte fra Norges Forskningsråd. 

Artikler i Blyttia er indeksert/abstrahert i: Bibliography of 

Agriculture, Biological Abstracts, Life Sciences Collection, 

Norske Tidsskriftartikler og Selected Water 

Resources Abstracts. 

Redaktør: Jan Wesenberg 

I redaksjonen: Trond Grøstad, Klaus Høiland, Tor H. 

Melseth, Finn Wischmann 

Engelskspråklig konsulent: Paul Shimmings 

Postadresse: Blyttia, Botanisk hage og museum, 

Sarsgt. 1, 0562 Oslo 

Telefon: 22 85 17 01; 90 88 86 83 

Faks: 22 85 18 35; merk førstesida «BLYTTIA» 

E-mail: blyttia@toyen.uio.no 

Hjemmeside: http://www.toyen.uio.no/botanisk/nbf/ 

blyttia/ 

Abonnement 

For A-medlemmer i Norsk Botanisk Forening inngår Blyttia 

i medlemskapet. Abonnementspris for ikke-medlemmer i 

Norden er kr. 340 for personer og kr. 490 for institusjoner. 

Subscription price outside the Nordic countries, 

per volume (four issues) postage included: Institutions 

NOK 490, individuals NOK 340. Requests concerning 

subscription and back issues should be adressed to 

the post address, fax number or e-mail address above. 

Blyttia er grunnlagt i 1943, og har sitt navn etter to sentrale 

norske botanikere på 1800-tallet, Mathias Numsen 

Blytt (1789-1862) og Axel Blytt (1843-1898). 

© Norsk Botanisk Forening. ISSN 0006-6269. Sats: Blyttiaredaksjonen. 

Trykk og ferdiggjøring: Øyvind Glomvik AS, 

postboks 179, 1801 Askim. 

Ettertrykk fra Blyttia er tillatt såfremt kilde oppgis. Ved 

ettertrykk av enkeltbilder og tegninger må det innhentes 

tillatelse fra fotograf/tegner på forhånd. 

i i dette dette nummer: 

nummer: 

Russeburkne 

er en av Gudbrandsdalens 

«juveler», som botanikere 

og samlere har 

valfartet til siden den ble 

oppdaget i 1831 av Sommerfelt. 

Første funn ble 

imidlertid gjort av svensken 

Wahlberg alt i 1822. 

Rolf Berg redegjør på s. 

93 for historikken for artens 

oppdagelse i Norge. 

En ny og 

vakker 

vokssopp 

for Norge er funnet i 

Ålesund. Arten, som 

forfatterne foreslår å 

kalle rosavokssopp, hører 

til blant en gruppe 

sopparter knyttet til enger 

med relativt lang 

kontinuitet. Se John 

Bjarne Jordal og Dag 

Holtans artikkel s. 88. 

Finnstjerneblom 

En ny art stjerneblom 

rapporteres for Norge 

av Reidar Elven og Heidi 

Solstad på s. 111. Arten 

kan være spontan, men 

kan også ha kommet til 

sitt voksested i Vadsø 

med finske sportsfiskere. 

Står over 

Et par stofftyper som leserne etterhvert har vent seg til, 

har måttet stå over dette nummeret. Finn Wischmanns 

«Små detaljer» krevde en ny omgang fotografering, og 

utnevningen av Årets funn 1999 har redaktøren foreløpig 

ikke hatt tid til å følge opp. Men det kommer, det kommer! 

65

nor norsk nor sk bo bo botanisk bo anisk f ffor 

f or orening or ening 

Norsk Botanisk Forening 

Postadresse: NBF, Botanisk hage og museum, 

Sarsgate 1, 0562 Oslo 

Telefon: +47 22 85 17 01, +47 90 88 86 83 

Faks: +47 22 85 18 35 

e-post: blyttia@toyen.uio.no 

http://www.toyen.uio.no/botanisk/nbf/ 

Organisasjonsnummer: 879582342 

Kontonummer: 0531 0373852 

Medlemskap 

NBF har tre typer medlemskap: A-medlem (inkl. Blyttia); 

B-medlem (uten Blyttia); C-medlem (tilleggsmedlemskap i 

en annen avdeling enn der en har hovedmedlemskapet 

sitt). Innmelding skjer til den regionavdelingen en sokner 

til. Regionavdelingene gir nærmere opplysninger om medlemskap 

og kontingent. 

Nord-norsk Botanisk Forening: Postboks 1179, 9001 

Tromsø. Kontonr. 0803 3584653. 

http://www.ibg.uit.no/okbot/botfor.htm 

NBF – Trøndelagsavdelingen: Vitenskapsmuseet, Institutt 

for naturhistorie, Erling Skakkes gt. 47A, 7491 

Trondheim. Kontonr. 0809 5883665. 

NBF – Vestlandsavdelingen: v/sekretæren, Botanisk 

institutt, Allégt. 41, 5007 Bergen. Kontonr. 0808 5707435. 

Sunnhordland Botaniske Forening: v/ Anders Haug, 

Høgskolen Stord/Haugesund, 5414 Stord. 

NBF – Rogalandsavdelingen: Styrk Lote, Vinkelvn. 1, 

4340 Bryne. Kontonr. 0803 3145935. 

NBF – Sørlandsavdelingen: Agder naturmuseum og 

botaniske hage, Postboks 1018 Lundsiden, 4687 Kristiansand. 

Kontonr. 0803 5617931. 

Telemark Botaniske Forening: Postboks 625 Stridsklev, 

3903 Porsgrunn. Kontonr. 0806 3272788. 

Larvik lokallag av NBF: Tor Harald Melseth, Tagtvedveien 

15, 3250 Larvik. 

Buskerud Botaniske Forening: c/o Even W. Hanssen, 

Bjerkeset Søndre, 3624 Lyngdal i Numedal. 

NBF – Østlandsavdelingen: Botanisk museum, Sars 

gate 1, 0562 Oslo. Kontonr. 0813 5131289. 

Østfold Botaniske Forening: Jan Ingar Båtvik, Tomb, 

1640 Råde. Kontonr. 0823 0995142. 

Norge rundt – ekskursjoner 

høsten 2000 

Nord-norsk botanisk forening 

Tirsdag 15. august: På jakt etter myrsildre i Ramfjorden 

ved Tromsø. For drygt 80 år siden ble myrsildre Saxifraga 

hirculus funnet i Ramfjorden ved Tromsø. Det ligger to 

belegg herfra i Oslo-herbariet, samlet av A.M. Grønlie. 

Det første (fra 1919) er bare stedfestet til «Tromsø amt»; 

mens etiketten på et belegg fra 1922 sier at arten vokste 

i «Nordbotn i Ramfjorden sommer 1922 på samme sted 

som den blev funnet i 1919». Siden har ingen sett arten 

der – men det er ikke så mange som har lett heller. I tillegg 

er myrsildre vanskelig å finne om den ikke blomstrer – og 

aldeles umiskjennelig når den gjør det. Et lovende område 

med egnete rikmyrskilder er lokalisert, og vi gjør et 

forsøk på å gjenfinne arten. Oppmøte 17.00 på Prostneset. 

Turleder: Geir Arnesen (tlf. arbeid: 776 45054); 

postadresse: Fagenhet for botanikk, Tromsø museum, 

9037 Tromsø; e-post: geira@imv.uit.no 

Fredag 18. – lørdag 20. august: Reinøya i Karlsøy/ 

Tromsø. En del av medlemmene besøkte Reinøya i juni 

1998, etter at en planlagt Loppaekskursjon ble avlyst på 

grunn av streik. Til tross for at øya ligger nær Tromsø, 

har den vært lite besøkt av botanikere. Besøket i 1998 

røpet en rik flora under Migarkollen lengst nordøst på 

øya (se Polarflokken 22 (1), 1998, s. 147-154), med tallrike 

orkideer og kravfulle fjell- og myrplanter. På vestsiden 

av øya er det flere dolomittfelt, både i lavlandet og i 

fjellet. Ett av disse ble besøkt i juni 1996, men det lå for 

høyt til at blomstringen var kommet skikkelig i gang. I 

midten av august skulle alt ligge til rette for gode funn. Vi 

legger opp til en helgetur, men det er fullt mulig for de som 

ønsker det å basere seg på en eller to dagsturer (lørdag 

og/eller søndag) – i det minste om de har bil. I så fall må 

vi avtale hvor og når på Reinøya vi skal møtes. Buss fra 

Tromsø til Hansnes ca. 16.50 fredag (sjekk sommerrute, 

rute 6); og ferge fra Hansnes til Stakkvik; den siste har 

mange turer daglig (for de som eventuelt kommer med 

bil). Bussen fra Tromsø korresponderer med buss på 

Reinøya. Den går rundt nordspissen av øya, til Søreidet 

på østsiden. Retur: det går trolig buss fra Hansnes til 

Tromsø sent søndag kveld (ca. 20.00 etter vinterrute). 

Overnatting: Det er god plass til telt på Reinøya - og fine 

teltplasser under Migarkollen i nordøst. Overnatting innendørs 

er trolig mulig på campingplassen, som ligger ved 

Stakkviknes på NV-siden av øya. De leier ut et lite hus 

(som vi leide i 1998) og en campingvogn, begge deler 

med enkel standard, men høyst overkommelig hva prisen 

angår. Det kan også være muligheter for å leie hus 

på østsiden av øya. Oppmøte: Prostneset (for buss fredag); 

eventuelt bil (etter avtale). Turledere: Torbjørn Alm 

og/eller Ola Skifte. Kontakt: Torbjørn Alm (tlf. arbeid: 776 

45090, hjemme: 776 75585); adresse: Fagenhet for botanikk, 

Tromsø museum, 9037 Tromsø; e-post: torbjorn 

@imv.uit.no 

66 Blyttia 58(2), 2000

Trøndelagsavdelingen 

Lørdag 12. august: Floraen på Byneset. Denne dagen 

besøker vi ulike naturtyper på Byneset, inkl. edellauvskog, 

barskog, strandberg m.m. Til denne ekskursjonen 

inviteres studentene på BO100 Botanisk artslære ved 

NTNU spesielt, men alle andre er også velkomne. Det vil 

bli en fin anledning til å repetere mange arter, inkludert 

noen som du kanskje ikke har sett på en stund. Oppmøte 

ved Hovedinngangen på Rosenborg kl. 09.00. Transport 

til Byneset med privatbiler. Påmelding til 73 59 22 60 innen 

onsdag 9. august, eller på lister som blir lagt ut på feltkursene. 

Søndag vil vi forsøke å låne en av lab’ene enten 

på Rosenborg eller på Gløshaugen slik at studentene 

får muligheten til å gå igjennom materialet med veiledere 

tilstede.Ledere: Kristian Hassel, Anne Molia. 

Søndag 27. august: Kulturlandskap i Bymarka. Denne 

ekskursjonen er et samarbeid med «Byen, bygdene og 

kunnskapen» og flere andre foreninger. Målet for Botanisk 

forening er å sette fokus på mangfoldet av arter og 

naturtyper som preger Iladalen. Oppmøte kl. 11 ved Baklia. 

Vi viser ellers til programmet til «Byen, bygdene og 

kunnskapen» for sted og tidspunkt for oppmøte. 

Søndag 10. september: Barnetur – sopptur i Solbergåsen. 

Oppmøte ved vegen fra Granåsen til Hestsjøen, 

parkering i lite massetak ca. 200 m S for innkjørselen til 

Rønningen kl. 11.00. Ta med kurv eller bøtte og kniv. Husk 

også mat og drikke. Beregnet på barn fra 8-14 år med 

foreldre. Begrenset deltagerantall. Ekskursjonen er et 

samarbeid med Trondheim Turistforening (TT). Påmelding 

til TT på tlf. 73 92 42 00 innen tirsdag 5. september. 

Leder: Marthe Gjestland. 

Lørdag 16. september: Soppekskursjon. Lokaliteten 

for soppekskursjonen bestemmes først når soppsesongen 

er i gang. Ring tlf. 73 59 22 60 innen fredag 15. 

september for påmelding og beskjed om hvor turen går. 

Oppmøte ved Vitenskapsmuseet kl. 09.00. Ekskursjonen 

arrangeres sammen med Nyttevekstforeningen og Vitenskapsmuseet. 

Påfølgende sopputstilling på Vitenskapsmuseet 

søndag 19. september kl 14-20. Ledere: Marte 

Gjestland, Thyra Solem og Sigmund Sivertsen. 

Søndag 17. september: Barnetur – høsttur ved Lianvannet. 

Oppmøte ved Lian stasjon kl. 11.06. Vi opplever 

naturen om høsten med planter og dyr som forbereder 

seg på vinteren. Ta med mat og drikke til bålkosen. Beregnet 

på barn fra 3-10 år med foreldre. Begrenset deltagerantall. 

Ekskursjonen er et samarbeid med Trondheim 

Turistforening (TT). Påmelding til TT på tlf. 73 92 42 

00 innen tirsdag 12. september. Ledere: Anne Karin Braathen, 

Ingerid Angell-Petersen. 

Søndag 18. mars 2001: Trær i vinterskrud på Lade. 

Denne ekskursjonen vil primært ta for seg bestemmelse 

av lauvtrær på bare kvister, men lav og moser vil til en 

viss grad bli undersøkt. På Lade er sjansen for snø mindre 

enn mange andre steder på denne årstida. Oppmøte 

ved den gamle snuplassen for trikken til Lade (krysset 

Smedstuveien/Olav Engelbr. allé) kl. 11.00. Derfra går 

turen til Fagerheimsbukta og Devlebukta hvor svært 

mange treslag kan finnes. Det kan også bli aktuelt å ta 

turen innom arboretet på Ringve. Ledere: Egil I. Aune, 

Tommy Prestø. 


nor norsk nor sk bo botanisk bo anisk f ffor 


Vestlandsavdelingen 

Lørdag – søndag 26. – 27. august: Helgetur til Jondal 

i Hardanger. Vi reiser innover til Jondal lørdag morgen og 

tar noen stopp på veien i området rundt Strandebarm og 

Mundal for å se blant annet ulike Sorbus arter. Overnatting 

blir på det gamle Meieriet i Jondal. Søndag blir det tur 

opp i fjellet for å se Artemisia norvegica og mye annen 

fin fjellvegetasjon. Er vi heldige er det mye molter i området, 

så det kan bli en smak til alle ! Avreise fra Realfagbygget 

klokka 09.00. Pris per person; ca. 200 kroner for 

overnatting. Vi ordner med felles mat så det kommer i 

tillegg. Påmelding innen onsdag 23. august til Heidi L. 

Andersen (55588141 (a), heidi.andersen@bot. uib.no) 

eller Per Harald Salvesen (55987250/55583320 (a) 

per.salvesen@bot.uib.no). 

Søndag 10. september: Floradugnad i området rundt 

Fana kirke. For å sette i gang igjen floradugnaden på 

Bergenshalvøya har vi denne gangen valgt å se nærmere 

på 1000 års stedet i Fana. Botanikeren Jacob 

Naustdal var i sin tid i Fanabygda, og han har krysslister/ 

dagbøker fra flere steder i bygda som forhåpentligvis 

kan brukes som utgangspunkt. Kanskje klarer vi å finne 

igjen de gamle lokalitetene, og se om arter er kommet til 

eller er forsvunnet. Vi vil gå sammen i små grupper der 

en har vært med på dette før, slik at alle får muligheten til 

å lære gangen i en slik registrering. Påmelding innen 

onsdag 6. september til Per G. Ihlen (55588137 (a), 

per.ihlen@bot.uib.no). 

Sunnhordland Botaniske Forening 

Søndag 20. august: Tur til Tysnes. Vi bestiger Hovlandsnuten 

i behagelig botaniseringstempo og håper på godt 

utsiktsvær. Møt fram i god tid på fergeleiet i Jektevik. 

Ferga går kl. 09.45. Vi samarbeider om transporten videre. 

Søndag 3. september: Denne høstdagen inviterer vi 

til Huglo-tur hvor vi blant mange botaniske opplevelser 

håper å finne den ikke helt vanlige bregnen ormetunge. 

Møt fram i god tid på fergeleiet i Jektevik. Ferga går kl. 

09.45. Vi samarbeider om transporten videre. 

Uke 38: Vi minner om at Stord og Fitjar turlag arrangerer 

sopptur denne uken. Turlaget vil annonsere turen i lokalavisa, 

så følg med! 

Torsdag 30. november: Det årlige julemøtet blir arrangert 

kl 19:30 i Museumshallen, Sunnhordland folkemuseum. 

Rogalandsavdelingen 

Søndag 6. august: til Ombo i Finnøy/Hjelmeland kommune. 

Turleder: Svein Imsland. Møtested: Stavanger 

rutebilstasjon 8.50. Privatbiler til Hanasand på Rennesøy. 

Ferge 9.30 til Landstein på Finnøy og videre fra Judaberg 

10.00. Ankomst Eidsund på Ombo 10.30. Turmål 

avtales ved fremmøte. Retur 16.55 eller 19.10. 

Onsdag 16. august: til Hagøyna i Hafrsfjord i Sola kommune. 

Turleder: Svein Imsland. Møtested: Hagakrysset 

v/Shellstasjonen kl 18.00. Dette blir en familievennlig tur 

67



gjennom et spennende bynært område som er uvanlig 

rikt botanisk sett. 

Søndag 3. september: til Ålgårdsområdet i Gjesdal 

kommune. Turleder: Svein Imsland. Møtested: Sandnes 

hovedpostkontor kl. 11.00. Det blir kameratkjøring fra Sandnes. 

Turen er lagt til et område hvor det vokser spesielt 

mye klokkesøte. Dette blir en familievennlig tur i et fint 

turterreng. 

Søndag 10. september: Moseekskursjon til Ugleliområdet 

på Tau i Strand kommune. Turledere: John Inge 

Johnsen og Leiv Krumsvik. Møtested: Det blir fremmøte 

på Fiskepiren i Stavanger senest 10.00 eller Tau gamle 

kai 11.00. Området vi skal studere ligger i gåavstand fra 

Tau kai, så det er helt unødvendig å ta med bilen til Tau. 

Dette blir en passelig liten familietur som delvis går gjennom 

et naturreservat. Det vil være fint å komme frem 

selv om det kan bli litt stigning. Noe klatring blir det imidlertid 

ikke snakk om. Retur etter avtale. 

Søndag 24. september: Sopptur. Turleder: Torfinn 

Reve. Møtested: Sandnes hovedpostkontor kl 11.00. 

Foreløpig er Vier satt opp som aktuelt turområde. Turstedet 

vil bli endelig bestemt ved fremmøte. 

Sørlandsavdelingen 

Hele høstprogrammet er i skrivende stund ikke klart, men 

her er de første turene: 

Onsdag 2. august. «Blomsten og bien». Insekter og 

planter. Vi undersøker planter og dyr i det gamle kulturlandskapet 

på Slettane i Holskogen i Vågsbygd. Området 

ligger ved Langenesveien på høyre side like etter 

Bladdalstjønn. Kai Berggren demonstrerer ulike metoder 

for fangst av insekter. Fellesarrangement med Norsk 

Zoologisk Forening, Kristiansandsavdelingen. Frammøte 

kl. 18.00. 

Onsdag 16. august: Botanisk ettermiddagsvandring i 

Mandalsområdet. Torleif Lindebø og Bernt K. Knutsen 

leder oss rundt til spennende botaniske lokaliteter, bl. a. 

Kvisla, Gismerøya (løvehale) og Malmø (ballastplanter). 

Frammøte på Gismerøya kl. 17.00. 

Søndag 20. august: Botanisk vandring i Arendalsområdet. 

Turleder Trond Baugen. Vi besøker blant annet 

Merdø. Frammøte på Harebakken kl 10.30. (Statoilstasjonen, 

ved avkjørselen fra E18 ned til Arendal). Frammøte 

på øvre torg i Kristiansand 09.15. 

Telemark Botaniske Forening 

Mandag 31. juli – søndag 6. august Sommerekskursjon 

til Langeland (Danmark). Påmelding: til Olaf Svendsen tlf. 

35 50 05 91 innen 1. juni. 

Søndag 20. august: På leting etter myrflangre i Kviteseid. 

Frammøte kl. 11.00 på parkeringsplassen ved Kviteseid 

kirke. 

Søndag 27. august: Myrtur i Siljan. Frammøte kl. 9.30 

ved Solvika ved Heivannet, på veien mellom Skien og 

Siljan sentrum. 

Søndag 3. september: På tur etter asalarter i Grenland. 

Frammøte kl. 10.00 på parkeringsplassen ved PPsenteret 

på Vestsida i Porsgrunn. 

Søndag 10. september: Høstens sopptur. Frammøte 

kl. 10.30 ved Statoilstasjonen ved Moheim, Eidanger i 

Porsgrunn. 

Buskerud Botaniske Forening 

Lørdag 12. – søndag 13. august: Helgetur til Torpo i Ål 

i Hallingdal. Vi har base på Lien Landbruksskole ved 

Torpo. Mulighet for overnatting på Lien fra Fredag 11. om 

kvelden. Offisielt program starter lørdag kl. 11.00 på Lien. 

Lørdag besøker vi temmelig rike myrer nord for Lien og 

urskogsreservatet i Tuftelia, samt kulturlandskapet langs 

Sireåni. På ettermiddagen en mulighet for besøk i Torpo 

stavkirke. Søndag blir det tur til fjellet, sannsynligvis Volelia. 

Det blir garantert en spennende og variert helgetur med 

fine botaniske opplevelser, ispedd noe kultur. Pris for 

lørdag-søndag som inkluderer middag, overnatting (egen 

sovepose/lakenpose), frokost og niste søndag, kr. 300,- 

(barn halv pris). Overnatting fra fredag, evt. andre måltider 

og oppredd seng bestilles særskilt og kommer i 

tillegg til prisen over. Ansvarlig for opplegg på Lien: Hans- 

Petter Evensen. Bindende påmelding til turen innen 1. 

august til: Even W. Hanssen, 3624 Lyngdal tlf. 32 76 15 

35 e-post: wolds-h@online.no Vær raske da vi kanskje 

må begrense antallet!! 

Søndag 27. august: Tur til Trillemarka i Sigdal kommune. 

Trillemarka ligger vest for hoveddalføret i Nedre 

Eggedal. Området er stort og barskogkledt bestående av 

et dalføre med et vassdrag med mange vann, og skogkledte 

åser og noen fjell. Flere gamle setre. Meget variert 

og spennende flora både av høyere planter og kryptogamer. 

Dette blir garantert en spennende dag! Frammøte: 

Ved avkjøring til Grønhovdsroa fra riksvei 287 ved 

Solevatn ca. 3,5 km nord for Nedre Eggedal kl. 10.00. 

Tung tur som krever bra fottøy. Turleder: Dag Kjærnet tlf. 

p 32710150. Botanisk ansvarlig: Even W. Hanssen tlf. 

32761535. 

Østlandsavdelingen 

Søndag 13 august: Hæreområdet på Nannestad. Oppmøte 

utenfor Bjerke kirke, kl. 10. 00. Leder: Kåre Homble. 

Vi ser på både høyere planter og moser. Nannestad er 

relativt lite inventert, så en tur til disse områdene kan 

medføre «morsomme» funn og kanskje fylle ut noen hull 

i Oslo/Akershusfloraen. 

Onsdag 6 september: Ettermiddagstur til Vettre i Asker. 

Leder: Jan Wesenberg. Oppmøte kl. 17.30 ved avkjørselen 

til Vettre. Vi skal bl. a. se på isdammene i området, 

men også på den rike tørrbakkevegetasjonen. 

Søndag 10. september: Sørkedalen. Ledere: Jan 

Wesenberg og Finn Wischmann. Oppmøte på parkeringsplassen 

på Skansebakken kl. 10.00. Det er tidligere gjort 

en rekke funn av huldregress i området, og noe av formålet 

ved turen er å sjekke dagens status for enkelte av 

disse lokalitetene. Det foreligger også funn av skogsøtgress, 

som vi også skal prøve å gjenfinne. 

Helgen 23.–24. september tar vi årets etterhvert tradisjonelle 

adventivplantetur, hvor «hva som helst» kan 


dukke opp. Kontakt Tore Berg, tlf 22 85 18 15 jobb eller 

32 81 83 38 privat for nærmere opplysninger. 

Søndag 1. oktober: Urskogstur i Gullenhaugen, Gran 

Østås, med hovedvekt på barskogsøkologi. Leder: Egil 

Bendiksen. Fremmøte på Roa stasjon kl. 10.00, tog fra 

Oslo S kl. 9.00, men sjekk at ikke rutetidene er blitt endret. 

Vi må delvis basere oss på biler, så vi trenger forutgående 

beskjed til denne turen. 

Østfold Botaniske Forening 

og Fredrikstad Soppforening 

Naturforeningene i Østfold har laget et samordnet program 

for hele 2000, som ligger på SABIMAs internettsider, 

www.sabima.no. Nedenfor er et utdrag som omfatter 

de turene i høsthalvåret som ØBF og/eller FSF 

(Fredrikstad Soppforening) arrangerer eller deltar i. 

Søndag 13. august. FSF. Sensommertur – «Ut i det 

grønne». Avreise fra P-plass Torvbyens østside, Fredrikstad 

kl. 11.00. 

Lørdag 19. – søndag 20. august. FSF. Overnattingstur 

i grenseland. Kontakt Fredrikstad Soppforening. 

Søndag 20. august. ØBF. Vann- og flommarks-vegetasjon 

i Vestvannet. Her er det muligheter for interessante 

funn som bleikfiol, pusleplanter og nordlandsstarr. Forflytting 

vil skje med kano, derfor påmelding til turen. Fremmøte 

v/Stenbekk leirsted, Tune (ligger v/riksvei 114) kl. 

11.00. Turleder J. Ingar I. Båtvik, tlf. 69280171. 

Lørdag 26. august. ØBF. Laver på sildreberg v/Glomma 

og Vestvannet i Øvre Tune. Her kan en finne nasjonalt 

uvanlige arter som strandhinnelav og kanskje dvergskjold. 

Fremmøte v/Tune kirke kl. 11.00. Turleder Bjørn Petter 

Løfall, tlf. 69221871. 

Søndag 27. august. ØBF. Tema myr. Vi besøker myrene 

Kisselbergmosen og Langrasta/Fossemyra, Marker. 

Fra Langrasta er bl.a. sveltull og nubbestarr kjent. Fremmøte 

kl. 11.00 på østsiden av Kroksund-brua (v/riksvei 

123). Ledere Kåre Homble og Geir Hardeng, tlf. 69247122/ 

69342443. 

Søndag 27. august. FSF. Sopptur - Bossum, Onsøy. 

Skogsterreng og kulturlandskap. Avreise fra P-plass 

Torvbyens østside, Fredrikstad kl. 11.00. 

Mandag 28. august. FSF. Medlemsmøte Gudeberg skole, 

Fredrikstad kl. 19.00. Vi ser på sopp. Ta med sopp! 

Søndag 3. september. Fellestur i Thorsøskogen, Fredrikstad. 

ØBF v/Svein Åstrøm (tlf. 69349175) er hovedansvarlig. 

Kontaktpersoner: MOOF Håkon Vindenes tlf. 

69273645, ØEF Thor Jan Olsen, tlf. 69129091. Her kan 

du se og lære om sopp, insekter, fugl og planter i fine 

omgivelser. FSF har felles avreise fra P-plass Torvbyens 

østside, Fredrikstad kl. 10.30. Ellers er det oppmøte ved 

parkerings-plassen ved Langvik, Tornes kl. 11.00. 

Søndag 10. september. FSF. Soppdag på Skihytta, 

Fredrikstadmarka med utstilling og kontroll fra kl. 11.00. 

Benytt anledningen til å se mange ulike arter. Skihytta er 

åpen. 

Søndag 10. september. ØBF. Tema dammer – flora og 

fauna, rundtur i Onsøy. Fremmøte v/Hydro Texaco bensinstasjon 

ved rundkjøringa på Ørebekk, Fredrikstad kl. 




11.00. Turleder Ole Petter Skallebakke, tlf. 69334665/ 

91814665. 

Søndag 17. september. FSF. Sopptur - Vetatoppen, 

Borge. Variert vegetasjon og kulturlandskap, normalt et 

godt soppterreng. Avreise fra fra P-plass Torvbyens 

østside, Fredrikstad kl. 11.00. 

Mandag 18. september. FSF. Matsopp-møte, skolekjøkkenet 

Gudeberg skole, Fredrikstad kl. 19.00. Vi lager 

mange deilige soppretter, fellesbespisning. 

Søndag 24. september. FSF. Sopptur – Slangsvold, 

Råde. Gammel barskog med mye traktkantareller. Avreise 

fra P-plass Torvbyens østside, Fredrikstad kl. 11.00. 

Søndag 1. oktober. FSF. Sopptur - «Ut i det blå». Avreise 

fra fra P-plass Torvbyens østside, Fredrikstad kl. 

11.00. 

Tirsdag 3. oktober. MOOF. Medlemsmøte på Naturhuset, 

Alby, Moss kl. 18.30. 

Tirsdag 7. november. MOOF. Medlemsmøte på Naturhuset, 


Fredag 17. november. ØEF. Årsmøte hos kontakten 

Thor Jan Olsen, Lundgårdsvei 39 på Lande utenfor 

Sarpsborg, kl.1800. Påmelding på tlf 69129091. 

Fredag 17. november. FSF. Årsmøte. Egen innkalling 

sendes medlemmer i FSF og andre interesserte på forespørsel. 

Tirsdag 5. desember. MOOF. Medlemsmøte på Naturhuset, 


Tirsdag 12. desember. ØOF. Julemøte på Dunkejongården 

i Gamlebyen, Fredrikstad, kl. 18.30. 

Bonnevieprisen til Knut 

Fægri sr. 

Norsk Biologforening (BIO) har innstiftet Bonnevieprisen 

til minne om Norges første kvinnelige 

professor, biologen Kristine Bonnevie. Prisen ble 

første gang utdelt på BIOs årsmøte 6. april 2000, 

og gikk til «No. 1 Botanist» Knut Fægri, som Blyttia 

hadde den glede å omtale i forbindelse med hans 

90-årsdag i nr. 3/1999. Prisen består av et kunstverk 

og æresmedlemskap i Norsk Biologforening. 

Vi gratulerer! 

69



Årsmeldinger 1999 og ekskursjonsreferater 

sommeren–høsten 1999 

Årsmelding for Norsk Botanisk 

Forening 1999 

Norsk Botanisk Forening hadde ved årsskiftet 1999/2000 

1415 medlemmer, fordelt på følgende kategorier: 694 Amedlemmer, 

505 B-medlemmer, 108 C-medlemmer, 63 Dmedlemmer 

(husstandsmedlemmer i Telemarksavdelingen 

og Larvik lokallag), 39 livsvarige medlemmer og 5 

æresmedlemmer. Dette er en nedgang på 20 A-medlemmer, 

52 B-medlemmer og 6 D-medlemmer i forhold til forrige 

årsmelding, mens antall C-medlemskap har økt med 

34. Nedgangen kan se dramatisk ut på parpiret, men 

skyldes i all hovedsak en kraftig opprydding i medlemsregisteret, 

idet alle som ikke har betalt 1999-kontingenten 

er fjernet ved årsskiftet 1999/2000, og noen slik grundig 

opprydding har ikke skjedd tidligere. Medlemsdatabasen 

har derfor hele tiden inneholdt navn som ikke 

har betalt kontingent både ett og to år. Det reelle medlemstallet 

er derfor antakelig relativt konstant. Nytt i siste periode 

er at det er mulig å melde seg inn via Internett, og vi 

har fått inn en rekke nye medlemmer på denne måten. 

Hovedstyret har bestått av: Anders Often, leder, 

Bjørn Moe, nestleder, Torstein Engelskjøn, sekrtetær, Rune 

Aae, kasserer, Stein Imsland, styremedlem, Nina Tomstad, 

vara og Øystein Ruden, vara. 

Anders Often måtte kort etter årsmøtet trekke seg 

på grunn av sykdom. 

Hovedstyret har i perioden ikke vært samlet, og har 

ikke fungert som forum. Nødvendige funksjoner har vært 

utført av kassereren i samarbeid med daglig leder. Arbeidet 

med søknad om grunnstønad har vært utført av 

nestleder. 

Jan Wesenberg er ansatt som redaktør og daglig 

leder; stillingsrammen er f.o.m. 1.11.1999 utvidet fra 50% 

til 80%, i første omgang for ett år. 

Det planlagte lokalfloraseminaret ble utsatt. 

I perioden er det blitt opprettet en ny grunnorganisasjon, 

Buskerud Botaniske Forening, og denne 

har overtatt Østlandsavdelingens medlemmer i fylket. 

Blyttia er utkommet med 4 nummer (4/98, 1/99, 2/99 

og 3/99). Forsinkelsen på ca 2-3 måneder har fortsatt 

gjennom året. Stofftilgangen har vært ujamn, men er ved 

årsskiftet bra. Redaktøren er godt fornøyd med utviklingen 

av bladet. 

NBF (ved Jan Wesenberg og Astrid Skrindo) har i 

perioden arbeidet aktivt i SABIMA, og bidratt til igangsetting 

av SABIMAs internettsatsing, med utlegging av 

bestemmelsesmateriell for trær om vinteren. Gjennom 

SABIMA er det dessuten oppnådd en viss tidsskriftstøtte 

og en utvidelse av grunnstønaden til organisasjonene. 

SABIMA-organisasjonene samarbeider nå om flere prosjekter, 

bl.a. et samarbeid med NRK Ut i naturen om 

bakgrunnsmateriell for deres programmer, samt en tverrfaglig 

internettpresentasjon av økologien i våtmarker. 

Nord-norsk Botanisk Forening 

publiserer sine årsmeldinger og ekskursjonsreferater i 

Polarflokken. 

Trøndelagsavdelingen 

Årsmelding 1998/99 

Trøndelagsavdelingen hadde pr. 31.12.99 i alt 142 medlemmer: 

105 A-medlemmer, 35 B-medlemmer og 2 Cmedlemmer. 

Dette er i forhold til siste år en økning på 10 

A-medlemmer, 3 B-medlemmer og 2 C-medlemmer. Medlemskontigenten 

har vært kr 360 for A-medlemmer, kr 

125 for B-medlemmer og kr 105 for C-medlemmer. 

Styret har bestått av Ingerid Angell-Petersen, leder, 

Sigrid Lindmo, kasserer, Liv S. Nilsen, medlemsregisterfører, 

Kristian Hassel, sekretær og Per Arild Aarrestad 

og Signe Nybø, styremedlemmer. Eksursjonskomite: Inga 

Elise Bruteig, Anne Molia, Tommy Prestø og Elisabeth 

Sørmeland. Revisorer: Egil Ingvar Aune og Bodil Wilmann. 

Valgkomite: Marthe Gjestland og Håkan Hytteborn. 

Redaktør for «Orebladet»: Arne Jakobsen. 

Møter: I beretningsåret har Trøndelagsavdelingen 

holdt 9 medlemsmøter: 

26. oktober 1998. Årsmøte, med årsmelding og regnskap 

fra hovedstyret og Trøndelagsavdelingens egne 

saker: årsmelding, regnskap og valg. 

7. desember. Einar Kongshaug: «En botanisk reise igjennom 

Tyrkia – med hovedvekt på orkideer og planteliv, 

og litt om landskap, geologi, arkeologi og folkeliv.» 

1. februar 1999. Tommy Prestø: «Fremtidig forvaltning 

av boreal regnskog». 

1. mars. Eli Fremstad: «Botanisk mangfold – hvordan 

gjøre en jobb lokalt». 

12. april. Bård Solberg: «Nye nasjonalparker i Nord-Trøndelag». 

10. mai. Kjell Ivar Flatberg og Eli Fremstad hadde omvisning 

i herbariet ved Vitenskapsmuseet. 

4. oktober. Randi Baadsvik: «Natur og kultur i Andesfjellene». 

1. november. Dagmar Hagen: «Restaurering av arktisk/ 

alpin vegetasjon — hvorfor og hvordan?» 

6. desember. Liv Nilsen: «Vern og skjøtsel av kystlynghei 

i Midt-Norge». 

Oppmøtet har variert fra 20 til 43, med et snitt på 30 

fremmøtte, som er 9 mer enn i fjoråret. 

Ekskursjoner: I beretningsperioden har Trøndelagsavdelingen 

gjennomført 5 ekskursjoner: 

2. mai: Fugle- og planteliv i Gaulosen, arrangert i samarbeid 

med DKNVS og NOF. 

7. juni: Tomset-lia, ettermiddagstur. 

23. august: Melhus, ettermiddagstur. 

27.-29. august: Floraen på Storfosna. 

25. september: Gammelskog i Melhus. 

Den tradisjonelle soppekskursjonen og sopputstillingen 

måtte desverre avlyses p.g.a. tørke. 

Faglige bidrag på andre foreningers ekskursjoner: 


- Ettermiddagstur til Lauglolia arrangert av Trondhjems 

Turistforening. 

- Vårtur og høsttur for barn ved Lianvannet arrangert av 

Trondhjems Turistforening. 

Annonsering: Det ble laget en folder med ekskursjonsprogram, 

møteprogram for høsten, samt innmeldingsblankett. 

«Byen, bygdene og kunnskapen» har hjulpet oss 

med annonsering av ekskursjoner og møter. 

Annen aktivitet: Orebladet er gitt ut med to nummer 

i 1999, med Arne Jakobsen som redaktør og formgiver. 

Uttalelse om Apoteket naturreservat, Byneset 

Uttalelse til fylkesmannen sin høring om grenseendringer. 

«Planter i Trondheim gjennom tusen år» ble gitt ut like 

før jul, med Eli Fremstad som redaktør. Inga Bruteig vil ta 

seg av markedsføringen. 

Kommuneblomster: Det har blitt opprettet en komite 

som skal gi begrunnede forslag til kommuneblomst i 

alle Trøndelags kommuner. Arbeidet er kommet godt i 

gang og vil fortsette neste år. Komiteen består av: Sigrid 

Lindmo, Inger Gjærevoll og Tommy Prestø. 

Trondheim kommunes skoger: Kontrollkomiteen 

i Trondheim kommune gjennomførte i september en befaring 

og åpen høring om skogskjøtselen i Trondheim 

kommunes skoger, der Asbjørn Moen og Ingerid Angell- 

Petersen deltok fra Botanisk forening. Hensikten med 

høringen var å få brukerenes synspunkter på hvordan 

de politiske vedtakene om skogskjøtselen blir iverksatt i 

den praktiske skogsdriften i marka. Sammen med Naturvernforbundet, 

Trondhjem Turistforening og Trondhjem 

Skiklub har vi også tatt initiativ overfor kommunen for 

bidra i forvaltningen av markaområdene. De samme foreningene 

har også tatt initiativ overfor Adresseavisen 

for å lage en artikkelserie om markaområdene rundt byen. 

Ekskursjonsreferater 

23. august: ettermiddagstur til Melhus 

Lokalitetsdata: Sør-Trøndelag. Melhus. Kbl. 1621 IV. Prestgarden, 

NR 6416 (WGS84). 

Intensjonen med turen var å besøke en lokalitet som 

var trua av ødeleggelse. Valget falt på et område med 

elvekantskog på Gaulas østside sør for Prestgarden, 

som ligger «midt i veien» for ett av trassé-alternativene 

for nye E6 gjennom Melhus. Det var meningen at en 

representant fra Melhus kommune skulle stille opp, men 

den gang ei. Vi var tilsammen 7 deltakere. 

Botanisk sett var området svært frodig og med en 

godt utvikla gradient (grad av forstyrrelse) fra elveøra 

og inn mot kantskogen. På elveøra fant vi enkelte fjellplanter 

som gulsildre Saxifraga aizoides og setermjelt 

Astragalus alpinus, men det som fikk mest oppmerksomhet 

var de fine bestandene med klåved Myricaria 

germanica. Andre morsomme arter var evjesoleie Ranunculus 

reptans, kvass-starr Carex acuta, sumpsivaks 

Eleocharis palustris, vassgro Alisma plantago-aquatica 

og en ubestemt vasshår Callitriche sp. Kantskogen var 

i tresjiktet tildels dominert av mandelpil Salix triandra, her 

fant vi bl.a. springfrø Impatiens noli-tangere, slyngsøtvier 




Solanum dulcamara, trollurt Circaea alpina, en minneblom 

Myosotis nemorosa og akeleiefrøstjerne Thalictrum 

aquilegifolium. Totalt ble litt i overkant av 100 arter registrert 

i området. 

Kristian Hassel 

27.-29. august: helgetur til Storfosna 

Fredag ettermiddag reiste ti botanikk-interesserte personer 

med hurtigbåten fra Trondheim til Storfosna. Det 

var meninga at vi skulle bo på skolen, men da tilbudet 

kom fra Reidar Haugan (Østlandsavd.) om å få låne Haugan 

gård, takket vi med glede ja. I hovedsak var det 

karplanter, moser og lav vi skulle se på. Vi tjuvstarta 

besigtigelsen allerede fredag ettermiddag, da Reidar ville 

vise oss «nøkkelbiotopen» sin, som lå like ved husa på 

Haugan. 

Storfosna er tidligere godt inventert innen karplanter 

og lav, og tidligere kryssliste fikk vi på forhånd fra Reidar. 

Det er registrert 456 karplanter, og 273 lavarter fra før, 

så tilleggene innen disse to gruppene blei derfor begrensa. 

Mosefloraen er dårligere registrert, i hvertfall lite 

publisert. Her blei bidraget vesentlig, men artsbestemminga 

er pr. i dag ikke helt ferdig. 

Lørdag starta dagen fra foten av Fosenfjellet kl. 

10.30. Det møtte opp ni store og små Storfosninger som 

gjerne ville være med på turen. Været var ikke det aller 

beste, og verre blei det utover dagen. Før høgs dag gikk 

vi i samla flokk opp lyngheiene på fjellet, og etter en felles 

lunsj skilte vi lag. Gunnar tok med seg de som var interessert 

i karplanter videre rundt Fosenfjellet, og kryptogamistene 

tok i ledelse av Reidar turen ned til Bukkhallaren 

for å se på moser og lav. Der så vi bl.a kastanjelav 

Pannaria sampaiana som finnes ganske rikelig på berg. 

Bukkhallaren inneholder rike lokaliteter for kryptogamer 

med trevegetasjon bestående av hassel, osp, rogn, bjørk, 

furu, og litt gran, og med variasjon mellom bratte kløfter 

og mer åpent «parklandskap». 

Søndagen gikk turen i strålende solskinn til Skaget. 

Tidligere registrert toppstarr-lokalitet Carex paniculata 

blei besøkt, noe som gjorde inntrykk på de fleste. Alle 

visste at vi skulle se en ny starr som de fleste ikke hadde 

sett før. Javel, og hva så? Gras, siv og starr er for 

mange ganske likt, og derfor veldig vanskelig. Toppstarr 

derimot kommer helt i klasse for seg, og gjør et uforglemmelig 

inntrykk!! Av floristiske inntrykk var det nok denne 

opplevelsen som vil sitte igjen hos de fleste. 

Av nye lavarter for Storfosna fant vi svartfotreinlav 

Cladonia stygia, frynseskjold Umbilicaria cylindrica og 

bleiktjafs Evernia prunastri. Av spennende moser kan 

nevnes sveipløkmose Phascum cuspidatum og loppemose 

Physcomitrium pyriforme. Karplantelista fikk to nye 

arter; blankveronika Veronica polita og kjempespringfrø 

Impatiens glandulifera. Sistnevnte også i frø til barnas 

store glede. 

Til slutt en takk til Reidar Haugan for lånet av Haugan 

gård, og for at du deltok på turen som kjentmann og 

fagmann! 

Gunnar Austerheim, Kristian Hassel 

og Anne Molia. 

71



25. september til Talbergåsen i Melhus 

(6 deltakere). Talbergåsen er omtalt av Angell-Petersen 

i Økoforsk Rapport 1988:8 i forbindelse med registrering 

av verneverdig barskog til del I av verneplan barskog. 

Området er kupert med flere trange smådaler/kløfter på 

kryss og tvers. Geologien er variert, men relativt rike 

bergarter som grønnstein og fyllitt dominerer. Skogbildet 

er også variert fra fattige furuskogstyper på kollene til 

rike granskoger i lisider og dalbunner. En god del naturskog 

av de fleste typer er fortsatt intakt i området selv 

om mye er avvirket. 

Lokaliteten ble angrepet fra enden av skogsbilvegen 

på sørsiden av Talbergåsen hvor vi fulgte en liten kløft 

opp til høydedraget. Videre krysset vi den merka turstien, 

passerte Talbergsvollen til Talbergsvatnet. Det ble 

botanisert mest i den østvendte rikskogslia ved Talbergsvatnet 

samt i et markert søkk nord for vatnet. På tilbaketuren 

fulgte vi stort sett den merka stien. 

Det ble lagt hovedvekt på kryptogamer (lav, moser 

og sopp). Av kjuker ble det registrert 2 rødlistearter, duftskinn 

Cystostereum murraii og granrustkjuke Phellinus 

ferrugineofuscus, begge på gran. Granrustkjuka ble blant 

annet påvist på ei død stående gran i overgangen mellom 

den lille kløfta og høydedraget på sørenden av åsen. 

Både duftskinn og granrustkjuke ble observert flere steder 

på granlæger. Ellers kan nevnes rekkekjuke Antrodia 

serialis, duftkjuke Gloeophyllum odoratum, barvedbroddsopp 

Hymenochaete fuliginosa og granstokk-kjuke 

Phellinus chrysoloma på granlæger i søkket nord for 

vatnet. 

Av registrerte lav fra området bør nevnes rustdoggnål 

Sclerophora coniophaea på basis av store grantrær 

i den østvendte rikskogen ved Talbergsvatnet. Arten er 

rødlistet i Sverige og vil trolig havne på rødlista også hos 

oss. Samme sted ble også Arthonia vinosa, Bactrospora 

corticola og Mycobilimbia carneoalbida påvist på gran. 

Alle disse artene er knyttet til gamle rikskoger. I kløftområdene 

nordvest for vatnet ble det registrert forekomster 

av småfiltlav Pannaria leucophaea på en bergvegg, 

og hårstry Usnea glabrescens på bjørk. Dessuten 

ble Trapeliopsis pseudogranulosa påvist på ei rotvelte. 

Arten er ikke vanlig, men er lett å kjenne fra den 

nærstående og mye vanligere T. granulosa ved forekomst 

av et kraftig oransje pigment. På hjemveien kom vi 

over en flott forekomst av grynkolve Pilophorus cereolus 

på en vestvendt bergvegg, til dels også rikt fertil. 

Grynkolve er ikke vanlig, men har kjente forekomster i 

regionen bl.a. ved Kaldvella lenger nord samt i Donøya 

ved Selbusjøen. Forøvrig kan nevnes blanknever 

Peltigera horizontalis, som ble påvist på basis av gråor 

i kløfta sør for Talbergåsen. 

På hard ved i nærheten av forekomsten av granrustkjuke 

på høydedraget ble det gjort funn av en Micarea 

som foreløpig ikke er sikkert identifisert. Trolig er det en 

nordlig art som tidligere ikke er registrert i Trøndelag. 

Mosefloraen ble noe overfladisk undersøkt denne 

dagen. Dessuten er ikke alt innsamlet materiale studert. 

Av de mer interessante artene som ble observert kan 

nevnes fauskflik Lophozia longiflora og en ubeskrevet 

flikmose Lophozia sp. på granlæger. Litorvmose Sphag- 

num rubiginosum, som foreløpig er kjent fra Sogn til 

Rana, hadde gode forekomster i fuktig granskog i området. 

Putevrimose Tortella tortuosa ble funnet rikelig på ei 

stor gråor vest for Talbergåsen. Småstylte Bazzania 

tricrenata hadde mange forekomster på små og større 

berg i området. Kun én bergvegg av en mer næringsrik 

type ble undersøkt. Denne hadde et nokså standard artsutvalg 

for regionen, men som mosefloraen ellers i området 

egnet den seg godt til demonstrasjon av noe vanligere 

arter. Det er sannsynlig at de mer vanskelig tilgjengelige 

bergene ned mot Lundesokna har flere interessante 

arter å by på. 

Det er grunn til å minne om at bare deler av området 

er undersøkt, men at det så langt er klare indikasjoner på 

verneverdige kvaliteter som skogbruket bør ta hensyn 

til. En grundigere undersøkelse spesielt i kløftområdene 

vil ganske sikkert gi flere interessante funn. Det skal 

også bemerkes at forrige år ble det gjort et funn av 

skorpelaven Schismatomma pericleum i ei kløft øst for 

Store Damvatnet noe lenger nord i området. Denne arten 

er rødlistet i Sverige og fra Trøndelag eksisterer det totalt 

bare 5 funn. 

Håkon Holien og Tommy Prestø 

Vestlandsavdelingen 

Årsmelding 27.10.1998- 22.02.2000 

Norsk Botanisk Forening, Vestlandsavdelingen hadde per 

01.02.2000 følgende medlemstall: A-medlemmer: 99, Bmedlemmer: 

33, livsvarige medlemmer: 7, æresmedlemmer: 

1. For øvrig er det tegnet 2 C-medlemskap. Dette er 

en nedgang på 12 medlemmer i forhold til høsten 1998, 

hovedsakelig B-medlemmer. 

På årsmøtet 1998 ble følgende styret valgt: Aukje 

Hof (leder), Jenfrid Stellberg (nestleder), Wenche Eide 

(kasserer) og Per G. Ihlen (sekretær). Styremedlem: Sissel 

Hauge (ikke på valg). Varamedlemmer: Anne Bjune, Kjell 

S. Olsen (ikke på valg) og Inge Fagerli. Lederen ble valgt 

ved akklamasjon for ett år, resten av styret for to år. 

Regnskapene er kontrollert av Steinar Handeland og Bjørn 

Moe. 

Styret har hatt 8 møter. Lederen har hatt utstrakt 

kontakt med daglig leder i Norsk Botanisk Forening og 

redaktør av Blyttia, Jan Wesenberg. 

Møter: 

23. februar: «Reisebrev fra Nepal» ved Vibeke Arnesen 

og Sissel Hauge. 25 tilstede. 

23. mars: «Vestlandsgården og lauvengen» ved Ingvild 

Austad, professor II ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, 

avdeling for naturog miljøfag. 15 tilstede. 

27. april: «Plant hunting in Idaho, USA – from desert to 

alpin tundra» ved John og Hilary Birks. 14 tilstede. 

28. september: Lysbilder fra hovedfagsekskursjonen til 

Sierra Nevada, Spania. 27 tilstede. 

26. oktober: «Vårfloraen i (sør-) Arizona og California» 

ved førsteamanuensis Stefan Ekman. 21 tilstede. 

24. november: Julemøte ved Magne Sætersdal fra NISK 

(Norsk institutt for skogforskning): «Identifisering av 

viktige områder for botanisk mangfold i norske skoger». 

17 tilstede. 


Ekskursjoner: Sesongen startet med rekordantall 

deltakere på blåveis turen til Varaldsøy i april, men så 

dabba det av. Kun to av fem turer ble gjennomført på 

grunn av for få påmeldte. Styret har diskutert hvordan 

turene kan gjøres mer attraktiv uten å komme fram til et 

entydig svar. Vi gjør vårt beste og håper på bedre respons 

i inneværende år. 

25. april: Blåveistur til Varaldsøy. 21 deltakere fra NBF 

Vestlandsavdelingen, Bergen + 10 deltakere fra 

Sunnhordland lokallag (Stord). 

30. mai: Lokal floraregistrering til Tyssdalsfjellet/Mösnuken 

i Os kommune. Avlyst på grunn av ingen påmeldte. 

13. juni: Ekskursjon til Storsøya. 11 deltakere, hvorav 4 

fra Sunnhordland lokallag og 1 fra Rogalandsavdelingen. 

27.-29. august: Helgetur til Huglo og omegn. Avlyst på 

grunn av for få påmeldte. 

12. september: Tur til Lygra. Avlyst på grunn av for få 

påmeldte. 


25. april: vårtur til Varaldsøy i Kvinnherad 

31 deltagere fra NBF Vestlandsavdelingen, Bergen og 

Stord. 

Første del av turen gikk gjennom en flott kalkfuruskog 

på Skjellnesodden, der vi så de vintergrønne trærne barlind 

Taxus baccata, kristtorn Ilex aquifolium og bergflette 

Hedera helix. Blomstrende bergflette slynget seg 

opp i trærne (liljalauv). På bakken blomstret blåveis 

Hepatica nobilis, kusymre Primula vulgaris, skjellrot 

Lathraea squamaria, sammen med store mengder hvitveis 

Anemone nemorosa og vårkål Ranunculus ficaria. 

Vi fant også blader av sanikel Sanicula europaea og 

småtveblad Listera cordata. Etter en god lunsj nede i 

flotte omgivelser ved sjøen der vi fant bergfruerosetter 

Saxifraga cotyledon, rødsildre Saxifraga oppositifolia, 

markfrytle Luzula campetsris, olavsskjegg Asplenium 

septentrionale og murburkne A. ruta-muraria, gikk turen 

videre til Juvslandsliane. Disse artsrike engene har vært 

holdt i drift inntil nylig, og vi så gullstjerne Gagea lutea, 

firblad Paris quadrifolia, ramsløk Allium ursinum, sanikel 

og vårmarihånd Orchis mascula. For dem som holdt ut 

lengst, og ville nyte det fine vårværet, gikk turen opp til 

Nord-Europas største kjente barlind. Målinger foretatt i 

1991 viste en omkrets på 5.34 m i brysthøyde, og nå i 

1999 var den vokst til ca. 5.42 m. I dette området var det 

mye taggbregne Polystichum lonchitis, falkbregne P. 

aculeatum og junkerbregne P. braunii. Som en avslutning 

på denne flotte turen guidet av lokalkjente Dagny 

Fuglø fikk vi se enda mer blåveis. 

Anne Bjune 

13. juni til Storsøy 

11 medlemmer (derav fire fra Sunnhordland lokallag og 

en fra Rogalandsavdelingen) ble fraktet med privat båt 

fra Nord-Huglo til Storsøy, som ligger mellom Huglo og 

Tysnes. Øya har et stort botanisk mangfold, mest på 

grunn av de milde vintrene og den kalkrike bergrunnen. 




Noe av det mest særengne ved floraen her var furutrærne 

som ofte var helt dekket med bergflette Hedera 

helix. I tillegg dannet kristtorn Ilex aquifolium, krossved 

Viburnum opulus og vivendel Lonicera periclymenum 

et veldig tett busksjikt. På vår tur gjennom denne «jungelen» 

ble blant annet følgende arter registrert: Lundgrønnaks 

Brachypodium sylvaticum, hjertegras Briza media, 

breiflangre Epipactis helleborine, blodstorkenebb Geranium 

sanguineum, brudespore Gymnadenia conopsea, 

knollerteknapp Lathyrus linifolius, vill-lin Linum 

catharticum, skogfredløs Lysimachia nemorum, hengeaks 

Melica nutans, vårmarihånd Orchis mascula, kantkonvall 

Polygonatum odoratum, falkbregne Polystichum 

aculeatum, sanikel Sanicula europaea, bergfrue Saxifraga 

cotyledon og fagerrogn Sorbus meinichii. Ellers 

merket vi oss at skorpelaven Micarea alabastrites, som 

nylig ble rapportert som ny for Norge, fantes i store 

mengder på furubark. 

Per Gerhard Ihlen 

Sunnhordland lokallag 

Årsmelding 1999 

Sist årsmøte vart halde i museumshallen 16.02.99. Styret 

i 1999 har ikkje hatt leiar, og har vore samansett slik: 

Styremedlemmer: Jill Reed, Oddrun Øwre, Anders Haug, 

Johannes Landmark. Kasserar: Per Fadnes. Skrivar: 

Helga Sørheim Ottesen. 

Styret har hatt 4 møter. 

Laget hadde 47 betalande medlemmer i 1999. 

Turar i 1999 

11. april. Steingilhedda. 10 deltakarar. 

25. april. Blåveistur til Varaldsøy. 10 deltakarar. 

19. mai. Djupadalen-Valvatnavågen. 17 deltakarar. 

26. mai. Rutletjønn. 8 deltakarar. 

6. juni. Moster. 7 deltakarar. 

29. august. Lundastøl-Hetlesæter. ca 80 deltakarar. 

17. september. Sopptur, Tjødnalio. 12 deltakarar. 

Julemøte var 26.11 i museumshallen. Per Harald Salvesen 

heldt foredraget: «Kristtorn, barlind og fagerrogn – 

botaniske spesialitetar i Sunnhordland.» 

Turprotokollen har vore med på kvar tur. Her er det 

samla bilete frå turane, namn på deltakarar og litt om kva 

som var å finna på turen. 

Laget har oppfordra medlemmer til å delta på fleire 

turar som Vestlandsavdelingen har hatt. Turen til Lundastøl 

var eit samarbeid mellom Sogelaget og Botanisk forening. 

Nokre medlemmer har også i år delteke i arbeidet 

med registrering av det biologiske mangfaldet i Stord 

kommune. 

Rogalandsavdelingen 


Rogalandsavdelingen har i år hatt 31 A-medlemmer, 59 

B-medlemmer og 6 C-medlemmer. Medlemskontingent: Amedl. 

kr. 260,-, B-medl. kr. 50,-, C-medl. kr. 40,- . 

73



Styret har i 1998/2000 hatt følgende sammensetning: 

formann: Gaute Slaattebræk, nestformann: Svein Imsland, 

sekretær: Styrk Lote, kasserer: Ingrid H. Engesland, 

varamenn: Inger Marie Paulsen og Torfinn Reve. 

Ekskursjonskomite for 1998/2000: formann: Svein Imsland, 

medlemmer: Ove S. Førland, Leiv Krumsvik, Styrk 

Lote, Inger Marie Paulsen og Torfinn Reve. Revisor: Jonas 

Nygård. 

Møter: 

26.11.1998. Styrk Lote: Botanisk streiftog gjennom østnorsk 

natur. 

14.12.1998. Foreningens tradisjonelle julemøte med lysbilder 

fra sommerens ekskursjoner. Dessuten fortalte 

Svein Imsland fra hovedforenings-ekskursjonen 

som han var med på å arrangere i Rogaland og 

om nye lokaliteter for sjeldne planter i Rogaland. 

4.02.1999. Anders Lundberg: Karmøys flora, biologisk 

mangfold i et kystsamfunn. 

23.03.1999. Torfinn Reve: Floraen på Island. 

18.03.1999. Kerstin Griffin: Middelalderens urter, alle tiders 

medisin. 

11.11.1999. Styrk Lote: Botaniske godbiter fra Østlandet 

og Vestlandet. 

9.12.1999. Foreningens trasisjonelle julemøte med lysbilder 

fra sommerens ekskursjoner. Dessuten presenterte 

Svein Imsland resultatet fra undersøkelser 

av nye lokaliteter i Rogaland. 

27.01.2000. Øystein Ruden: Inntrykk fra en orkideekskursjon 

til Gargano-halvøya i Italia. 

24.02.2000. Årsmøte med kåseri av Martin Anfinnsen: 

Når vann blir til myr. 

Ekskursjoner: I 1999 har ekskursjonsprogrammet 

vært rikholdig og variert. I samarbeid med Stavanger 

Turistforening har Botanisk Forening arrangert to naturlosturer. 

30.05.1999. Søndagstur til Lyngsvannet i Hjelmeland. 

Turleder: Leiv Krumsvik. 

4.-6.06.1999. Helgetur til Stråtveit, Nedre Vats i Vindafjord 

måtte avlyses p.g.a. for liten påmelding. 

16.06.1999. Kveldstur til l Solastranden. Turleder: Svein 

Imsland og Inger Marie Paulsen. 

20.06.1999. Søndagstur til Eigerøy fyr i Eigersund. Turleder: 

Gaute Slaattebræk. 

12.08.1999. Kveldstur til Svilandsområdet i Sandes. Turledere: 

Svein Imsland og Gaute Slaattebræk. 

24.08.1999. Kveldstur til Stokkalandsvannet i Sandnes. 

Turledere: Svein Imsland og Gaute Slaattebræk. 

29.08.1999. Søndagstur til Karmøy. Turleder: Anders 

Lundberg. 

5.09.1999. Sopptur til Storaberget ved Lutsivannet i Sandnes. 

Soppkyndig: Torfinn Reve. 

3.10.1999. Moseekskursjon til Høle. Turleder: John Inge 

Johnsen. 

I 1999 tok Svein Imsland initiativet til å gi ut Grobladet. 

Dette bladet er tenkt å være et informasjonsorgan for 

styret og ekskursjonskomiteen og et sted hvor medlemmer 

kan informere om sine plantefunn. Bladet har så 

langt innfridd forventningene. 


12. august: kveldstur til Tengesdalsvannet og 

Nordland i Sandnes kommune 

Kartblad 1212 I Høle. 

Ekskursjonen skulle gått til Sygno og Nutane i Svilandsområdet, 

men ble flyttet da det viste seg å være 

nokså fattig på planter disse stedene. Vi kjørte derfor 

videre østover på RV 13 møt Høle. 

Første stopp var et myrområde på SW-siden av 

Tengesdalsvannet. Her ble det bl.a. funnet smalsoldogg 

Drosera anglica, hvitmyrak Rhynchospora alba, klokkelyng 

Erica tetralix og evjesoleie Ranunculus reptans. I 

vannkanten litt nord for myra vokste det myrkråkefot 

Lycopodiella inundata. 

Turen fortsatte så til Nordland på den andre siden av 

fjellryggen, hvor det var ei rasmark med edelløvskog ned 

mot Seldalsvannet. Det viste seg snart at området hadde 

en rik flora, da det i fjellveggen ovenfor var partier med 

kalkspat. Det ble funnet arter som alm Ulmus glabra, lind 

Tilia cordata, kranskonvall Polygonatum verticillatum, 

liljekonvall Convallaria majalis, skogsvingel Festuca 

altissima, rødsildre Saxifraga oppositifolia, gulsildre S. 

aizoides, hinnebregne Hymenophyllum wilsonii, trollbær 

Actaea spicata, sumphaukeskjegg Crepis paludosa, 

skogsvinerot Stachys sylvatica, blårapp Poa glauca, 

blankstorkenebb Geranium lucidum, vestlandsvikke 

Vicia orobus, olavsskjegg Asplenium septentrionale, 

svartburkne A. trichomanes, stortveblad Listera ovata 

og breiflangre Epipactis helleborine. 7 deltagere. 

Svein Imsland 

24. august: kveldstur rundt Stokkelandsvannet i 

Sandnes kommune 

Kartblad 1212 IV Stavanger. 

Ekskursjonen var et samarbeid mellom Botanisk Forening 

og Stavanger Turistforening. Det fine været og det 

blinkende vannet med sitt yrende fugleliv, var en vakker 

ramme om ekskursjonen. Vi startet på Ganddal Jernbanestasjon 

hvor det vokste en god del veiarve Cerastium 

glomeratum. 

Vi fortsatte langs turstien på sørsiden av vannet 

hvor det vokste naverlønn Acer campestre. Videre på 

østsiden fant vi bl.a. fagerperikum Hypericum pulchrum, 

dvergsmyle Aira praecox, temynte Mentha x verticillata, 

den oppreiste sensommerformen av tiriltunge Lotus corniculatus 

var. sativa, leirsivaks Eleocharis palustris ssp 

vulgaris, veikveronika Veronica scutellata, vårskrinneblom 

Arabidopsis thaliana og kjempespringfrø Impatiens 

glandulifera. På nordsiden av vannet mot Motorveien 

var det et rikere fuktparti med hjertegras Briza media, 

loppestarr Carex pulicaris og strandsvingel Festuca 

elatior. 12 deltagere. 

Svein Imsland 

29. august til Karmøy 

Kartblad 1113 II Skudeneshavn og 1113 I Haugesund. 

Ekskursjonen startet på fergekaien i Skudeneshavn 

med Anders Lundberg som leder. På sørsiden av Havnafjellet 

fikk vi se gråselje Salix cinerea og norsk bjørne- 


ær Rubus nemoralis. Gråselja var den eneste busken 

i sitt slag på Karmøy. 

Neste stopp var Vikevågen ca. 1 kilometer nordøst 

for fergekaien. I et tett kratt ved veien vokste det slyngsøtvier 

Solanum dulcamara. Her stod også et forvillet 

eksemplar av rognspirea Sorbaria sorbifolia. På et tørrberg 

med kalk like ved, vokste det blant annet dvergmispel 

Cotoneaster scandinavicus, sprikemispel C. divaricatus, 

strandløk Allium vineale og hjertegras Briza media. 

Vi fortsatte på RV511 til Dalsneset. På rabbene i et 

beite vokste det purpurlyng Erica cinerea og glansmarikåpe 

Alchemilla gracilis. Nede ved Rekevika fant vi 

heistarr Carex binervis, knortestarr C. otrubae, vassmynte 

Mentha aquatica, tettegras Pinguicula vulgaris, 

m.fl. Lundberg innviet oss ellers i gamle dagers skikk 

med å lage tette av tettegras. 

Herfra fortsatte vi så til Vorrå. Her hadde det året før 

stått mengder med vendekløver Trifolium resupinatum i 

en eng, sannsynligvis innkommet med såkornet. Vi fant 

den ikke. Like ved stod det en alpeasal Sorbus mougeotii, 

visstnok det eneste kjente eksemplar av denne Sorbusarten 

i Norge. På lokaliteten vokste det også engmarikåpe 

Alchemilla subcrenata og glattmarikåpe A. glabra. 

Siste stopp denne sensommersøndagen var Dalsvågen 

helt nord på Karmøy. Her befant seg i følge Lundberg, 

Karmøys fineste strandeng. Området blir tidvis satt 

under vann ved flo sjø. Floraen var derfor nøye tilpasset 

havnivået med de «tøffeste» artene så som fjæresivaks 

Eleocharis uniglumis, rustsivaks Blysmus rufus og gåsemure 

Potentilla anserina nederst, mens rødsvingel Festuca 

rubra, knopparve Sagina nodosa m.fl. holdt stand 

20-30 centimeter høyere oppe. Ellers stod røsslyng 

Calluna vulgaris og klokkelyng Erica tetralix på sitt fineste 

da vi var der. 53 deltagere og 3 hunder hadde en 

fin dag på Norges største øy. 

Svein Imsland 

5. september: sopptur til Sloklongstjørn, Sandnes 

kommune 

Kartblad 1212 I Høle. 

Området var mest hei og myr med mykje berg i dagen. 

Det var ein del furu Pinus sylvestris, men blåtopp 

Molinia caerulea og bjønnskjegg Scirpus cespitosus 

dominerte i vegetasjonen. Staden hadde eit hyttefelt. På 

grunn av tørt vær i lengre tid var det helst lite sopp. 

Det var mest av seig kusopp Suillus bovinus og 

brunskrubb Leccinium scabrum. Nær veg vaks vanleg 

lakssopp Laccaria laccata, raudnande fluesopp Amanita 

rubescens, raud fluesopp A. muscaria, steinsopp Boletus 

edulis, grønnkremle Russula aeruginea, mjøldrøye 

Claviceps purpurea på gulaks Anthoxanthum odoratum 

og skarlagenvokssopp Hygrocybe punicea. Elles vart 

funne furumatriske Lactarius deliciosus, skjeggriske L. 

torminosus, gråriske L. vietus, broket kremle Russula 

cyanoxantha, mandelkremle R. integra, svartbrun røyrsopp 

Boletus badius, raudskrubb Leccinum versipelle, 

smørsopp Suillus luteus, honningsopp Armillaria mellea, 

kvit fluesopp Amantha virosa, bleik piggsopp Hydnum 




repandum, sleipsopp Gomphidius glutinosus, raud 

stubbemusserong Tricholomopsis rutilans og bjørkemusserong 

Tricholoma fulvum. 7 deltakarar var med. 

Torfinn Reve 

Sørlandsavdelingen 


Foreningen har arrangert 5 ekskursjoner, hvorav en soppekskursjon, 

og holdt 3 medlemsmøter i året som gikk. Vi 

har hatt et fellesmøte med Norsk Zoologisk Forening, 

Turistforeningen og Jeger- og fiskeforeningen. Vi har 

avgitt en uttalelse til en reguleringsplan i tilknytning til et 

et våtmarksområde i Kristiansand. Medlemstall (betalende) 

i 1999: 25 (23) A-medlemmer, 20 (20) B medlemmer og 1 

(1) æresmedlem. Til sammen 46 (44) medlemmer (1998tall 

i parentes). Medlem Berit Sjeggestad avgått ved døden 

like før nyttår. 

Lokalflora for Vest-Agder: Oddvar Pedersen har tatt et 

initiativ til et lokalfloraprosjekt, Fridtz 100 år etter. Økt 

innsats for registrering av lite undersøkte områder blir 

prioritert i 2000. 

Styret 1999: Leder og kassererAsbjørn Lie, styremedlem/sekretær 

Per Arvid Åsen, styremedlemmer Tore 

Torjesen og Bjørg Aurebekk. 

Eksursjonsreferater 

29. august til Reddalsvann i Grimstad 

nær grensa til Lillesand. Vannet står i forbindelse med 

havet gjennom en kanal til Landvikkilen og en kanal derfra 

ut til havet. Ved flo sjø strømmer saltvann inn i vannet 

og gjør det brakt. Vannet er kjent som et rikt område for 

våtmarksfugl og ble vernet som naturreservat i 1982. Vi 

forventet også å finne en spesiell vannplanteflora. Mot 

bebyggelsen og kulturmarka vokste det kraftige belter 

av takrør og sjøsivaks. Allerede fra brygga kunne vi se 

store mengder med stivt havruegras Najas marina (MK 

695,651) og hjertetjønnaks Potamogeton spicatum, som 

viste seg å være vanlige i hele vannet. Turleder Anders 

Grimenes hadde fått låne båt, og i tillegg vi hadde med 

kajakk og kanoer. Vi fant kanskje ikke så mange arter, litt 

småtjønnaks Potamogeton bertholdii, sumpsivaks Eleocharis 

palustris, tusenblad Myriophyllum alterniflorum, 

tjønngras Littorella uniflora og dikevasshår Callitriche 

stagnalis. Utstyrt med kasterive søkte vi etter planter på 

dypere vann. Vi fant ingen kransalger som vi hadde 

håpet, men noen spesielle vannmoser ble samlet inn til 

Agder naturmuseum (disse er ennå ikke artsbestemt). I 

innløpsbekken fant vi kjempepiggknopp Sparganium 

erectum og brei dunkjevle Typha latifolia. Anders Grimenes 

fikk se en stor buorm Natrix natrix. Til slutt tok vi en 

avstikker ut i Landvikvannet, spesielt i en smal kil ved 

Koksnes. I kanten av takrørbeltet i tette matter av stivt 

havfruegras fant vi noen få planter med akstusenblad 

Myriophyllum spicatum (MK702,645), som er svært sjelden 

på Sørlandet. Med stort og smått var åtte med på 

turen. 

Asbjørn Lie 

75



26. september: sopptur til Nakkestadskogen 

(LK87,38). Området er en rik edellauvskogsli som ligger 

lunt til ned mot Grønsfjorden (på vestsida av Lindesneshalvøya) 

i Lyngdal kommune. Det er de kraftige kjyllede 

linde- og almetrærne som imponerer i denne lia. Noen 

flotte, kraftige eføy slynger seg opp i noen eiketrær nede 

ved stranda. Her er også noen mektige bjørketrær, men 

ellers er edellauvskogen av nyere dato. Besøker du området 

en vårdag vil du finne tette matter med ramslauk 

Allium ursium. Blåveisen Hepatica nobilis har her sin 

vestligste utpost på Sørlandet. Det er også et kjent voksested 

for skjellrot Lathraea squamaria, men disse plantene 

er det vanskelig å finne på denne årstida. Det var 

høst og sopptid, og etter hvert fikk vi øsende regnvær. Vi 

registrerte rundt 65 sopparter. Blant disse kan nevnes: 

Russula romellii, Hygrophorus nemoreus, Hygrocybe 

collinea, H. nigrescens, H. chlorophana, Lactarius pyrogalus 

(vanlig i hasselkrattene), Lactarius lilacinus, Inocybe 

pudica, I. umbrina, I. mixtilis, I. cincinnata, Cortinarius 

triumphans, Phellinus ferreus, Skeletocutis nivea 

(flere funn på ask), Entoloma byssisedum, Clavicorona 

pyxidata, Clavulinopsis corniculata, Leotia lubrica. Vi 

fant en vakker rosa jordboende begersopp, sannsynligvis 

en Peziza, som vi ikke klarte å artsbestemme da vi 

ikke fant modne sporer. På en almestue fant vi laven 

Catillaria sphaeroides (artsbestemt av Tor Tønsberg). 

På slutten av turen fant vi smørtelg Oreopteris limbosperma 

i et fuktig drag, den er sjelden i kyststrøkene i 

vestre deler av Vest-Agder. Det var seks deltagere på 

turen. 

Tore Torjesen 

Telemark Botaniske Forening 

Årsmelding for 1999 

Ved årsmøtet i februar 2000 hadde TBF ca. 245 medlemmer, 

omtrent det samme som året før. Styret og komitéer 

1999: Styremedlemmer: Charlotte Bakke, Esther Broch, 

Målfrid S. Ergon, Bjørn Erik Halvorsen. Kasserer: Torild 

Wiersdalen. Varamedlem: Rolf Ergon. Turkomité: Målfrid 

S. Ergon (leder), Kjell Thowsen og Sigmund Tvermyr. 

Listerakomité: Priscilla Hansen, Liv Schiemann og Charlotte 

Bakke. Flora-atlas: Bjørn Erik Halvorsen og Roger 

Halvorsen. Revisor: Oddveig Skifjeld. Valgkomité: Bjørn 

Lervik, Harald Stendalen og Åse Halvorsen. 

Det ble avholdt 9 medlemsmøter i siste periode: 

23. oktober 1998: Årsmøte med foredrag v/Bjørn Erik 

Halvorsen: Bilder fra Belgia. 

4. desember: Julemøte med bilder fra sommerekskursjonen 

til Møn. 

16. februar 1999: Til Øland (Odd Magne Langerød) 

25. mars: Jeg velger meg…(Priscilla Hansen og Roger 

Halvorsen) 

19. april: Norge på tvers – regionale gradienter i floravegetasjonen 

(Eli Fremstad) 

20. september: Norske myrbiotoper og deres torvmoser 

(Kjell Ivar Flatberg) 

29. september: Biologisk mangfold (Ola Wergeland Krog) 

19. oktober: Floraatlasarter i Larvik (Thor Melseth og 

Trond Grøstad) 

3. desember: Julemøte med bilder fra sommerekskursjonen 

til Valdres 

Vi har også hatt 5 aktivitetskvelder. 

Vårt medlemsblad Listera er i år blitt gitt ut to ganger. 

I 1999 arrangerte vi 12 turer, fordelt på 8 søn- og helligdagsturer, 

3 kveldsturer og en helgetur i tillegg til ukesekskursjonen 

til Valdres. 


26. juni – 3. juli: sommerekskursjon i Valdres 

26 medlemmer deltok på ekskursjonen, som hadde sin 

base på Tyinkrysset fjellstue og gjestegård. Det varme 

sommerværet uteble, men vi hadde likevel en minnerik 

uke. Det følgende referatet er en forkortet utgave av et 

fullstendig referat som er utgitt i et eget hefte. 

Søndag gikk vi nordover fra Tyinkrysset fjellstue, og 

straks på andre siden av riksvegen vokste fjellfiol Viola 

biflora. Åkerbær Rubus arcticus fant vi ved ei hytte, 

men denne var nok innplantet. Videre oppover kom vi 

over brearve Cerastium cerastoides, hvitmjølke Epilobium 

lactiflorum, fjellveronika Veronica alpina ssp. 

alpina, bergveronika V. fruticans, setermjelt Astragalus 

alpinus, trefingerurt Sibbaldia procumbens og perlevintergrønn 

Pyrola minor. Etter kryssing av riksvegen 

mot Tyin klatret vi opp lia under Stølsnosi til ca. 1050 moh. 

Underveis kunne vi notere funn av bl.a. skåresildre Saxifraga 

adscendens, snøsildre S. nivalis, tuesildre S. 

cespitosa, bergfrue S. cotyledon, fjellforglemmegei Myosotis 

decumbens, dovrerublom Draba daurica var. dovrensis, 

snøsøte Gentiana nivalis, bakkesøte Gentianella 

campestris, grønnburkne Asplenium viride, fjellkattefot 

Antennaria alpina, fjelltistel Sausurea alpina, fjellbakkestjerne 

Erigeron borealis, fjellarve Cerastium alpinum 

ssp. alpinum og småbergknapp Sedum annuum. Vi gikk 

inn i en dal på vestsiden og fant i tillegg gulsildre Saxifraga 

aizoides, grønnkurle Coeloglossum viride og hvitsoleie 

Ranunculus platanifolius. 

Mandag bestemte vi oss for å besøke en av vestlandsdalene 

pga. annonsert regn og østavind på fjellet. Valget 

falt på Utladalen, som ligger over for Øvre Årdal. Vi startet 

ved Hjelle, og fulgte veien som går langs elva Utla inn 

til turisthytta på Vetti. Dalen var i første rekke preget av 

høystaudevegetasjon. I fjellskrentene vokste også bergfruer 

Saxifraga cotyledon, og langs veien krypsoleie Ranunculus 

repens og mengder av linnea Linnaea borealis. 

Av godbiter kan nevnes skogmarihand Dactylorhiza 

fuchsii, småtveblad Listera cordata, rustjerneblom Stellaria 

longifolia, skogstjerneblom S. nemoreum ssp. nemoreum, 

geitsvingel Festuca vivipara, nikkevintergrønn Orthilia 

secunda, hundekveke Elymus caninus, sandskrinneblom 

Arabis arenosa, hvitsoleie Ranunculus platanifolius 

og trollbær Actaea spicata. En løvetann viste seg 

å være hornløvetann Taraxacum cornutum, som er en 

endemisk art for Sør-Norge. På tilbakeveien ble det stoppet 

i en veiskjæring ved Sletterust for å beundre rødsildre 

Saxifraga oppositifolia, som blomstret på sitt fineste 

i fylittberget. 

Tirsdag startet vi med å kjøre ned til Borgund stavkirke. 

Der botaniserte vi langs Vindhellaveien, deler av en gam- 


mel kjerrevei, som sto ferdig i 1843. Vi fant bl.a. disse 

artene langs denne veien: fjellflokk Polemonium caeruleum, 

lodneperikum Hypericum hirsutum, krattsoleie Ranunculus 

polyanthemos, marinøkkel Botrychium lunaria, 

smånøkkel Androsace septentrionalis, fjelldronning 

Saxifraga cotyledon, dunhavre Avenula pubescens, trådrapp 

Poa pratensis ssp. angustifolia og svartstarr Carex 

atrata. Etterpå kjørte vi ned til Lærdalsøra, hvor vi håpet 

å finne fjæreknapp Cotula coronopifolia, men søket var 

resultatløst. Til gjengjeld fikk vi se praktfulle utgaver av 

bergfruer Saxifraga cotyledon og orange gulsildre S. 

aizoides f. aurantia. Ved Villakssenteret fant vi aurskrinneblom 

Arabis petraea langs elvebredden. En stopp 

ved veikanten på hjemturen gav ved Øvre Smedalsvannet 

funn av fin tuesildre Saxifraga cespitosa. 

Onsdag var den tradisjonelle «fridagen». De fleste valgte 

imidlertid å kjøre ned til Vang og fortsette bomveien inn til 

Helin. Langs Helin var det fine botaniske opplevelser 

med mengder av bergveronika Veronica fruticans, fjellfiol 

Viola biflora og korallrot Corallorhiza trifida. Flere 

opplevelser ventet i lia opp for Helestrond; vi fant grønnkurle 

Coeloglossum viride og mye rynkevier Salix reticulata. 

Etter hvert som vi kom opp i rasmarkene ble artslista 

lang: rødsildre Saxifraga oppositifolia, mengder av reinrose 

Dryas octopatala, issoleie Ranunculus glacialis, 

knoppsildre S. cernua, tuesildre S. cespitosa, skåresildre 

S.adscendens, hvitkurle Leucorchis albida ssp. 

albida, fine tuer med fjellsmelle Silene acaulis, mengder 

av rosenrot Rhodiola rosea, bleikmyrklegg Pedicularis 

lapponica, snøbakkestjerne Erigeron uniflorus ssp. uniflorus, 

fjellbakkestjerne E. borealis, fjellkattefot Antennaria 

alpina, fjelltjæreblom Lychnis alpina, aurskrinneblom 

Arabis petraea, setermjelt Astragalus alpinus ssp. alpinus, 

reinmjelt Oxytropis lapponica, tuearve Minuartia 

biflora, fjellarve Cerastium alpinum ssp. alpinum, bergrublom 

Draba norvegica og fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum. 

Men den virkelige godbiten ble de ca. 20 plantene 

med urvalmue Papaver radicatum ssp. relictum vi fant 

rundt omkring i lia mellom ca. 1250 og ca. 1400 moh. 

Mange var i knopp og mange i fin blomstring, helt opp i en 

høyde på 20 cm. Andre valgte å gå åsen på langs fra 

Vassenden og sørover. I tillegg til en del av de arter som 

er nevnt ovenfor, ble her funnet lodnebergknapp Sedum 

villosum i bjørkeskogen og trillingsiv Juncus triglumis 

ssp. triglumis, småtveblad Listera cordata, bergstarr 

Carex rupestris og grannarve Minuartia stricta over 

tregrensen. På tilbakeveien opp mot Tyinkrysset stoppet 

noen for å se på skogmarihand Dactylorhiza fuchsii og 

nattfiol Platanthera bifolia. 

Torsdag gikk vi fra Tyinkrysset sydover mot Grovstølen. 

Underveis passerte vi en forekomst av grønnkurle Coeloglossum 

viride. Vi fortsatte oppover mot Vesleåtjønn. 

På knausene rundt omkring ble tuearve Minuartia biflora, 

rødsildre Saxifraga oppositifolia og fjellkattefot Antennaria 

alpina funnet. Det rikeste området på denne turen 

var en skrent i østlia av Børrenosi, hvor det vokste bl.a. 

fjellskrinneblom Arabis alpina, dvergsoleie Ranunculus 

pygmaeus, tuesildre Saxifraga cespitosa og bekkesildre 

S. rivularis. Det ble også oppdaget korallrot Corallorhiza 

trifida og småtveblad Listera cordata i veikanten vest 




for Tyinkrysset. 

Fredag botaniserte vi først ved edellauvskogreservatet 

ved Tøso. I selve reservatet og i lia øst for dette var det 

bratt og uframkommelig, men her var atsrikt: marinøkkel 

Botrychium lunaria, smalfrøstjerne Thalictrum simplex 

ssp. simplex, brudespore Gymnadenia conopsea, skogmarihand 

Dactylorhiza fuchsii, nattfiol Platanthera bifolia, 

bergfruer Saxifraga cotyledon, skåresildre S. adscendens, 

bakkefiol Viola collina, lifiol V. canina ssp. montana, 

bleikfrytle Luzula pallidula, bakkesøte Gentianella campestris 

ssp. campestris, fingerstarr Carex digitata og 

marigras Hierochloë odorata er et lite utvalg av det vi 

her så. Ellers fikk vi et par godbiter da vi kom over drakehode 

Dracocephalum ruyschiana og legesteinfrø Lithospermum 

officinale. Etterpå vandret vi langs veien 1 km 

østover, og passerte en skråning med nærmere tusen 

bergfruer Saxifraga cotyledon. Her fant vi også mer 

drakehoder Dracocephalum ruyschiana pluss småbergknapp 

Sedum annuum, lodnebergknapp S. villosum, 

skogmarihand Dactylorhiza fuchsii, nattfiol Platanthera 

bifolia, dvergforglemmegei Myosotis stricta, fuglestarr 

Carex ornithopoda, vill-lin Linum catharticum, snøsildre 

Saxifraga nivalis, gulsildre S. aizoides og hengepiggfrø 

Lappula deflexa. Noen dro bort til de gamle møllene ved 

Leine og fant olavsstake Moneses uniflora og marinøkkel 

Botrychium lunaria. 

11. august til Skienselva ved Borgestadjordet, 

Skien 

6 deltakere møttes i strandsumpene på Borgestad denne 

augustkvelden. Av arter som vi bemerket nevnes myrrapp 

Poa palustris, vasshøymole Rumex aquaticus, elvemarigras 

Hierochloë hirta, brønnkarse Rorippa palustris, 

duskstarr Carex disticha, pollsivaks Schoenoplectus 

tabernaemontani, havsivaks S. maritimus, storkvein 

Agrostis gigantea, vassrørkvein Calamagrostis canescens, 

myrmaure Galium palustre og havstarr Carex paleacea. 

På bunnen utenfor sivaksbeltet på en halv meters 

dyp fantes også evjebrodd Limosella aquatica. 

13.-15. august til Øvre Telemark 

9 deltakere ble med på denne helgeutflukten. Lørdag 

formiddag gikk turen til den planterike lia ved Torvtjørn i 

Rauland. Selvsagt var mange arter mest avblomstret nå 

midt i august, men det var fremdeles fint blomstrende 

bergfruer Saxifraga cotyledon og noen topper av vadderot 

Phyteuma spicatum i blomst. Sistnevnte kunne vi 

konstatere fantes i rikelige mengder i lia. Gulsildrer Saxifraga 

aizoides og bakkesøter Gentianella campestris 

kunne vi også glede oss over i fin blomstring. På et sted 

i nærheten fantes søterot Gentiana purpurea og småtveblad 

Listera cordata. Senere på dagen gikk vi innover 

Møsvannstangen. Det ble for det meste en tur for å se 

på og lære om moser. Av høyere planter nevnes søterot 

og kongsspir Pedicularis sceptrum-carolinum. 

Søndag kjørte vi til endes i Hjerdalen og gikk inn til Nystaul 

og Hortestaul. På veien fant vi rypebunke Vahlodea atropurpurea, 

og på setervoller marinøkkel Botrychium lunaria 

og snøsøte Gentiana nivalis. På en sti fant vi også 

brearve Cerastium cerastioides. 

77



22. august til Levang – Trollvatnområdet, Kragerø 

Vi var 6 deltakere som startet fra østenden av Trollvann, 

gikk langs bekken, og kom ut på veien som førte ned til 

sjøen. Deretter gikk vi på stien tilbake til utgangspunktet. 

Vi nevner noen av artene vi fant: krattslirekne Fallopia 

dumetorum, opiumsvalmue Papaver somniferum, klourt 

Lycopus europaeus, dronningstarr Carex pseudocyperus, 

sverdlilje Iris pseudacorus, saltbendel Spergularia 

salina, havsivaks Schoenoplectus maritimus, pollsivaks 

S. tabernaemontani, flotgras Sparganium angustifolium, 

kjempepiggknopp S. erectum, bredflangre Epipactis 

helleborine, myrrapp Poa palustris, vrangdå Galeopsis 

bifida, slyngsøtvier Solanum dulcamara, vassgro 

Alisma plantago-aquatica og flikbrønsle Bidens tripartita. 

12. september: Sopptur, Skien 

Denne tørre ettersommeren la de 4 frammøtte turen til et 

område som erfaringsmessig ikke så lett blir tørt, nemlig 

Dyrkollåsen nord for Skien. Det var et heldig valg. Medbrakte 

kurver ble lett fylt med matsopp av fin kvalitet. 

Utav det vi ellers fant, nevnes spesielt: pærerøyksopp 

Lycoperdon pyriforme, blodsjampinjong Agaricus sylvaticus, 

sleipsopp Gomphidius glutinosus og fine skjellpiggsopper 

Sarcodon imbricatus. Vi klarte også å finne 

navnet på noen for oss ukjente arter: pukkelblekksopp 

Coprinus acuminatus, fager-brunpigg Hydnellum geogenium 

ved gamle bålplasser, irrgrønn kragesopp Stropharia 

aeruginosa og en karakteristisk slørsopp Cortinarius 

venetus som kanskje heter olivenslørsopp på norsk. 

19. september: mose- og lavtur, Siljan 

Dette var ment å være en tur for å se på lav og moser, 

men det ble til at interessen denne dagen konsentrerte 

seg nesten bare om moser. 6 personer møtte opp til 

turen, som startet ved Tokleiv. Vi så først på moser nede 

i sumpområdene langs bekken, og fant bl.a. kjempemose 

Pseudobryum cinclidiodes og skartorvmose Sphagnum 

riparium. Etterpå gikk vi opp lia til Rundemyra, der vi var 

mest på jakt etter torvmoser; svelttorvmose S. balticum 

kan nevnes herfra. Langs nordkanten av myra var det 

sumpskog med gammel, grov svartor, og vi fant her lavarten 

grynvrenge Nephroma parile pluss store mengder 

av levermosen lurveteppemose Porella cordaeana. 

Nede ved parkeringen igjen, gikk vi inn under fjellveggen 

litt høyere opp i dalen og kunne føye følgende moser til 

artslisten: stivkulemose Bartramia ithyphylla, strøjamnemose 

Plagiothecium curvifolium, gull-lundmose Brachythecium 

glareosum og fløyelslundmose B. velutinum, 

den minste av våre lundmosearter. 

Larvik lokallag 

Årsmelding oktober 1998 – februar 2000 

Styret har i perioden bestått av Tor Melseth (leder), Eivind 

Helmer Hansen (kasserer), Arne Nilsson (sekretær), 

og Trond Grøstad, Helga Hvatum, Anne Borander 

og Inger Trondsen (styremedlemmer). Kjell Tinghaug har 

vært revisor og valgkomiteen har bestått av Solfrid Bosheim, 

Jorunn Barrow og Thoralf Hvatum. 

Flora-atlasprosjektet: Det dukker stadig opp nye 

funn og det blir ajourført med jevne mellomrom. Tor og 

Trond var også på Mule Varde i Telemark og holdt foredrag 

om flora-atlaset. 

Fagus: Det ble bare utgitt et nummer av bladet vårt 

i fjor. Det er et til under utsendelse nå i vår, og vi håper på 

et til om høsten. Igjen henstiller vi til medlemmer med 

skrivekløe om å ta pennen fatt. 

PR: I løpet av våren vil vår forening bli rikskjendiser. 

NRK har vært sammen med oss på Citadelløya og filmet 

oss flere ganger. Det er jo selvsagt i forbindelse med 

den meget sjeldne floraen der ute. Dette programmet 

skal vises i NRKs Ut i naturen 25. mai. Et pussig sammentreff 

er at det er dagen før vår jubileumsfeiring. 

Vi er også tilgodesett med bra dekning i Per Nyhus' 

praktbok «Larvik A-Å». Botanikk er omtalt i en egen 

spesialartikkel og vår forening er nevnt i forbindelse med 

floraen flere steder i Larviksdistriktet. 


8. august til Håøya i Telemark 

6 av foreningens medlemmer inkl. turleder møtte som 

avtalt ved bryggen i Tvedalen. Det var lett overskyet og 

vindstille. På forhånd var det klarert for kjøring på den 

avstengte Auenveien der vi parkerte bilene like nord for 

bommen. Derfra var det kort vei ned mot Vrangsund. Vi 

befinner oss her i grenseområdet mellom Vestfold og 

Telemark. Ved veien mot Vrangsund gikk vi gjennom en 

fin edelløvskog og noterte her arter som fagerklokke 

Campanula persicifolia og nesleklokke C. trachelium. 

Ellers hadde vi barlind Taxus baccata og åkermåne 

Agrimonia eupatoria ned mot stranda. Der fant vi en liten 

bestand av strandrødtopp Odontites litoralis. 

Oppstigningen på Håøya gikk greit, øyas navn betyr 

forøvrig «den høye øya» og den lever opp til navnet, 

men er først oppstigningen foretatt, er det ganske småkupert 

videre innover øya. Det er her en jevn bestand av 

gran i varierende størrelse. Etter en stund ankom vi et 

tjern der vi så store bestander av hvit nøkkerose Nymphaea 

alba, kattehale Lythrum salicaria, vassrørkvein 

Calamagrostis canescens, bukkeblad Menyanthes trifoliata, 

sennegras Carex vesicaria og myrhatt Potentilla 

palustris. Vegetasjonen i granskogen var ganske 

artsfattig med arter som stjernestarr Carex stellaris, 

vasslirekne Persicaria amphibia, firkantperikum Hypericum 

maculatum, myske Galium odoratum og trollurt 

Circaea alpina. Ellers noterte vi strutseving Matteuccia 

struthiopteris, skogsvingel Festuca altissima og mannasøtgras 

Glyceria fluitans ved stien ned mot Skolebukta. 

Ved de første hyttene vokste rødkjeks Torilis japonica, 

kransmynte Clinopodium vulgare og fagerknoppurt Centaurea 

scabiosa. 

Vi fant en fin plass nede ved sjøen der vi tok rasten. 

Like ved vokste hjortetrøst Eupatorium cannabinum, hvitrot 

Laserpitium latifolium og store eksemplarer av lakrismjelt 

Astragalus glycyphyllos. 

Vi fulgte så vestsiden av øya nordover, og gikk her 

gjennom det som nok en gang var beitemark. Vi noterte 

her hybriden mellom eng- og svartknoppurt Centaurea 

jacea x nigra og store bestander av marianøkleblom Pri- 


mula veris, nå selvfølgelig avblomstret. Ellers så vi sneglebelg 

og et stort individ av dunkjempe Plantago media, 

som ble behørlig avfotografert. Dessuten fant vi en bestand 

av strandsteinkløver, en art vi ikke ser for ofte. 

Ved den nordlige bukta fulgte vi stien oppover mot 

midten av øya, og kom da i sydlige del av tjernet vi passerte 

tidligere. Her fant vi noen eksemplarer av trollbær 

Actaea spicata. Turen videre mot bilene gikk uten problemer. 

En fin tur med godt botanisk utbytte. 

Tor Melseth 

11. august til Risøya, Stavern 

Dette var en skrotemarkstur i et område hvor det de siste 

åra har dukket opp det ene etter det andre av botaniske 

rariteter. Vi fikk se hjertemelde Chenopodium hybridum, 

kjempesennep Sisymbrium altissimum, takfaks Bromus 

tectorum, gråbergknapp Sedum hispanicum, store bestander 

russekål Bunias orientalis, Vestfolds eneste 

lokalitet av strandkarse Lepidium latifolium, hundetunge 

Cynoglossum officinale, byvortemelk Euphorbia peplus 

og til sist hybriden mellom engknoppurt og svartknoppurt 

Centaurea jacea x nigra. 14 deltakere. 

Trond Grøstad 

22. august til Kringlemyr ved Berganmoen i Lardal 

5 deltakere var med på turen. Kringlemyr er ei typisk 

fattigmyr, som tidligere har vært ei bukting på Numedalslågen, 

derav navnet. Følgende arter ble funnet: tranebær 

Vaccinium axycoccus, kvitlyng Andromeda polifolia, 

røsslyng Calluna vulgaris, sivblom Scheuchzeria 

palustris, torvmyrull Eriophorum vaginatum, smal soldogg 

Drosera anglica, rund soldogg D. rotundifolia, kvitmyrak 

Rhynchospora alba, blokkebær Vaccinium uliginosum, 

frynsestarr Carex paupercula, dystarr C. limosa, 

vaniljerot Monotropa hypopitys, skjoldbærer Scutellaria 

galericulata, hestehavre Arrhenatherum elatium, 

myrmaure Galium palustre, flaskestarr Carex rostrata 

og myrhatt Potentilla palustris. 

Eivinn H. Hansen 

Buskerud Botaniske Forening 


BBF ble stiftet på et møte i Drammen 15.3.1999. Det var 

35 personer til stede på møtet. Medlemstallet var ved 

starten 46 og har vokst til årsskiftet 99/00 til 52. 

Til styre ble valgt: leder Even W. Hanssen, nestleder 

Bård Engelstad, sekretær Thore Ryghseter, kasserer 

Audun Tjore, styremedlem Ragnhild D. Tjore. varamedlemmer: 

Ingrid Brun og Jorunn H. Barrow. Revisor: Arne 

Kildebo. Valgkomite: Jorunn H. Barrow og Jan Otto Eek. 

Styret har avholdt tre styremøter. Arbeidet har konsentrert 

seg om å få foreningen i gang og få arrangert et 

minimum av turer og møter. Det har blitt utarbeidet en logo 

for foreningen (hvit nøkkerose, tegnet av Hedvig Wright 

Østern). 

Aktiviteter: Det har blitt arrangert fem turer i foreningens 

regi (turreferat sendt til medlemmene i oktober/ 

november). I tillegg ble det arrangert en felles tur med 




Østlandsavdelingen til Skrenten i Drammen med tre deltagere. 

Foreningen hadde også med i sitt program fem 

turer i regi av Floraregistreringsprosjektet i Nedre Eiker. 

Det har blitt arrangert et møte, julemøte 2.12.99 med 

16 frammøtte. Her sto medlemmenes egne bilder i fokus. 

Foreningen har begynt å sende ut et lite medlemsblad 

«Nymfaea», foreløpig med 2 nummer. Her har all 

nødvendig info til medlemmene blitt samlet. Sekretæren 

har stått for dette arbeidet. 

Det har vært et møte med Drammen kommune om 

flora-registrering i denne kommunen. Foreningen støtter 

opp om Anne Elvens registreringsarbeid og et resultat 

av møtet var at en av våre turer ble lagt til Kinnerud i 

Drammen. 


22. august til Tekslehogget 

14 deltakere møtte opp ved Botnan grendehus i Lyngdal 

i Flesberg søndag 22.august for å være med og se på 

plantelivet under vestsida av Tekslehogget. 

Tekslehogget er et landemerke i grenselandet mellom 

Flesberg, Sigdal og Rollag. 722 meter høyt og omgitt 

av gran og furu så langt øyet rekker. Men det var ikke 

utsikten vi skulle nyte denne dagen….Etter en liten biltur 

på en sidevei parkerte vi bilene og fulgte en traktorvei et 

stykke oppover før vi tok av og forserte et litt kronglete 

hogstfelt under vestsida av hogget. Det første spennende 

som dukket opp var kystmyrklegg Pedicularis 

sylvatica i fin blomst! Senere fant vi også andre kystplanter 

oppunder berget, bl.a.: bjønnkam Blechnum spicant, 

myske Galium odoratum og tannrot Cardamine 

bulbifera. Der satt de sammen med fjellplanter som fjelllodnebregne 

Woodsia alpina, fjelldronning Saxifraga 

cotyledon, rødsildre S. oppositifolia, blårapp Poa glauca 

og fjellmarikåpe Alchemilla alpina. Fjelldronningen ble 

observert med kikkert på vei oppover skråningen. En 

kunne også faktisk se se den med det blotte øye. Det var 

fremdeles rester av blomster igjen. Begeistrede rop om 

funn av nye og overraskende arter runget stadig nedover 

lia fra de som våget seg lenger oppunder fjellet… 

Ei spennende li med en rar blanding av arter som vanligvis 

ikke vokser sammen. Varmekjære arter som hassel 

Corylus avellana, alm Ulmus glabra, lønn Acer platanoides, 

svarterteknapp Lathyrus niger, vårerteknapp L. 

vernus, krattfiol Viola mirabilis og kransmynte Clinopodium 

vulgare, samt blåveis Hepatica nobilis, bakkesøte 

Gentianella campestris, marinøkkel Botrychium lunaria 

og storklokke Campanula latifolia. Vi endte opp ved et 

lite vann under ei fantastisk flott ur med blokkmark. Vegetasjonen 

her var nokså triviell med bl.a. sivblom 

Scheuchzeria palustris og hvitmyrak Rhynchospora 

alba. Krysslista som ble laget på turen teller 200 arter. 

Ganske utrolig i et så lite område omkranset av bartrær. 

Jorunn M. Haugen Barrow 

12. september: mose- og lavtur ved Kongsberg 

Ut fra oppmøtet denne dagen skulle en anta at dette 

temaet var en bomskudd-satsing i foreningen. Men i ettertid 

viser det seg at mange tilfeldigheter gjorde sitt til at 

(fortsettes s. 126) 

79

øker 

bøker 

Mangfoldig om Trondheims 

flora 

Fremstad, E. (red.). 1999. 

Planter i Trondheim gjennom 

tusen år. Norsk botanisk 

forening, Trøndelagsavdelingen 

og Vitenskapsmuseet, 

Institutt for naturhistorie. 

Tapir forlag, Trondheim. 

ISBN 82-519-1550- 

3. 91 s. 

Denne boka er laget 

av Norsk botanisk 

forening, Trøndelagsavdelingen 

og 

er medlemmenes 

hilsen til Trondheim 

ved tusenårsskiftet. Boka favner vidt. Den består 

av åtte kapitler (skrevet av ulike forfattere) med vidt 

forskjellige temaer, men som alle i videste forstand 

omhandler planter i fortid og nåtid. 

Terje Thun (kapitel 1, Årringer tilbake til Olav 

Trygvason) forteller, med bakgrunn i utgravninger 

i Trondheim sentrum, om bruk av årringanalyse 

for å bestemme alder på gammelt tømmer og om 

hvordan bredden på årringene forteller om klimaforholdene 

i eldre tider. For Trondheims vedkommende, 

hvor det har vært mye utgravninger i sentrum 

de senere år, har det nå latt seg gjøre å etablere 

en årringskronologi tilbake til byens grunnleggelse 

ca år 1000. 

Synnøve Fjeldstad og Paula Utigard Sandvik 

(kapitel 2, Botanikk i bygrunnen) forteller om funn 

av pollen og andre planterester under utgravningene 

i Trondheim sentrum, vesentlig fra utgravninger 

i 1970-1985 i forbindelse med byggingen 

av det nye biblioteket og utgravninger i 1991-1995 

på tomta til Erkebispegården etter brannen i 1983. 

Analysene har blant annet vist at elveørene i Trondheim, 

som ellers på elveører i Trøndelag, opprinnelig 

trolig hadde tindvedkratt. Det er også funnet 

spor av kattehale Lythrum salicaria, en art som i 

dag ikke finnes i Trøndelag, men som ganske 

sikkert vokste på Nidarneset i vikingtiden. Det ble 

også funnet rester etter et stort antall kulturplanter 

og ulike ugras som fulgte med disse. 

Kapitel 3, skrevet av Anne Borander og Inger 

Gjærevoll omhandler trær og hager og parker i 

Trondheim. Trondheim har en lang historie i 

«grønn planlegging», noe som skyldes at det tid- 

lig var innflydelsesrike personer med stor interesse 

i bruk av trær i byplanlegging, ikke minst 

med tanke på å forebygge fremtidige bybranner. 

Viktige personer i hver sin tidsepoke var bl.a. J.C. 

Cicignon (fra 1648), Christian Gartner (fra 1670) 

og biskop og botaniker J.E. Gunnerus. Dette, samt 

at rike handelsfamilier i forrige århundre hadde 

penger til å ansette utenlandske gartnere til å anlegge 

og vedlikeholde store privathager, gjør at 

Trondheim har mange fine private og offentlige 

hager og parker. 

På side 24 er det et kart over alle større trær i 

Trondheim sentrum, og dette kartet illustrerer godt 

at byplanleggere har lagt betraktelig større vekt på 

dette elementet i Trondheim enn for eksempel i 

Oslo. Mesteparten av kapittelet er for øvrig en grei 

beskrivelse av de viktigste parker og hageanlegg 

i Trondheim. 

Kapitel 4 (skrevet av Arne Røsvik) er viet Ringve 

botaniske hage. Anlegget ligger på Ladehalvøya i 

tilknytning til Ringve museum. Selv om anlegget 

ikke er eldre enn drøyt 25 år er et imponerende 

anlegg som har vokst frem i løpet av denne korte 

tiden. Hoveddelene er et arboret, en stilhage og 

en systematisk plantesamling samt en del mindre 

samlinger, bl.a. en fin renessansehage (historisk 

urtehage) med grusganger og kantede bed 

og et planteutvalg etter anvisninger fra Christian 

Gartners «Hortikultura» fra 1694. Alle planteinteresserte 

som kommer til Trondheim bør absolutt 

ta seg tid til å besøke Ringve botaniske hage – 

det er en udelt positiv opplevelse. 

Kapitel 5 er skrevet av Eli Fremstad og er viet 

«Grønne innvandrere», dvs. planter som er kommet 

inn som en følge av menneskelig aktivitet og 

som på egen hånd, i større eller mindre grad, har 

spredt seg ut i seminaturlig og naturlig vegetasjon. 

For Trondheim som ellers i landet er dette 

en svært broket samling av planter, fra slike som 

er helt tilfeldige (for eksempel funnet nær havneanlegg 

eller møller), og som knapt reproduserer 

under norske forhold, til konkurransedyktige arter 

på full fart inn i norsk flora. På landsbasis består 

denne siste gruppen først og fremst av storvokste 

arter som er innført som prydplanter. Gode eksempler 

på siste gruppe fra Trondheim er rødhyll 

Sambucus racemosa, de store bjørnekjeksene 

Heracleum spp. og platanlønn Acer pseudoplatanus. 

Alt i alt er dette kapittelet en svært fin innføring 

i temaet fremmede planter. Foruten en del generelt 

stoff om fremmede planter siterer Fremstad 

gode gamle kilder som angir tidlige innførsler av 


planter til Trondheim. Det er videre beskrevet ulike 

«gode» lokaliteter for fremmede arter og til slutt er 

det en liste over fremmede arter som er under 

spredning i kommunen. 

Kapittel 6 er skrevet av Eli Fremstad og Thyra 

Solem og beskriver Lade. På mange måter er dette 

Trondheims klassiske plantelokalitet, og byens 

botaniske «smørøye». Her er det næringsrik berggrunn 

og et svært gunstig klima for sørlige, varmekjære 

arter samt for arter som krever naturlig lysåpne 

og næringsrike voksesteder. Det er svært 

mange regionalt sjeldne arter som er kjent fra 

Ladehalvøya, for eksempel broddbergknapp Sedum 

reflexum, bergasal Sorbus rupicola, trefingersildre 

Saxifraga tridactylites, vårmure Potentilla 

neumanniana og norsk timian Thymus praecox 

ssp. arcticus. Området er for øvrig ikke systematisk 

undersøkt, så trolig er det enda flere godbiter 

å finne. 

Kapittel 7 er skrevet av Asbjørn Moen og Egil 

Ingvar Aune, og er viet Bymarka. Dette er Trondheims 

store og varierte, men samtidig bynære 

utmarksområde. Den høyeste toppen, Storheia 

når opp i 566 m o.h., slik at her er det nesten 

snaufjell og enda skiføre mens forsommeren forlengst 

er kommet til Lade. Kapittelet omfatter en 

kort omtale av beggrunnen og ulike floraelementer, 

samt en kartfremstilling av området inndelt i vegtasjonssoner, 

vegetasjonsseksjoner og vegetasjonstyper. 

Det meste av kapittelet er brukt til å gi 

en ganske inngående beskrivelse av ulike vegetasjonstyper 

med en rekke eksempler på typiske 

arter for hver type. Dette er en god botanisk og til 

dels økologisk beskrivelse av de ulike vegetasjonstypene. 

Til slutt er det litt om kulturlandskapet, 

men her uten artsomtaler. 

Åttende og siste kapittel er skrevet av Svein 

Terje Båtvik og er en liste over karplanter som er 

kjent fra Trondheim kommune; dette er ment å 

danne grunnlag for en fremtidig lokalflora for 

Trondheim. Så vidt meg kjent er dette det første 

forsøk på å lage en total karplanteliste fra en bykommune 

i Norge. Det er i alt listet opp 1199 arter, 

underarter, varieteter og hybrider med angivelse 

av status (naturlig forekommende, forvillede og 

gjenstående hageplanter, ruderatarter og tilfeldige 

ugras). Lista bygger på en god del eldre litteratur, 

noe herbariemateriale ved Museet i Trondheim, 

samt egne observasjoner, men ellers i liten grad 

litteratur, krysslister eller opplysninger i rapporter 

utgitt av Vitenskapsmuseet, Botanisk avdeling. 

Derfor er den totale artslista for Trondheim trolig 

noe lengre. Lista viser at Trondheim huser er rik 


bøker 

bøker 

og interessant flora med et bredt utvalg av arter 

knyttet til landsdelens dominerende vegetasjonstyper, 

samt et lite element av sørlige kalkplanter, 

noen fjellarter, noen utpregede kystplanter (som 

for eksempel havbendel Spergularia maritima) og 

et stort utvalg ruderatplanter, arter typisk for de få 

større byene i Norge. 

Helt til slutt har jeg lyst til å knytte noen kommentarer 

til den sjangeren av faglitteratur som 

«Planter i Trondheim gjennom tusen år» representerer. 

Muligens kan stoffet som presenteres 

falle litt mellom to ulike brukergrupper. På den ene 

siden er den kanskje litt for faglig for å bli lest av 

grupper som ikke er spesielt botanisk interessert 

– teksten er litt for lite populærvitenskapelig og litt 

for «flat» for virkelig å være fengende. På den annen 

side kunne en som fagbotaniker ønske seg 

en enda mer grundig omtale (med litteraturreferanser) 

av de ulike temaene som berøres, eventuelt 

færre og grundigere kapitler. Men alt i alt er 

dette en underordnet kommentar som på ingen 

måte overskygger gleden over å kunne holde en 

Trondheimsflora i hånden og kose seg med å få 

gløtt inn i byens mangfoldige planteliv – i fortid og 

nåtid. 

Anders Often 

Limnologisk standardverk 

fullført 

Jan og Karen Anna Økland 

Vann og vassdrag 4. Innvandring 

og geografisk fordeling, 

200 s. 

ISBN 82-412-0165-6 

Vett & Viten AS 1999. 

Pris: kr. 198,-. 

Med utgivelsen av fjerde 

bind er nå bokverket Vann 

og vassdrag av Karen 

Anna og Jan Økland fullført. 

Det siste bindet tar 

opp plante- og dyregeografiskeproblemstillinger, 

som forklarer dagens utbredelse og forekomst 

av planter og dyr i norske vassdrag. Bind 1 

omhandler vann som ressurs og ulike problemer 

knyttet til bruken av vann, Bind 2 tar opp mer generelle 

ferskvannsøkologiske (biologiske) problem- 

81

øker 

bøker 

stillinger mens de fysisk-kjemiske forhold behandles 

i Bind 3. Ved utgivelsen av Bind 4 er således 

faget limnologi utførlig presentert i sin fulle bredde 

med bakgrunn i norske forhold. Det er derfor på 

sin plass å gratulere forfatterne med et vel utført 

«pionerarbeid». 

Dette siste bindet tar for seg et svært spennende 

tema, som på et så bredt grunnlag er lite 

behandlet ellers innen norsk limnologi. En sammenstilling 

av det vi i dag vet om utbredelsen av 

norsk flora og fauna i vann ønskes derfor velkommen. 

Plantegeografien er et godt utviklet fagfelt i 

Norge, mens det har vært lite fokusert på dyregeografien 

på generelt grunnlag. Huitfeldt-Kaas 

diskusjon om fiskenes innvandring til Skandinavia, 

som ble publisert i 1918 og 1924, er pionerverkene 

innen temaet her i Norge, og danner også 

bakgrunn for mye av diskusjonen om innvandringen 

hos andre ferskvannsorganismer. 

Formelle feil hopper vi lett over, siden dette 

bindet i likhet med de tidligere er lettlest og vel 

skrevet uten skjemmende feil. Forfatterne har gjort 

en utmerket jobb i den sammenheng. Noe som 

imidlertid virker forstyrrende på leserne er forfatternes 

bruker av ulike typer uthevinger i teksten, 

kursiv, understrekning eller fet skrift. Det er mulig 

det er en viss konsekvens i bruken av disse, men 

uansett virker det forstyrrende på lesingen. 

Jeg kunne ønsket meg en mer konsentrert 

framstilling. Bind 4 er full av krysshenvisninger til 

tidligere bind og tidligere kapitler, figurer og tabeller, 

og alt dette virker forstyrrende på lesningen. I 

tillegg er det mye gjentagelser, og det er ikke uvanlig 

at det samme sies både to og tre ganger like 

etter hverandre. Blant annet gjentas mye av figurog 

tabellteksten i den løpende tekst. Det har antagelig 

vært et mål at alle fire bindene skal kunne 

leses uavhengig av hverandre, og det krever muligens 

en del gjentagelser, noe som særlig preger 

bind 4. Er det imidlertid nødvendig å krysshenvise 

til tidligere kapitler når en allikevel repeterer 

stoffet? Ved eventuelt senere revidering av 

bokverket bør det ryddes kraftig opp i dette. 

I et bokverk beregnet på den alminnelig naturinteresserte 

leser er det viktig å begrense bruken 

av unødvendige fagtermer, og en bør bruke norske 

navn der hvor det er naturlig og hvor det finnes 

gode norske navn. Men er det nødvendig å lage 

norske navn på arter som de fleste av oss aldri 

kommer borti og som ellers stort sett kun omhandles 

i faglitteraturen? Skal man innføre nye 

navn på arter må de være dekkende. Et uheldig 

valg av navn er for eksempel det norske navnet på 

hoppekrepsen Limnocalanus macrurus, flammekreps. 

Navnet har bakgrunn i at den marine formen 

Calanus finmarchicus, med det norske navnet 

rauåte, er sterkt rødfarget og av den grunn fortjener 

navnet Calanus (en indisk filosof som i sin 

tid satte fyr på seg selv). Limnocalanus, derimot, 

er ofte grå og unnselig og gjør lite av seg. 

Utbredelsen av vann- og sumpplanter er gitt 

en relativt fyldig presentasjon. Blant dyregruppene 

presenteres mye av stoffet gruppe for gruppe, og 

dette gir grunnlag for mye gjentagelser. Mye generelt 

stoff er hentet fra tidligere bind, og dette gjør 

at de plante- og dyregeografiske aspekter lett drukner 

i presentasjonen, og at en lett mister oversikten. 

Jeg savner en mer generell gjennomgang av 

innvandringshistorien til Norge og Skandinavia, 

med eksempler fra ulike plante- og dyergrupper. 

Innvandringen av fisk til Norge er illustrerende for 

de ulike innvandringsveier som har stått åpne og 

hvor den baltiske israndsjøen, Yoldia-havet og 

Ancylus-sjøen har hatt avgjørende betydning, og 

hvor dagens utbredelse i stor grad også gjenspeiler 

artenes økologiske krav. Antagelig har svært 

mange ferskvannsgrupper fulgt de samme innvandringsrutene 

og vært underlagt de samme 

økologiske faktorer og prosesser, og selv hos arter 

med stor spredningsevne (for eksempel insekter) 

kan en finne utbredelser som ligner den 

hos fisk. 

De nye genetiske teknikkene gir spennende 

muligheter for å studere innvandringsveiene for 

arter. Resultatene fra både Mysis relicta, abbor og 

ørret viser at innvandringen kan ha foregått fra ulike 

sentra og langs ulike vandringsveier. 

Bind 4 og også de øvrige bindene har en fyldig 

litteraturliste, som gjør Vann og vassdrag til en 

meget verdifull inspirasjonskilde for videre studium. 

Her finnes også referanser til litteratur som 

det ellers kan være vanskelig å få tak i. I Bind 4 er 

litteraturhenvisningene gitt i teksten på tradisjonell 

vis, og det er derfor lett å finne fram til riktig 

referanse. Dette er å foretrekke framfor slik det er 

gjort i de foregående bindene, hvor referansene 

er gitt kollektivt bak hvert kapittel eller underkapittel. 

Forfatternes ønsker med bokverket er å lage 

et fagverk i limnologi på relativt høyt nivå for bruk 

på universiteter, høgskoler og andre fagmiljøer, 

og at det også kan være til nytte som generell 

informasjonskilde innen forvaltningsapparatene. 

Forfatterne henvender seg også til sportsfiskere, 

friluftlivsinteresserte og andre naturinteresserte 

grupper. Lykkes de så med sine intensjoner? Ja, 

men bare delvis. Det er mulig målgruppene blir 


for mange og ulike. Den kanskje største svakheten 

ved bokverket er at det spenner for vidt, og 

svært mange sentrale temaer blir for overfladisk 

behandlet. En innstramning i presentasjonsformen 

vil være på sin plass. Bøkene vil fungere best 

som støttelitteratur og oppslagsverk for alle som 

er interessert i ferskvannets gåter, og bør inngå i 

bibliotekene ved alle forsknings- og undervisningsinstitusjoner 

som arbeider med vann. 

Gunnar Halvorsen 

Nødhjelp for hjelpeløse 

knappenålsentusiaster! 

Ahti, T., Jørgensen, P.M., 

Kristinsson, H., Moberg, 

R., Søchting, U. & Thor, 

G. (red.) 1999. Nordic 

lichen flora, Vol. 1. 

Bohuslän ´5, Uddevalla. 

94 s. ISBN: 91-972863- 

3-8. 

Jeg vet ikke hvor 

mange ganger jeg i 

løpet av de siste 

årene har blitt forespurt 

om det finnes 

en god flora for bestemmelse 

av knappenålslaver, med fargebilder 

selvfølgelig. Disse små artene blir til stadighet 

samlet inn, og ofte har de havnet under binokulærlupa 

mi for nærmere sjekk. Årsaken er at mange 

av artene egner seg godt som signalarter på rike 

eller gamle skoger, som de sære spesialistene 

de er. De er ofte avhengige av jevn og høy luftfuktighet 

samtidig som de ikke tåler direkte regn. Når 

de i tillegg vokser på død ved, skyggefulle berg 

eller svært gamle trær, setter de høye krav både til 

et mikroklima og substrat som man oftest finner i 

gammel naturskog. Trass i at jeg hardnakket har 

påstått at de fleste artene lett lar seg bestemme, 

til og med i felt, butter det liksom litt. Kommer det 

ikke snart en oversikt med nøkkel og fargebilder, 

har mange spurt. Og endelig folkens: her er den! 

Dette er det første volumet av den bebudete 

nordiske lavfloraen. Bindet er delt i to hoveddeler: 

en såkalt introduksjonsdel, og en del som tar for 


bøker 

bøker 

seg de calicioide lavene («calicioid» pga. at gruppen 

er polyfyletisk med sterkt konvergent morfologi). 

Etter å ha gått gjennom boka, har jeg funnet 

dette å være både en glad og en trist historie. For 

det første: introduksjonsdelen skulle aldri vært 

skrevet og trykt. Jeg har aldri skjønt hvorfor man 

skal besudle smale og dyptpløyende monografipregete 

floraer med lærebokaktig stoff av denne 

typen. Noe er selvfølgelig nødvendig, som kapitlet 

om nordiske provinser og kart (R. Moberg), og kanskje 

også kapitlet om navnsetting (P.M. Jørgensen, 

T. Ahti og R. Moberg). Disse tekstene forteller 

litt om hvordan floraens geografiterminologi skal 

forstås og gir innføring i navnsetting av lav. Resten 

er til dels overfladisk prat som hører hjemme 

helt andre steder og på sitt verste det reineste 

pjatt. Forfatterne har også forfattet teksten som 

om det var et reint pliktløp de egentlig ikke hadde 

tid til. 

En gjennomgang av lavenes økologi på halvannen 

side er svært overfladisk og grenser til det 

parodiske. Alle oppegående botanikere vet vel at 

de fleste lavartene vokser på stein, bark, ved eller 

moser, og at noen krever mer næringsrike substrat 

enn andre? Kapitlet om lavenes biogeografi 

kunne vært gjort mye mer spennende dersom temaet 

hadde blitt behandlet grundigere. Det kommer 

bl.a. ikke fram at Norge antagelig har den 

mest varierte naturen av de nordiske landene, og 

kanskje den aller mest spennende naturen i Europa 

pga. de ekstreme klimatiske og topografiske 

gradientene, slik Moen (1998) så entydig viser i 

sitt vegetasjonsatlas. Dette gir spesielt store utslag 

for antall arter lav og moser. At Toninia philippea 

kun er funnet i Gudbrandsdalen er feil. Den er 

i Norden bare funnet ved Tyrifjorden. Jeg kunne 

sagt mye også om kapittelet om rødlister, men 

legger merke til at dette også er overfladisk og 

skrevet av en svenske. Av en eller annen grunn 

har beiting med storfe og sau blitt en viktig truslene 

mot lavfloraen i Norge! For noe tøys! Kapitlene 

om lavkjemi og lav og luftforurensning er 

dessverre også korte og unødvendige. Forfatterne 

er meget kompetente på sine områder, og jeg er 

sikker på at hvert tema kunne fortjene en egen 

bok, noe som hadde vært atskillig bedre. Eller at 

innledningskapitlene hadde tatt for seg knappenålslavenes 

økologi, utbredelse og litt mer om 

fylogeni/taksonomi…mye mer spennende, og direkte 

knyttet opp til det folk anskaffer seg boka for! 

Resten av boka er tilegnet knappenålene, 

disse herlig gåtefulle skapningene. Dette er den 

83

øker 

bøker 

første gjennomgangen av alle de nordiske artene, 

og slektene er grundig behandlet av Leif Tibell, 

verdens fremste ekspert på gruppen. Det er noen 

små minuser og noen store plusser ved floraen. 

Du verden så mye bedre floraen hadde blitt 

dersom det til å begynne med hadde vært en gjennomgang 

av knappenålenes morfologi og anatomi. 

Å gå fra de omtrent banale innledningskapitlene 

og rett på kompliserte nøkler med kjemi, algetyper, 

ascustyper og spesiell nomenklatur for strukturer 

som bare finnes innen disse gruppene, føles 

antagelig som et kvantesprang for uerfarne 

brukere som har skaffet seg boka…nettopp på 

grunn av knappenålene. De må jo sies å være en 

stor bommert at en må slå opp i en annen bok for 

å finne ut hva et mazaedium er eller hvordan alger 

av slekten Stichococcus ser ut. Nøklene og artsbeskrivelsene 

synes jeg er gode og greie. Jeg 

savner noe mer diskusjon mot relaterte arter i 

andre land/verdensdeler siden vi her har å gjøre 

med mer eller mindre kosmopolitiske slekter og 

arter. (Forfatteren har skrevet monografier fra både 

Australasia og Amerika og skulle ha god oversikt.) 

Noen små skjønnhetsfeil finnes, bl.a. feilnummerering 

i Chaenotheca-nøkkelen, og at trollav 

Tholurna dissimilis er rødlistet i Norge. Dessuten 

skulle synonymet Chaenotheca gracilenta 

(Ach.) Mattsson & Middelborg vært nevnt. Noe jeg 

virkelig savner i slike floraer er gode kart. Prikkart 

floristisk floristisk smågodt 

smågodt 

Finnmarkspors Ledum 

palustre ny for Trøndelag 

fra Snåsa 

Håkon Holien 

Avdeling for naturbruk, miljø og ressursfag, Høgskolen i Nord- 

Trøndelag (HINT), Pb 169, 7701 Steinkjer. 

E-post: hakon.holien@hint.no 

I forbindelse med at jeg deltok på en botanisk 

utflukt på Røra i Inderøy på forsommeren ble det 

en del snakk om sjeldne planter i Trøndelag. Blant 

annet ble det av en av deltakerne nevnt at finnmarkspors 

var observert ved Grønningen innerst i 

Imsdalen i Snåsa, og jeg spisset ører ettersom 

jeg visste at denne lyng-arten ikke tidligere var 

registrert i vår landsdel. I og med at opplysnin- 

er alltid øyeblikksbilder, men det å laste ned et 

kart fra internett (prøv lavherbariet i Oslo: www.toyen. 

uio.no/botanisk/lavherb.htm) gir uansett et mye 

mer reelt utbredelsesbilde enn de skjematiske 

kartene med en prikk for hvert fylke slik som i boka. 

Med dagens teknologiske muligheter er det en 

smal sak å lage mye bedre kart, særlig nå som 

herbariebeleggene er å finne i databaser. For den 

mer interesserte hadde det vært kjekt å vite hvilke 

eksemplarer forfatteren bygger sine utbredelsesdata 

på og i hvilket herbarium de ligger. (Dette 

kunne enkelt dokumenteres på en internettside.) 

Jeg har for eksempel enda til gode å se dokumentasjon 

eller herbariehenvisning på den angitte 

forekomsten av Sphinctrina turbinata i Vestfold 

(ett funn i Norge). 

De store plussene er først og fremst at vi nå 

endelig har en slik flora, og at gode nøkler er presentert 

for første gang for alle de kjente nordiske 

artene. Det er et løft for oss som er interessert i 

disse gruppene som ligger i grenselandet mellom 

lav og sopp (mange arter er parasitter eller 

saprofytter). Det er også presentert gode fargebilder 

av de fleste artene, noe som er til stor hjelp for 

de som ønsker å gjøre seg kjent med artene. Til 

tross for at floraen bærer preg av å være schizofren 

(overfladisk innledning i en smal flora) er den 

absolutt verdt å skaffe seg! 

Reidar Haugan 

gene virket troverdige bestemte jeg meg for å forsøke 

å finne forekomsten i løpet av sommeren. 

Anledningen bød seg midt i august da jeg hadde 

en feltdag sammen med studentene på 2. skog i 

Finsåsmarka på Snåsa. På tampen av dagen dro 

jeg inn til Grønningen med studentene på slep, 

og ganske riktig, etter ca. en halv times leting ble 

finnmarkspors-forekomsten lokalisert. 

Lokaliteten ligger i nordøstenden av Grønningen 

i lia nedenfor Eggjasetra. Fra parkeringsplassen 

går det en mye trafikkert sti langs østsida 

av vatnet til hytteområdene innenfor. Stien krysser 

myra med finnmarksporsen som ligger ca. 2-300 

meter fra parkeringsplassen. En posisjonsmåling 

med GPS ga følgende UTM: UM 9317 1490 (kbl. 

1823 II) med en nøyaktighet på ca. 15 m. Høyden 

over havet er ca. 480 m. Myra ligger på et lite platå, 

men har en svak helling mot nordvest. Området 

ligger like utenfor det som er definert arbeids- 


grense for ny nasjonalpark i indre Nord-Trøndelag 

(Fylkesmannen i Nord-Trøndelag 1998). 

En opptelling av populasjonen viste at det var 

ca. 40-50 individer med stort og smått på et areal 

på ca. 10 x 10 m, hvorav 6 individer hadde blomstret 

dette året (fruktstand observert). Populasjonen 

virket veletablert, men det er selvsagt vanskelig 

å ha noen klar formening om den har vært etablert 

lenge. I og med at forekomsten ligger tett 

inntil en trafikkert sti kan en jo spekulere i om den 

har kommet hit med menneskets hjelp. 

Lokaliteten er preget av ombrotrof myrvegetasjon 

som går over i en røsslyng/blokkebær-furuskog 

omkring. Av assosierte arter på myra ble 

følgende notert: Blokkebær, blåbær, røsslyng, krekling, 

kvitlyng, dvergbjørk, bjønnskjegg, torvull, 

molte, rund soldogg, furumose, furutorvmose og 

rusttorvmose. Det ble undersøkt litt i nærområdet 

uten at det var mulig å finne flere forekomster av 

finnmarkspors. 

Nærmeste kjente norske forekomster av finnmarkspors 

ligger i Engerdal i Hedmark i sør og 

Hamarøy i Nordland i nord (Lid & Lid 1994). Det er 

imidlertid ikke så lang vei til forekomster på svensk 

side (Mossberg m.fl. 1995). I følge Kjell Ivar Flatberg 

(pers. med.) kan det tenkes at det er en forekomst 

også i Teveldalen i Meråker, men denne 

opplysningen er foreløpig ikke verifisert. Det er 

imidlertid grunn til å minne medlemmene om at 

en absolutt skal se etter finnmarkspors når en 

ferdes i indre deler av Trøndelag. 

Takk 

Takk til Marit og Jørgen Røflo (Røra) for tips om 

forekomsten av finnmarkspors. Takk også til Stig 

Tronstad og studentene på 2. skog ved HINT som 

ble med på letingen, og spesielt Jan Anders Bjørndalen 

som fant forekomsten. 

Litteratur 

Fykesmannen i Nord-Trøndelag, miljøvernavdelingen 1998. Naturverdier 

innen planområdene for nasjonalpark Verdal-Snåsa- 

Lierne og Hartkjølen i Nord-Trøndelag. Rapport nr. 4, 1998: 1- 

68. 

Lid, J. & Lid, D. T. 1994. Norsk flora. 6. utg. Det Norske Samlaget. 

Mossberg, B., Stenberg, L. & Ericsson, S. 1995. Gyldendals 

store nordiske flora. Gyldendal. 



smågodt 

Beiskeblom Picris 

hieracioides L. ssp villarsii 

(Jordan) Nyman funnet 

som ny art for Vestfold i 

Borre kommune, Horten. 


Eikelundvn. 8 

3290 Stavern 

Beiskeblom Picris hieracioides L. ssp. villarsii (Jordan) 

Nyman ble sommeren 1999 funnet på en ny 

lokalitet i Borre kommune, Vestfold av forfatteren. 

Funnet ble gjort på det som i dag kalles Horten 

industripark men som tidligere ble omfattet av 

Marinens hovedverft. Tidligere var området lukket 

og låst for besøk, og man måtte søke om spesiell 

tillatelse for å komme inn her. 

På lokaliteten ble det dette året funnet mellom 

10 og 20 blomstrende individer og omtrent 30 – 

40 rosetter av året spredt over et område på et 

titalls kvadratmeter. Flere av de blomstrende eksemplarene 

var gått i frukt, og beiskeblom så ut til 

å være vel etablert på stedet. 

Området ligger i kaiområdet, nær inntil noen 

gamle jernbanelinjer eller linjer for større kraner, 

og kan best karakteriseres som ruderatmark. Substratet 

består i hovedsak av grus og sand med lett 

innblanding av jord, og den øvrige vegetasjonen 

gir liten konkurranse for beiskeblomforekomsten. 

Av følgearter som kan nevnes ble det funnet tettkarse 

Lepidium densiflorum Schrad., småtorskemunn 

Chaenorhinum minus (L.) Lange, pastinakk 

Pastinaca sativa L. var. hortensis Gaudin og rødprikka 

nattlys Oenothera rubricaulis Kleb. Området 

ligger ikke langt fra et klassisk ballastområde 

(Møringen). Dette er blitt besøkt av mange botanikere 

opp gjennom tidene. Tore Ouren (1979a) har 

beskrevet ballastområdene i Horten. Han skriver 

blant annet om funn av bulmeurt Hyoscyamus niger 

L. fra Møringen i 1930 og enda eldre funn av 

knollsoleie Ranunculus bulbosus L. Tore Ouren 

besøkte også det daværende Marinens hovedverft 

i 1981 og samlet da bulmeurt. Det var da forfatteren 

leste om dette funnet i en utskrift fra museet 

på Tøyen at han ble lokket til å avlegge området et 

besøk. 

Utseende 

Beiskeblom er en toårig art som setter rosetter 

85


smågodt 

første året og så blomstrer andre året. Den har 

sterkt gule blomster (figur 1) som lukker seg tidlig, 

rundt middagstider, og på utsida av kronbladene 

trer det fram tydelige årer med rød farge (figur 

2). Stengelen har røde striper, er ofte mer eller 

mindre greina og utstyrt med stive hår. Bladene, 

som enten kan være helrandete eller svakt bukttannete, 

er også utstyrt med stive hår. Det er nesten 

så man kan føle at det «rasper» mot huden. 

De stive håra har gjerne to til fire små kroker i 

spissen. Den skiller seg fra sin ettårige slektning 

tornbeiske P. echioides L. ved at de ytre korgdekkbladene 

er smalt lansettforma mot eggforma til 

hjerteforma hos tornbeiske. Fruktene er utstyrt 

med en kritthvit fnokk. 

Tidligere funn i Norge 

Arten er eurasiatisk og finnes enten naturalisert 

eller spontan i Danmark, Sør-Sverige, På Gotland 

og i Sør-Finland. I Norge er beiskblom innført, trolig 

først med ballast i følge Elven (1994). Det fin- 

nes to gamle innsamlinger fra Fredrikstad (1887 

og 1895) flere innsamlinger fra Lillesand (1906 – 

11), en innsamling fra Dovre (1921), en fra Skaun 

(1918) og flere fra Oslo mellom 1885 og 1962. 

Innsamlingen fra Fredrikstad datert 1887 er for 

øvrig gjort et stykke opp langs Glommas østre løp, 

ved Torp, omtrent midtveis mellom Fredrikstad og 

Sarpsborg. Skuter som skulle ta inn last langs 

Glomma måtte oftest gå i ballast opp elva (Ouren 

1979 b). 

De siste innsamlingene av beiskeblom før 

Hortensfunnet er fra Trondheim. Arten er belagt 

ved Vitenskapsmuseet i Trondheim med fire kollekter 

fra området rundt Ranheim stadion, og koordinatene 

viser at innsamlingene er gjort i samme 

kilometerruta og i to påfølgende år, 1994-95. 

Finnere er for 1994-funna S. Moen og R. Hunstad 

og for 1995-funna R. Hunstad. Hunstad har også 

gjort en femte innsamling av beiskeblom i Trondheim. 

Dette belegget er også fra 1994 og er gjort 

ved Sluppen, ikke langt fra Trondheims renholdsverk. 

Figur 1 (til venstre), figur 2 (til høyre). Beiskeblom Picris hieracioides ssp. villarsii fra lokaliteten i Horten. Foto: Roger Halvorsen. 



smågodt 

Alle artene fra Horten som er nevnt i artikkelen 

er kontrollbestemt av Reidar Elven ved botanisk 

museum på Tøyen i Oslo og belagt ved museet. 

Takk 

Takk til Eli Fremstad ved Vitenskapsmuseet i Tronheim 

for hjelp med opplysninger om funn av 

beiskeblom i Trondheim, til Jan Eriksen ved Botanisk 

museum i Oslo for hjelp med utskrifter fra 

samlingene der og til Roger Halvorsen for hjelp 

med illustrasjoner og manus. 

Litteratur 

Hultén, E.1971. Atlas över växternas utbredning i Norden. Generalstabens 

litografiska anstalts förlag, Stockholm. 

Lid, J. & D. 1994. Norsk flora 6. utg. v/Reidar Elven. Det norske 

samlaget, Oslo. 

Ouren, T. 1979a. Ballast places and ballast plants in the province 

of Vestfold. Norsk geografisk tidsskrift 33: 143-157. 

Ouren, T. 1979b. Ballastplasser og ballastplanter i Østfold. Blyttia 

37: 167-179. 

Funn av hvitrot Laserpitium 

latifolium og en 

masseforekomst av skogmarihand 

Dactylorhiza 

fuchsii i Brunlanes, 

Larvik kommune i Vestfold 


Eikelundvn 8, 

3290 Stavern 

Etter mange år med floraregistreringer i Larvik 

kommune burde det nesten være umulig å finne 

arealer, i alle fall ved kysten, som ikke har vært 

besøkt av botanikere, amatører så vel som profesjonelle. 

Likevel, etter å ha studert prikkartene i 

floraatlaset for Larvik, fant jeg et område hvor det 

overhode ikke var gjort noen registreringer av en 

eneste en av atlasartene. Området ligger mellom 

Blokkebukta og Barkvika like nord for Helgeroa, 

med UTM-koordinatene NL 48 41 (WGS84). 

En svært regntung ettermiddag midt i juni ville 

jeg ta området i nærmere øyesyn. Langs sjøsida 


(forts. s. 116) 

Verdikommisjonen 

Klaus Høiland 

inni inni inni granskauen 

granskauen 

I utgangspunktet er Verdikommisjonen et friskt 

pust i en ellers grå politisk tilværelse. Sammensetningen 

av personer er også ganske spennende 

og omfatter alt fra professorer til skoleelever 

– riktignok ingen biologer. Med den forrige 

sentrumsregjeringens miljøperspektiv burde natur-, 

miljø- og ressursforvaltning være et høyt prioritert 

emne for Verdikommisjonen. Spent søkte jeg 

kommisjonens internettside og lette etter hva som 

måtte stå om naturog miljøvern der. Jeg fant følgende 

(sakset fra hjemmesida på internett, Statens 

forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen): 

«Natur og ressursforvaltning 

Vern av naturverdier og felles naturressurser 

er avgjørende for å sikre grunnlaget for våre etterkommere. 

Våre fysiske omgivelser er resultat av 

et langvarig og tett samspill mellom menneskene 

og naturgrunnlaget og uttrykker viktige samfunnsmessige 

fellesverdier og kunnskap om naturen. 

Forvaltningen av disse verdiene sier noe om respekten 

for tidligere generasjoners innsats og om 

solidaritet med kommende generasjoner. Verdikommisjonen 

skal bidra til å sette søkelys på 

menneskenes forvalteransvar overfor naturgrunnlaget.» 

Det var jo i sannhet ikke så mye. Jeg hadde 

nok ventet noe mer. I dette korte avsnittet om natur- 

og ressursforvaltning, som etter min mening 

burde være et av kjernepunktene i en kommisjon 

utnevnt av en sentrumsregjering med markert 

miljøprofil, står det overraskende lite konkret. Politikerne 

fornekter seg ikke; dette er så ullent at jeg 

måtte lese om igjen et par ganger før jeg oppdaget 

at ordet natur er nevnt i fem sammenhenger. 

Dessuten handler mye av det slett ikke om «natur» 

i egentlig forstand, men om tidligere og framtidige 

generasjoner, samfunnsmessige fellesverdier, 

solidaritet osv. Ting som kan fungere som 

fyllmasse i en hvilken som helst velmenende politisk 

uttalelse, men som har fint lite med NATUR 

og MILJØ å gjøre. Hvor er de skarpskodde naturog 

ressursargumentene? Hvor kommer artsmangfoldet 

inn? Jeg håper oppriktig at Verdikommisjonen 

har større ambisjoner omkring disse 

problemstillingene enn det som står skrevet her. 

Kanskje det likevel hadde vært på sin plass å utvide 

kommisjonen med en fagbiolog. – Eller var 

det noe jeg overså? 

87

Bl Blyttia Bl yttia 

Norges Norges Norges Botaniske Botaniske Annaler 

Annaler 

Vokssoppen Hygrocybe calyptriformis 

(Berk. & Broome) Fayod funnet i Norge 

Innledning 

I forbindelse med undersøkelser av kulturlandskap 

på oppdrag av Ålesund kommune gjorde 

forfatterne høsten 1999 et funn av den sjeldne og 

vakre vokssopparten Hygrocybe calyptriformis. 

Funnet er kort nevnt i en lite tilgjengelig rapport til 

Ålesund kommune (Jordal & Holtan 1999), men 

omtales her mer utførlig. Bl. a. drøftes artens utbredelse, 

økologi, indikatorverdi og rødlistestatus 

i et europeisk perspektiv. Arten tilhører fagervokssoppene 

(Hygrocybe), en slekt hvor de fleste artene 

vokser i naturbeitemarker og naturenger, dvs. 

gamle kulturmarkslokaliteter hvor det ikke pløyes 

eller gjødsles, men hvor en del av plantematerialet 

fjernes ved beiting eller slått (Boertmann 1995, 

Jordal 1997). Hygrocybe calyptriformis er angitt 

for Norge av Boertmann i Hansen & Knudsen 

(1992) og Boertmann (1995). På forespørsel har 

Boertmann oppgitt at opplysningen stammer fra 

Botanisk Museum i Oslo, men der kjenner man 

ikke til funn av arten i Norge (førstekonservator 

Gro Gulden, pers. medd.). Den er heller ikke funnet 

i museenes herbarier. Det er derfor grunn til å 

tro at dette er første funn i Norge. 

En annen skrivemåte for artens epitet har vært 

calyptraeformis. Vi følger nomenklaturen hos 

Boertmann (1995). Hygrophorus amoenus Lasch 

ss. Ricken har vært brukt som synonym for arten i 

John Bjarne Jordal og Dag Holtan 

Jordal, J. B. & Holtan, D. 2000. Vokssoppen Hygrocybe calyptriformis (Berk. & Broome) Fayod 

funnet i Norge. Blyttia 58: 88-92. 

Hygrocybe calyptriformis (Berk. & Broome) Fayod found in Norway. 

Hygrocybe calyptriformis (Berk. & Broome) Fayod (Agaricales: Hygrophoraceae) is reported for the first 

time in Norway. An earlier report of this species could not be substantiated. Three specimens were found in 

an unmanured hayfield on an island (Litlekalvøya) in Ålesund municipality in the province Møre og Romsdal. 

A description of the specimens and of the vegetation is given. The distribution in Europe, ecology, occurrence 

in red lists etc. is briefly discussed. We suggest that the species is added to the Norwegian red list as 

endangered. 

John Bjarne Jordal, 6610 Øksendal (bjjordal@online.no) 

Dag Holtan, Lerstadvn. 271, 6014 Ålesund (doltan@frisurf.no) 

noen av de siterte kildene (jfr. drøfting av dette 

navnet hos Haller 1951). 

Lokaliteten 

Funnet ble gjort 25.09.1999 på Litlekalvøya i 

Ellingsøyfjorden, en relativt kort båttur nordøstover 

fra Ålesund by (figur 1). Øya har hatt bosetting 

ihvertfall fra 1500-tallet med opptil 7 gardsbruk i 

drift. Jordbruket ble stort sett nedlagt for 30-35 år 

siden, men mye av innmarka har vært holdt i hevd 

gjennom skjøtselsslått og tidvis noe beiting siden. 

I dag bor det folk her om sommeren, og én 

person bor her det meste av året. I 1999 beitet 11 

utegangarsauer på øya. Funnet ble gjort på innmarka 

på bruket Tua, kartblad 1219 IV Sykkylven, 

LQ 614 309 (WGS 84), 5-6 m o. h. Dette bruket ble 

ryddet fra utmark omkring 1850 (Øvrelid 1973). 

Beskrivelse 

Det ble funnet 3 fruktlegemer, hvorav ett var ganske 

gammelt og råttent. Beskrivelsen baserer seg 

hovedsakelig på de to friske fruktlegemene (figur 

2). Hatten var rosa, kjegleformet, noe buklet og litt 

oppsplittet i kanten, høyde 2-2,5 cm, bredde 2-3 

cm. Hattoverflaten var noe klebrig. Skivene var tilnærmet 

hvite, mer eller mindre frie. Stilken var tørr, 

sylindrisk, hvit, tykkelse 6-12 mm, lengde 40-120 

mm. Ingen spesiell lukt ble notert. Tramacellene i 


skivene var meget lange (ofte 400-1000 μm, typisk 

for underslekt Hygrocybe), sporene var relativt 

bredt ellipsoide, 6,5-8,5 x 5-5,5 μm. Arten er 

ifølge Boertmann (1995) ikke til å ta feil av, fargene 

er helt unike for en vokssopp. Kollektet er 

sendt til Botanisk Museum på Tøyen, Oslo. 

Økologi 

Funnet fra Ålesund var fra gammel slåtteeng ca. 5 

meter over havet (figur 3). Vegetasjonen i dag kan 

karakteriseres som frisk fattigeng eller engkveinrødsvingel-gulaks-eng, 

vanlig utforming (G4a, 

Fremstad 1997) i god hevd med høy mosedekning 

(tabell 1). Enga er tidligere pløyd og gjødslet fram 

til bruket ble fraflyttet i 1964. Siden er enga slått 

uten gjødsling de siste 35 år. I perioden 1964- 

1980 har det også vært noe beiting med storfe 

(grunneier Ruth Sandvik, pers. medd.). Til å være 

en lokalitet for beitemarkssopp er dette en meget 

ung grasmark. 35 år siden siste jordarbeiding 

(«torvas alder») er noe av det korteste som er registrert 

(Jordal 1997). 

Europeisk litteratur angir at voksestedene for 

H. calyptriformis først og fremst er magre enger 

og beitemarker (Arnolds 1990, Breitenbach & 

Kränzlin 1991, Boertmann 1995, Candusso 1997, 

Cetto 1979, Dennis 1986, Naturschutzbund 

Deutschland 1992). Noen angir kalkrike beitemarker 

(Bon 1990, Courtecuisse 1994). Arten går opp 

i subalpine enger i Alpene (Breitenbach & Kränzlin 

1991, Candusso 1997). Den er også angitt fra 

fjellskog (Cetto 1979), furu- og blandingsskog 

(Urbonas et al. 1986) eller glissen skog/skogkanter 

(Galli 1985). De fleste europeiske funn synes 

å være fra naturbeitemarker og naturenger 

(jfr. Bon 1990). 

Indikatorverdi 

Mange sjeldne vokssopparter – og forsåvidt mange 

andre sjeldne arter av beitemarkssopp – utmerker 

seg ved at de omtrent utelukkende forekommer 

sammen på artsrike lokaliteter med lang 

kontinuitet i beiting eller slått (f. eks. Boertmann 

1995, Jordal 1997). De synes derfor å være gode 

indikatorer på forvaltningsmessig interessante og 

verdifulle kulturmarker. Man vet fortsatt for lite om 

hvilke faktorer som kan forklare disse artenes forekomst. 

Hvorvidt H. calyptriformis er hyppigst forekommende 

på gamle og artsrike lokaliteter er vanskelig 

å si noe om ut fra to kjente funn i Skandinavia. 

«Torvas alder» på voksestedet i Ålesund tyder 

på at arten ikke alltid indikerer lang kontinuitet i 


Vokssoppen Hygrocybe calyptriformis funnet i Norge 

Figur 1. Kart som viser beliggenheten av Ålesund kommune, 

Møre og Romsdal. 

The location of Ålesund municipality in the province Møre og 

Romsdal. 

Tabell 1. Vegetasjonsanalyse av 1x1 meters rute med funnstedet 

av H. calyptriformis i sentrum. MR Ålesund: Litlekalvøya: 

Tua 25.09.99. Tallene er dekningsgrad i prosent. Lokaliteten hadde 

relativt kort vegetasjon etter en gangs slått, noen grasarter er 

derfor slått sammen. 

Vegetation analysis of a square meter with Hygrocybe calyptriformis 

in the center. The right column shows cover in percent. 

The locality had relatively short vegetation after mowing, some 

grass species are therefore grouped together. 

Sjikt/art (Layer/species) dekning (cover) (%) 

feltsjikt (field layer) 40 

mosesjikt (moss layer) 80 

strø (litter) 5 

engkvein Agrostis capillaris, rødsvingel Festuca 

rubra, gulaks Anthoxanthum odoratum (sum) 20 

smalkjempe Plantago lanceolata 10 

englodnegras Holcus lanatus 5 

hvitkløver Trifolium repens 2 

rødkløver Trifolium pratense 2 

marikåpe Alchemilla sp. 2 

løvetann Taraxacum sp. 1 

engsyre Rumex acetosa 1 

engsoleie Ranunculus acris 1 

engkransmose Rhytidiadelphus squarrosus 60 

etasjemose Hylocomium splendens 20 

89


Figur 2. Hygrocybe calyptriformis, Møre og Romsdal, Ålesund: 

Litlekalvøya, 25.09.1999. Foto: John Bjarne Jordal. 

Tabell 2. Sopparter som ble funnet

cuisse 1994). 

Italia: sjelden/meget sjelden, mest i Alpeområdet 

(Galli 1985, Candusso 1997). 

Ukraina: kjent herfra (Kovalenko 1989). 

Andre verdensdeler: Nord-Amerika (sjelden, 

Hesler & Smith 1963), Japan (sjelden, Hongo 

1958). 

Forekomsten i Skandinavia kan tyde på at arten er 

sørlig. Mange andre sørlige vokssopparter er imidlertid 

mer hyppige i Danmark, de finnes i Sverige 

opp til Stockholmstrakten og i Norge både på 

Østlandet og Vestlandet nord til Sogn og Fjordane/ 

Møre og Romsdal. Hvorvidt arten kan ha hatt problemer 

med å spre seg til Skandinavia er vanskelig 

å ha en formening om. En lignende utbredelse 

har køllesoppen Clavulinopsis fusiformis, som 

også er utbredt på de britiske øyer og nylig er funnet 

på Sunnmøre som første sikre funn i Norge 

(Jordal & Gaarder 1998). 

Forslag til norsk rødlistestatus 

Ut fra at arten utvilsomt er sjelden i Norge, og at 

den er knyttet til et habitat i sterk tilbakegang 

(gjengroing eller fysiske inngrep), vil den ha en 


Vokssoppen Hygrocybe calyptriformis funnet i Norge 

naturlig plass på den norske rødlista. Dette er en 

art som på grunn av sitt utseende raskt vil bli rapportert 

dersom den blir funnet av soppinteresserte 

personer. Man må anta at H. calyptriformis ikke 

blir oversett i samme grad som mer uanselige 

arter. Vi har oversikt over vel 3000 funn av fagervokssopp 

(Hygrocybe spp.) fra nordlige deler av 

Sør-Norge (særlig Møre og Romsdal). Med bare 

ett funn er H. calyptriformis derfor ytterst sjelden i 

dette området. Lokaliteten må sies å være truet av 

gjengroing på sikt, da skjøtselsslåtten som utføres 

trolig er relativt personavhengig. Vi velger derfor 

samme konklusjon som i Danmark (Stoltze & 

Pihl 1998). Arten foreslås oppført på den norske 

rødlista i kategori direkte truet (E) inntil videre, ut 

fra en «føre var»-vurdering. 

Illustrasjoner 

Det er naturlig at en så vakker art er hyppig gjengitt 

i farger. Foto finnes hos en rekke forfattere, f. 

eks.: Cetto (1979, nr. 1109), Phillips (1981), Galli 

(1985), Breitenbach & Kränzlin (1991), Dähnke 

(1993), Boertmann (1995), Moser & Jülich (1985- 

1998, Hygrocybe 6) og Candusso (1997). Fargetegninger/akvareller: 

Konrad & Maublanc (1924- 

Figur 3. Hygrocybe calyptriformis ble funnet i ugjødslet slåtteeng omtrent der de to personene står. Foto: John Bjarne Jordal. 

Hygrocybe calyptriformis was found in an unmanured meadow near the feet of the two persons. 

91


37, pl. 385), Möller (1945), Bon (1987) og Courtecuisse 

(1994). 

Forslag til norsk navn 

På dansk kalles arten rosenrød vokshatt, på tysk 

rosenroter Saftling og på engelsk Pink Meadow 

Waxcap. Vi foreslår her rosavokssopp som norsk 

navn på arten. 

Takk 

til Tore Frøland som skaffet båtskyss, til Ruth 

Sandvik for opplysninger om brukshistorie, til Jan 

Vesterholt, David Boertmann, Maurice Rotheroe 

og Gro Gulden for opplysninger om H. calyptriformis, 

og til Egil Bendiksen og Klaus Høiland for 

kommentarer til manus. 

Litteratur 

Arnolds, E. 1990. Tribus Hygrocybeae. I: Bas, C. Kuyper, T. 

Noordeloos M. & Vellinga E. red. Flora Agaricina Neerlandica. 

Vol. 2, 70-115. Balkema, Rotterdam. 

Bendiksen, E., Høiland, K., Brandrud, T. E. & Jordal, J. B. 1998. 

Truete og sårbare sopparter i Norge – en kommentert rødliste. 

Fungiflora. 221 s. 

Boertmann, D. 1995. Vokshatte. Nordeuropas svampe – bind 1. 

Foreningen til Svampekundskabens Fremme. 184 s. 

Bon, M. 1987. The mushrooms and toadstools of Britain and 

North-Western Europe. 352 pp. 

Bon, M. 1990. Flore Mycologique d’Europe 1. Les Hygrophores. 

Document Mycologique Mémoire Hors Série N° 1. 111 pp. 

Bramley, W. G. 1985. A Fungus Flora of Yorkshire. Yorkshire Nat. 

Union. Leeds. 277 pp. 

Brandt-Pedersen, T. 1980. Rosenrød Vokshat (Hygrocybe calyptraeformis 

(Berk. & Br.) Fayod) ny for Danmark. Svampe 

2:75. 

Breitenbach, J. & Kränzlin, F. 1991. Fungi of Switzerland. Vol. 3 

Boletes and agarics 1st part. Edition Mycologia Lucerne. 361 

pp. 

Candusso, M. 1997. Hygrophorus s. l. Fungi Europaei 6. 784 pp. 

Cetto, B. 1979. Der Große Pilzführer. Band 3. BLV Verlagsgesellschaft. 

München, Wien, Zürich. 635 pp. 

Clark, M. red. 1980. A Fungus Flora of Warwickshire. British 

Mycological Society. London. 272 pp. 

Courtecuisse, R. 1994. Les Champignons de France. Guide 

encyclopedique. Eclectis. 448 pp. 

Dennis, R. W. G. 1986. Fungi of the Hebrides. Royal Botanic 

Gardens, Kew. 383 pp. 

Dennis, R. W. G. 1995. Fungi of South East England. Royal 

Botanic Gardens, Kew. 295 pp. 

Dähnke, R. M. 1993. 1200 Pilze in Farbfotos. Leinen. 1179 pp. 

Feehan, J. & McHugh, R. 1992. The Curragh of Kildare as a 

Hygrocybe grassland. Ir. Nat. J. 24 (1):13-17. 

Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 

12. 279 s. 

Galli, R. 1985. Gli Igrofori delle nostre regioni. La Tipotecnica, San 

Vittore Olona, Italia. 164 pp. 

Haller, R. 1951. Bemerkungen zur Nomenklaturen von Hygrophorus 

amoenus (Lasch) und Hygrophorus calyptraeformis Berk. 

Schweiz. Z. Pilzk. 29:182-183. 

Hansen, L. & Knudsen, H. red. 1992. Nordic Macromycetes Vol. 

2. Polyporales, Boletales, Agaricales, Russulales. Nordsvamp, 

København. 474 pp. 

Hesler, L. R. & Smith, A. H. 1963. North American Species of 

Hygrophorus. The University of Tennessee Press, Knoxville. 

416 pp. 

Hongo, T. 1958. Studies on the Agaricales of Japan. I. The genus 

Hygrophorus in Shiga Prefecture (2). Journ. Jap. Bot. 33:134- 

141. 

Ing, B. 1992. A provisional red data list of British fungi. The Mycologist 

6(3):124-128. 

Jordal, J. B. 1997. Sopp i naturbeitemarker i Norge. En kunnskapsstatus 

over utbredelse, økologi, indikatorverdi og trusler i et 

europeisk perspektiv. Direktoratet for Naturforvaltning, Utredning 

for DN nr. 6-1997. 112 s. 

Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1998. Noen soppfunn i ugjødsla beiteog 

slåttemarker III. Agarica 15 (24/25):29-58. 

Jordal, J. B. & Holtan, D. 1999. Biologiske undersøkingar i kulturlandskapet 

i Ålesund. Ålesund kommune, rapport. 30 s. + 

kart. 

Konrad, P. & Maublanc, A. 1924-37. Icones selectae fungorum 

vol. 1-6. Paris. Pl. 1-558. 

Kovalenko, A. E. 1989. Hygrophorales. Opredelitel gribov SSSR. 

Leningrad. 175 pp. 

Krieglsteiner, G. J. 1991. Verbreitungsatlas der Grosspilze Deutschlands 

(West). Band 1. Teil B: Blätterpilze pp. 417-1016. Ulmer. 

Stuttgart. 

Moser, M. & Jülich, W. 1985-1998. Farbatlas der Basidiomyceten. 

Jena. (Lieferung 1-16). 

Muskett, A. G. & Malone, J. P. 1980. Catalogue of Irish Fungi: II. 

Hymenomycetes. Proc. R. Irish Acad. 80B:197-276. 

Møller, F. H. 1945. Fungi of the Færöes. Part I. Basidiomycetes. 

Munksgaard, København. 295 pp. 

Naturschutzbund Deutschland 1992. Rote Liste der gefährdeten 

Großpilze in Deutschland. Deutsche Gesellschaft für Mykologie 

e. V. & Naturschutzbund Deutschland. 144 pp. 

Orton, P. D. 1960. New check list of British agarics and boleti. Part 

3. Notes on genera and species in the list. Trans. Brit. Mycol. 

Soc. 43:159-439. 

Phillips, R. 1981. Mushrooms and other fungi of Great Britain and 

Europe. London. 288 pp. 

Stoltze, M. & Pihl, S. red. 1998. Rødliste 1997 over planter og dyr 

i Danmark. Miljø- og Energiministeriet, Danmarks Miljøundersøgelser 

og Skov- og Naturstyrelsen. 

Urbonas, V., Kalamees, K. & Lukin, V. 1986. Conspectus florum 

agaricalium fungorum (Agaricales ss. lat.) Lithuaniae, Latviae 

et Estoniae. Vilnius. 138 pp. 

Wojewoda, W. & Lawrynowicz, M. 1992. Red List of threatened 

macrofungi in Poland. I: Zazycki, K. Wojewoda, W. & Heinrich, 

Z. red. List of threatened plants in Poland (2nd ed.), 27-56. 

Krakow. 

Øvrelid, R. red. 1973. Borgund og Giske, Band IV. Gardssoge, 

norddelen og byområdet. Borgund og Giske Bygdeboknemnd. 

536 s. 


Innledning 

Under et studium (Berg 1996) av forholdene på 

de norske lokalitetene for russeburkne Diplazium 

sibiricum (Turcz. ex G. Kunze) Kurata (figur 2) dukket 

det opp en rekke problemer knyttet til oppdagelsen 

av disse lokalitetene. Bare gjennom atskillig 

botanisk detektivarbeid lot problemene seg 

løse slik at en historisk lokalitetstabell kunne presenteres 

(Berg 1996 tabell 1; tabell 4 nedenfor). 

Foreliggende publikasjon dokumenterer oppklaringen 

av disse problemene. Den gir også nye 

glimt inn i feltbotanikkens historie i Norge, hva 

Gudbrandsdal angår. Dessuten illustreres interessante 

sider ved det fellesskapet som eksisterte 

mellom norske og svenske botanikere i 

unionstiden. 

Lokalitetene 

Kringen ved Otta i Sel 

I 1822 reiste Wilhelm Hisinger, forsker, adelsmann, 

medlem av Svenska Vetenskapsakademien 

og brukspatron til Skinskatteberg og Baggå 


Bl Blyttia Bl Bl yttia 

Norges Norges Botaniske Botaniske Annaler 

Annaler 

Oppdagelse og innsamling av den sjeldne 

russeburkne Diplazium sibiricum i Norge 

Rolf Y. Berg 

Berg, R. Y. 2000. Oppdagelse og innsamling av den sjeldne russeburkne Diplazium sibiricum 

i Norge. Blyttia 58: 93-110. 

Discovery and collecting of the rare fern Diplazium sibiricum in Norway. 

The first collection of Diplazium sibiricum from Norway was made in Sel in Gudbrandsdal in 1822 by P.F. 

Wahlberg. However, this collection was not correctly identified until after S.C. Sommerfelt had recognized 

his own collection from Kringen in Sel, made in 1831, as belonging to a new species: Aspidium crenatum 

Smf. (Aspidium kringelianum Smf. in schaedae, UPS). Indirect evidence indicate that S.C. Sommerfelt 

discovered the second of the three classical localities, Ørsanden in Ringebu, in 1836. The third classical 

locality was found by N.G. Moe and J. M. Norman in Kvam in Nord-Fron in 1849. Tables show subsequent 

collectors at each of the three classical localities, with date of visit, as well as all known localities in Norway. 

Solutions are suggested for a number of problems associated with insufficient/contradictory information and 

misleading labelling of specimens. The great activity of Swedish botanists in Gudbrandsdal during the time of 

the Swedish-Norwegian Union is documented. Collections in Swedish herbaria may contribute significantly 

to the solution of problems concerning the history of plant discovery in Norway. Norwegian botanists at the 

time were in close contact with Swedish colleagues. 

Rolf Y. Berg, Botanisk hage og museum, Sars gt. 1, N-0562 Oslo 

i Västmanland 1 , opp gjennom Gudbrandsdal, på 

sin andre geognostiske reise til Dovrefjell. Med 

seg på reisen hadde han «Med. Philos. Candidaten 

herr» Pehr Fredrik Wahlberg, som senere ble 

professor i materia medica og naturalhistorie ved 

Karolinska Institutet i Stockholm. Wahlberg skulle 

«granska växternas forhållande» under reisen 

(Hisinger 1823 p. II). 

Nord for Kringen ved Otta (i Sel kommune) fant 

Wahlberg en for vitenskapen dengang ukjent 

bregne, men han forsto ikke hvilket sensasjonelt 

funn han hadde gjort. Han feilbestemte nemlig 

bregnen til Aspidium montanum, det vil si Cystopteris 

montana, fjell-lok. I en liste over arter som 

går fra fjellet ned i dalen inkluderte han Aspidium 

montanum, med følgende tilføyelse: «emellan 

Sells kyrka och Kringelen» (Hisinger 1823 p. 78). 

Det er verd å merke seg at Wahlberg ikke så 

noen grunn til å beholde materialet av bregnen 

han fant mellom Sel kirke og Kringen i sitt eget 

1 Svenske personopplysninger er ifølge Krok (1925), når ikke 

annet er oppgitt. 

93

Rolf Y. Berg 

herbarium. Noe materiale, nå i Fytoteket i Uppsala 

(UPS), ble sendt til Carl Johan Hartman, utgiveren 

av «Handbok i Skandinaviens Flora». Det 

fins imidlertid intet om denne bregnen i 2. utgave 

av Hartmans Flora (1832), men mer om dette senere. 

Noe av kollekten havnet i herbariet til Carl 

Gustaf Indebetou (1801-1893), og er nå i Riksmuseet 

i Stockholm (S). Dette siste materialet ble 

korrekt bestemt først i 1994, av Lasse Thorán. 

Wahlbergs eget herbarium ble donert til Riksmuseet 

i 1911 (Krok 1925 p. 739). I det fantes 

altså intet materiale av bregnen fra Kringen. 

I 1831 samlet Søren Christian Sommerfelt, 

sogneprest i Ringebu (se Eckblad 1995), en for 

ham ukjent bregne nær veien straks nord for 

Kringen gård i Sel: «... in terra inter ramenta dejecta 

ad viam prope pagum Kringelen in Sel Gudbrandsdaliae» 

(Sommerfelt 1836 p. 81). Han gjenfant 

den på samme sted i 1832, og lette etter den 

både lengre mot nord og lengre mot sør, men 

kunne ikke finne den andre steder, selv ikke under 

forhold som syntes eksakt like de på funnstedet. 

Forekomsten dekket et område på bare noen 

få kvadratmeter: «et Rum af faae Favnes Udstrækning» 

(loc. cit.). 

I Botanisk museum i Oslo (O) fins to av 

Sommerfelts innsamlinger fra Kringen. De stammer 

fra Sommerfelts eget herbarium og etikettene 

er i Sommerfelts håndskrift. En kollekt er 

datert juli, den andre august. Årstall er ikke angitt. 

En dublett av julikollekten ble sendt til C. J. Hartman 

og innlemmet i hans herbarium. Den fins idag i 

Uppsala (UPS). 

I Stockholm (S) fins en kollekt, stemplet «Herbarium 

Dr. Klatt», med følgende håndskrevne etikett: 

«Aspidium crenatum Somf.! vid. Norsk Magazin 

for Naturvidens. In augustus Kringeln Guldbrandsdaliae, 

nec usquam alibi adhuc inventa est 

planta» (rikelig ved Kringen i Gudbrandsdal, men 

ikke på noe annet sted er planten hittil funnet). 

Håndskriften er ikke S. C. Sommerfelts. Teksten, 

bl. a. «! vid» og «nec usquam alibi», må imidlertid 

tolkes derhen at også denne innsamlingen stammer 

fra ham. Hvordan den havnet i Klatts herbarium 

uten originaletikett er et mysterium. Friedrich 

Wilhelm Klatt (1825-1897) var en tysk botaniker 

med svensk hustru. Hans herbarium ble av arvingene 

donert til Stockholms högskola (Krok 1911). 

– Heller ikke eksemplaret i København (se tabell 

1) har originaletikett. 

Sommerfelt var overbevist om at han hadde 

funnet en ny art for vitenskapen. Opprinnelig hadde 

han tenkt å gi sin nye art navnet Aspidium kringe- 

lianum, til minne om slaget ved Kringen i 1612, 

der en skotsk bataljon leietropper under oberstløytnant 

Alexander Ramsey ble nedkjempet av den 

lokale bondehær, ifølge sagnet godt hjulpet av 

Prillarguri og hennes prillarhorn. Sommerfelt benyttet 

navnet Aspidium kringelianum i brev til botaniske 

venner (Eckblad 1995 p.55) og navnet forefinnes, 

i C. J. Hartmans håndskrift, på Sommerfelts 

kollekt i Hartmans herbarium (UPS). 

Det er i denne forbindelse interessant at ytterligere 

en etikett inneholder navnet A. kringelianum, 

nemlig etiketten på Wahlbergs kollekt i 

Hartmans herbarium. Etiketten er i Hartmans 

håndskrift og lyder: «Aspidium [epitet overstrøket 

og uleselig, erstattet med:] Hamalopteris Hn 

(Aspid. montan. Wahlb. in His.) A. kringelianum 

Somft. Norrige mellan Sells kyrka och Kringelen. 

Wahlberg in His. Anteckn. p. 78. Wahlb. dedit» 

(UPS). 

Etter å ha mottatt materiale fra Sommerfelt, 

ombestemte altså Hartman Wahlbergs gamle 

kollekt, som han allerede hadde i sitt herbarium. 

Samtidig laget han sitt eget navn: Aspidium Hamalopteris 

Hn. Den nye arten var jo ennå ikke formelt 

publisert. 

Det skjedde imidlertid i 1834. Da beskrev Sommerfelt 

den nye bregnen under navnet Aspidium 

crenatum (Sommerfelt 1834). Det er også dette 

navnet han benyttet på etikettene til de to kollektene 

i Oslo (O). Hvorfor Sommerfelt skiftet mening 

om navnet vet vi ikke, men skottehæren var jo 

egentlig i den svenske konges tjeneste i forbindelse 

med Kalmarkrigen, og publiseringen av den 

nyoppdagete bregnearten skjedde i unionstiden 

med Sverige og i Det svenske vitenskapsakademis 

tidsskrift. Det korrekte navnet på denne bregnen 

er idag Diplazium sibiricum (cf. Derrick, Jermy 

& Paul 1987 p.64). 

Året etter, i 1835, besøkte Mathias Numsen 

Blytt Kringen. Han var da lektor i botanikk i Oslo. 

Blytt samlet Diplazium sibiricum (BG, LD, O, S, 

UPS – se diskusjon), ifølge en av etikettene i O: 

«ved gjærdet strax nedenfor Gaarden». Voksestedet 

var antakelig det samme som det Sommerfelt 

hadde oppdaget, til tross for den litt forskjellige 

beskrivelsen. Blytt sendte materiale til C. J. 

Hartman og til professor Elias Fries i Uppsala, 

bl.a. for inkorporering i eksikatet «Herbarium normale», 

som Fries utga. 

Elias Fries plasserte Sommerfelts nye art som 

No. 97 i fascikkel 8 av Herbarium normale (Fries 

1836-64, Lindblom 1842). Denne fascikkelen ble 

laget i 1841 og distribuert i 1842 (Krok 1925 p. 


215). Fries inkluderte i 1842 (se Lindblom 1843 

p. 10) også arten i sin «Novitiae Florae Suecicae», 

som Cystopteris crenata (Fries 1832-42 p. 165), 

og i sin «Summa vegetabilium Scandinaviae», 

som Asplenium crenatum (Fries 1843 p. 253). I 

sistnevnte arbeid hevder han imidlertid at denne 

nye arten mest naturlig hører hjemme i Athyrium. 

Han opplyser også at et voksested nummer to av 

arten, nær Kandalaksha i Russisk Lappland, ble 

oppdaget av F. Nylander i 1842 (se Nylander 1844 

p. 14). 

Sammen med John Erhard Areschoug, som 

skulle komme til å etterfølge Elias Fries som 

Borgströmiansk professor i Uppsala, lette den 

mangeårige utgiver av Botaniska Notiser, Alexis 

Edward Lindblom, etter russeburkne ved Kringen 

i overgangen mai-juni 1837, men det var for tidlig 

Tabell 1. Innsamlinger fra Kringen i Sel. 

Collections from Kringen in Sel. 


Oppdagelse og innsamling av russeburkne i Norge 

på året. Bregnen viste seg ikke: «welches sich 

jetzt aber noch nicht zeigte» (Hornschuch 1838 p. 

8). I sin egen reiseberetning sier Lindblom (1839 

p. 595) intet om letingen, bare at Kringen er kjent 

bl.a. for sin forekomst av russeburkne. 

Senere skulle imidlertid mange botanikere lykkes 

i å samle denne sjeldne bregnen på «locus 

classicus» (tabell 1), bl. a. Carl Hartman fra Gävle, 

lærer i naturhistorie og sønn av floragrunnleggeren 

Carl Johan Hartman. Han sier på en av sine etiketter 

fra 1851 (UPS): «Sels annex mellan kyrkan 

och Kringen, i synnerhet närmare det senare stället. 

Med stenar vid vägkanterna och i de torra backarna». 

Professor F. M. Liebmann i København 

samlet bregnen i 1852, på sin Flora danica-reise 

til Norge, og inkluderte en tegning av russeburkne 

fra Kringen (figur 1) i «Flora danica, Supplement 

1» (Liebman 1853 Tab. 40). Søren Christian Sommerfelts 

sønn, Christian Sommerfelt, besøkte lokaliteten 

i 1862. 

År D-M Innsamler Na Herbarium 1 Publisert 

Year D-M Collector Na Herbarium Published 

1822 P.F.Wahlberg S S,UPS Hiesinger 1823 

1831& 32 -7& -8 S.C.Sommerfelt N C,O,S,UPS S.C.Sommerfelt 1834, 1836 

1835 M.N.Blytt N BG,LD,O,S,UPS A.Blytt 1876 

1836 22-7 M.N.Blytt(2.g) N S,UPS (se diskusjon s. 105) 

“ 22-7 F.C.Schübeler N - “ 

“ 22-7 F.M.Liebmann D C Liebmann, udat. 

1842 N.G.Moe N BG,O 

1849 -7 J.M.Norman N BG,C,O,S,TRH Normann 1851 

“ -7 N.G.Moe(2.g) N - “ 

1851 25-8 Carl Hartman S LD,S,UPS 

1852 F.M.Liebmann(2.g) D C,LD Liebmann 1853 

1857 -8 L.M.Larsson S S 

1862 5-7 Ch.Sommerfelt N O 

1865 Edv.Skari N O 

1866 23-7 C.Elgenstierna S S 

1877 -7 N.Bryhn N BG,LD,O,TROM 

“ -7 E.Ryan N BG 

“ N.Nylén S LD 

1911 2-8 P.Benum N TROM 

1959 3-9 R.Y.Berg N O Berg 1962 

1960 15-8 R.Y.Berg(2.g) N O “ 

1960 15-8 R.Nordhagen N O “ 

Avvist (se tekst). Rejected (see text): (1) Kringelen, A.Blytt(BG) 

DM: Dag-måned (Day-Month) – Na: Nasjonalitet (Nationality); D: dansk (Danish), N: norsk (Norwegian), S: svensk (Swedish) – g: 

gang (Sequential number of the visit for each collector). 

1 Forkortelser ifølge (Abbreviations according to) Holmgren et al. (1990). 

95

Rolf Y. Berg 

Hvorfor Edv. Skaris innsamlinger fra 1865 

stammer fra Kringen og ikke fra Ørsanden er forklart 

i diskusjonen (s. 107). 

Den nøyaktige kunnskap om funnstedet gikk 

etterhvert i glemmeboken. Ifølge professor Rolf 

Nordhagen (personlig kommunikasjon) har mange, 

inkludert ham selv, forgjeves lett etter russeburkne 

i området ved Prillarguri-monumentet, der 

Kringen gård er avmerket på moderne kart. På 

eldre kart er det imidlertid også avmerket en Nordre 

Kringen gård, litt nord for gamlebroen over 

Lågen ved Otta. I 1959 (O), og igjen i 1960 sammen 

med Rolf Nordhagen (O), fant jeg en bestand 

på noen få kvadratmeter av russeburkne i gråorskog 

ved en liten bekk straks ovenfor, og øst for, 

husene på Nordre Kringen gård (Berg 1962). 

Noen forekomst nedenfor husene, langs veien, 

kunne vi ikke se. Dessverre er området ved Nordre 

Kringen gård senere blitt drastisk endret, ved 

vei- og bolig-utbygging. Jeg fant intet spor etter 

Diplazium under et besøk der i 1994. 

En kollekt er avvist i tabell 1: Axel Blytt botaniserte 

aldri ved Kringen. Enten stammer kollekten 

fra Ørsanden, eller den ble samlet av M.N. Blytt. 

Ørsanden i Ringebu 

Den andre av de tre klassiske lokalitetene for 

Diplazium sibiricum i Norge er Ørsanden vis-vis 

Elstad i Ringebu. Også den ble, ifølge Lindeberg 

(se nedenfor), oppdaget av Søren Christian Sommerfelt, 

sansynligvis i 1836 (se diskusjon). 

I midten av juli 1854 bodde lektor Carl Johan 

Lindeberg fra Göteborg på Elstad skyss-stasjon, 

sammen med botanisk gartnersvend (undergartner) 

i Botanisk hage i Oslo, Niels Green Moe. 

Planen var å besøke «några utmärktare växtlokaler» 

i Ringebu, bl. a. Stulsbroen (se Berg 1966 p. 

149). Fra Elstad ble Lindeberg og Moe rodd over 

Lågen. Reiseberetningen (Lindeberg 1855 p. 6) 

lyder: «På Laugens strand midtför Elstad funnos i 

mängd Glyceria norvegica och Asplenium crenatum 

(båda härstädes förut upptäckta af Sommerfelt)». 

Udaterte innsamlinger av Lindeberg etikettert 

«Ringebo» (C, LD, O, S, UPS) eller «Gudbrandsdalen» 

(C, LD), og av Moe etikettert 

«Elstad» (O, S, UPS), stammer antakelig fra deres 

felles tur over Lågen den 16de juli 1854. 

Det fins flere divergerende opplysninger om 

denne lokaliteten. Den er ikke beskrevet som elvebredd, 

men som «ved foden af bergene, på 

skyggefulde muldete steder...» av Axel Blytt (håndskrevet 

tilføyelse s. 22 i interfoliert eksemplar av 

M.N.Blytt 1861, i O). Ifølge Rolf Nordhagen (felt- 

dagbok nr. 107 for 1952, i O) ligger lokaliteten nær 

en jernbaneundergang (bekreftet av Morten Liebe, 

Ringebu), og ifølge Hoch (1863, p. 343-344) ved 

en liten bekk. Antakelig omfatter lokaliteten flere 

bestand spredt på litt forskjellige voksesteder i 

området. 

Ørsanden kom til å erstatte Kringen som valfartssted 

for botanikere som ønsket å se denne 

sjeldne bregnen på dens naturlige voksested. 

Blandt de mange som samlet russeburkne ved 

Ørsanden (tabell 2) var Johan Emanuel Zetterstedt, 

lektor i Jönköping. Han besøkte Ørsanden 

hele tre ganger, i 1858, mens han ennå var docent 

i Uppsala, i 1868 og i 1870. Han skriver at han fant 

«den rara Asplenium crenatum på en inskränkt 

lokal i mängd» ved «de branta bergväggarne på 

andra siden floden vid Elstad» (Zetterstedt 1859 

p. 409). Blandt innsamlerne var dengang borgströmiansk 

adjunkt i Uppsala Thore Magnus Fries 

(i 1863), Carl Martin Alfred Immanuel Falck, ekstraordinær 

amanuensis ved Botaniska institutionen 

i Lund og redaktør for en tidlig bytteliste fra 

Lunds Botaniska Förening (i 1865), August Gustaf 

Eisen, student i Uppsala og senere konservator 

ved samlingene til The California Academy of 

Science i San Francisco (i 1870), konservator i 

Uppsala Nils Fredrik Ahlberg (i 1870 og 1875), og 

adjunkt i Gävle Robert Hartman, en yngre sønn av 

floragrunnleggeren Carl Johan Hartman (i 1872). 

Axel Blytt, som besøkte Ørsanden i 1893, sier 

at han fant bregnen i selskap med subarktiske 

planter «såsom Polypodium Phegopteris, Stellaria 

nemorum, Aconitum, Geranium silvaticum, 

Ranunculus acer og Chrysosplenium alternifolium» 

(A. Blytt 1898 p. 6). Det er påfallende at Blytts 

artsliste er helt forskjellig fra den artslisten Zetterstedt 

(1859 p. 409) ga fra lokaliteten: Galium triflorum, 

Viola selkirkii, Astragalus alpinus, Salix hastata, 

Poa glauca og Equisetum scirpoides. Antakelig 

stammer Blytts og Zetterstedts artslister fra 

forskjellige bestand i området (se også Berg 1996 

tabell 2, analyser N1-N6). 

Ifølge Rolf Nordhagen (personlig kommunikasjon), 

var det tradisjon å overnatte på Elstad 

skyss-stasjon, når denne lokaliteten skulle besøkes. 

Den neste dag ble man rodd over elven av en 

fra gården (sml. 9-7-1892 i tabell 2). Nordhagen 

selv besøkte Ørsanden to ganger, med Knut Fægri 

Figur 1 (motstående side): Diplazium sibiricum fra Kringen, 

gjengitt fra Flora Danica Supplementum I (Liebmann 1853). 

(opposite page): Diplazium sibiricum from Kringen, reproduced 

from Flora Danica Supplementum I (Liebmann 1853). 




97

Rolf Y. Berg 

Figur 2. Russeburkne har høye blad i tette grupper. Sagåas kløft. 

Diplazium sibiricum produces tall fronds in dense groups. Sagåa gorge. 

i 1932 og med Per Wendelbo i 1952. I 1932 gjorde 

han ruteanalyser av forekomsten (Berg 1996 p. 

270). 

Anton Brøgger, som studerte gametofyttutvikling 

og cytologi hos Diplazium sibiricum, og var 

den første som antydet at arten burde overføres 

fra Athyrium til Diplazium, samlet noe av sitt materiale 

ved Ørsanden i 1957 (Brøgger 1960 p. 41). 

Ørsanden er den eneste norske lokaliteten jeg 

selv ikke har besøkt. Ifølge Morten Liebe, Otta, vokser 

russeburknen fortsatt på stedet (personlig 

kommunikasjon). 

Også i tabell 2 forekommer en avvist kollekt. 

Normann og Moe fant hverken Glyceria eller Diplazium 

da de sammen besøkte Elstad i 1849 (se 

neste avsnitt). 

Storsteinuren og Bosåa i Nord-Fron 

Den siste av de tre klassiske lokalitetene for 

Diplazium sibiricum i Norge ble oppdaget i 1849. 

Det året reiste «Examinatus medicinae» J.M. Norman, 

og hans «Assistent botanisk Gartnersvend» 

N.G. Moe, opp gjennom Gudbrandsdalen på vei 

til Vågå og Lom. De skulle studere dalens vegeta- 

sjon, spesielt artenes vertikale utbredelse. De 

bodde på Elstad og lette forgjeves etter Glyceria 

lithuanica «ved Bredderne af Losna» (Norman 

1851 p. 213). Det sies her intet om Diplazium 

sibiricum. Denne artens forekomst ved Ørsanden 

ble almindelig kjent først etter Lindebergs og Moes 

besøk fem år senere. 

På grunn av snø i fjellet og sen sommer ble de 

to botanikerne liggende flere dager på skysstasjonen 

Vik i Kvam. Norman (1851 p. 214) skriver i 

reiseberetningen: «Omtrent 1/2 Miil syd for Viig 

ved en lille Huusmands-Plads Steenulen fandt vi 

lige ved Landeveien en ny Lokalitet for den lige 

saa sjeldne som i flere Henseender udmærkede 

Bregne Cystopteris crenata, hvoraf jeg samlede 

flere Hundreder Exemplarer. Den voxede selskabelig 

paa en temmelig indskrænket Plads imellem 

krat, store Stene og løsrevne Klippestykker.» 

Det var Moe som gjorde oppdagelsen og Norman 

som samlet plantene, både ifølge M.N. Blytt (1861 

p. 22) og A. Blytt (på etikett i O: «detex N. Moe leg. 

J. Norman»). 

Diplazium sibiricum er idag ganske vanlig sør 

for Vik, og vokser på flere forskjellige steder i om- 


Figur 3 (over). Bro over Lågen ved Sjoa. I bakgrunnen Sagåas 

sikksakk-dal. 

(Above) Bridge across Lågen at Sjoa. In the distance the zigzagvalley 

of Sagåa. 

Figur 4 (til høyre). Hva skjuler seg i de utilgjengelige delene av 

Finnas dal i Vågå? 

(Right) What is hidden within the unreachable stretches of the 

Finna canyon in Vågå? 

rådet. En stor forekomst langs Bosåa ble oppdaget 

av R. E. Fridtz i 1905 (O). Jeg har selv oppdaget 

flere mindre forekomster ved forskjellige kalkknauser 

og blandt nedraste kalksteinsblokker i 

dalsiden mellom Vik og Bosåa (O). Nær gården 

Myhre, straks nord for Bosåa, kan forkrøplete eksemplarer 

av russeburkne faktisk samles fra bilvinduet, 

i en relativt ny veiskjæring (O). 

Det foreligger en rekke innsamlinger fra området 

mellom Vik og Bosåa i Kvam (tabell 3). Det 

er stort sett i dette området nålevende norske botanikere 

har hatt sitt første møte med russeburknen. 

Andre lokaliteter 

Alle kjente lokaliteter for Diplazium sibiricum i 

Norge er listet opp kronologisk i tabell 4 og av- 



99

Rolf Y. Berg 

Tabell 2. Innsamlinger fra Ørsanden i Ringebu 1 . 

Collections from Ørsanden in Ringebu. 

År D-M Innsamler Na Herbarium Publisert 


1836 S.C.Sommerfelt N - Lindeberg 1855 p.6 

“ M.N.Blytt N BG (se diskusjon s. 106) 

“ F.C.Schübeler N - “ 

“ F.M.Liebmann D C “ 

1854 16-7 C.J.Lindeberg S C,LD,O,S,UPS Lindeberg 1855 p.6 

“ 16-7 N.G.Moe N O,S,TRH,UPS “ 

1858 26-6 J.E.Zetterstedt S LD,O,S,UPS Zetterstedt 1859 p.409 

1862 -6 J.M.Blomberg S LD,S 

“ -6 N.C.Kindberg S S,UPS 

1863 -7 F.Hoch N O 

“ N.G.Moe (2.g) N BG,O 

“ 25-8 T.M.Fries S UPS 

“ 25-8 J.F.Widgren S LD,UPS 

1865 -7 A.Falck S LD,S 

1868 28-8 J.E.Zetterstedt (2.g) S LD,S 

1869 26-7 C.Elgenstierna S S 

1870 8-8 S.Lindrufva S S 

“ 9-8 S.Lindrufva S BG,S 

“ 9-8 F.Ahlberg S LD,S 

“ -8 O.W.Söderén S O 

“ -8 A.G.Eisen S O 

“ 14-8 J.E.Zetterstedt (3.g) S LD,S,UPS 

“ 14-8 J.A.O.Wickbom S LD,S,UPS 

1871 -7 C.M.Nyman S S 

“ 31-7 A.A.W.Lund S S 

1872 -8 R.Hartman S O,S,UPS 

1875 -8 F.Ahlberg (2.g) S LD,O,S 

“ -8 C.A.E.Lundström S UPS 

“ H.Falk S LD 

1883 14-8 L.Sylow N O 

1891 18-8 Lovise Møller N O 

1892 9-7 A.Landmark N O,TRH 

“ 9-7 A.Elstad N O, 

1893 27-7 Jon Rud N O 

“ 28-7 A.Blytt N BG,O,TRH,TROM A.Blytt 1898 p.6 

“ 12-9 E.Kaurin N O 

1911 10-8 P.Benum N TROM 

1932 6-8 R.Nordhagen N BG 

“ 6-8 K.Fægri N BG 

1952 16-8 R.Nordhagen (2.g) N O 

“ 16-8 P.Wendelbo N O 

1957 A.Brøgger N - Brøgger 1960 p.41 

Avvist (se tekst) Rejected (see text): (1) Gudbrandsdalen,Ringebu,J.M.Norman(LD,TRH). 

1 Forkortelser som i tabell 1 (Abbreviations as in Table 1). 


merket på kartet figur 5. En del kommentarer til de 

senere funn kan være på sin plass. 

Nr. 4: Ringebu, Lågen nedenfor Randklev. 

Lokalitetsangivelsen til Kaalaas, nemlig «Ved Logen 

nedenfor Randklev» (O), kunne meget vel 

være en annen måte å angi forekomsten ved 

Ørsanden på. Ørsanden kan nemlig også sies å 

ligge ved Lågen nedenfor Randklev. Det interfolierte 

eksemplaret av M. N. Blytts (1861) flora, 

som oppbevares i Botanisk museum, Oslo, inneholder 

imidlertid følgende tilleggsopplysning, i Axel 

Blytts håndskrift: «...lidt nordenfor jernbanebroen 

på flere steder i stor mengde (if. Kaalaas)». Lokaliteten 

ligger i virkeligheten mer enn 2 km nord for 

Ørsanden, og strekker seg fra like innenfor vannkanten 

og opp i den nederste delen av lia sørvest 

for Lågen. Det var fortsatt store mengder russeburkne 

der i 1995 (R. Y. Berg, O). R. E. Fridtz sam- 

Tabell 3. Innsamlinger fra Kvam i Nord-Fron 1 . 

Collections from Kvam in Nord-Fron. 



År D-M Innsamler Na Herbarium Publisert 


1849 -7 J.M.Norman N O,S Norman 1851 p.214 

“ -7 N.G.Moe N - “ 

1868 -7 N.J.W.Scheutz S C,S 

“ 31-8 O.Nordstedt S LD 

1871 4-7 A.A.W.Lund S C 

“ 21-7 C.M.Nyman S LD,S,UPS 

“ 30-7 A.A.W.Lund (2.g) S LD,S 

1873 -8 W.E.Berndes S S,UPS 

“ -8 Engelhart S S,UPS 

1882 18-8 A.Grevillius S BG,LD,S,UPS 

1884 -8 J.E.Thomle N O 

1890 -7 E.Ryan N TRH 

“ -8 E.Ryan(2.g) N TRH 

1905 9-8 R.E.Fridtz N O 

1947 G.Brodal N TRH 

1959 6-8 R.Y.Berg N O Berg 1962 p.55 

1966 1-8 A.Danielsen N BG 

“ 1-8 O.Vevle N BG 

“ 1-8 P.M.Jørgensen N BG 

“ 6-8 D.Moe N BG 

1967 2-8 H.Østhagen N O 

1972 13-8 R.Y.Berg(2.g) N O 

“ 13-8 K.Høiland N O 

1976 24-7 T.Karlén S LD 

1991 11-8 R.Y.Berg(3.g) N O 

1 Forkortelser som i tabell 1 (Abbreviations as in Table 1) 

let russeburkne på denne lokaliteten i 1905 (O). 

Angivelsen «Ved Lågen nedanfor Randkleiv – 

mørk bekkekløft», Å. Bjørnstad 1969 (BG), passer 

ikke på forekomsten Kaalaas oppdaget. Det er 

ingen bekkekløft der. Angivelsen passer imidlertid 

bra på forekomsten ved Haustseterbekken (Nr. 

11). Den ligger nemlig også nedenfor Randklev - 

og i en kløft. 

Nr. 5: Sel, sydsiden av Ula. I 1948 fant professor 

Eilif Dahl (1949) det som sannsynligvis er den 

største forekomsten av Diplazium sibiricum i 

Norge, på sydsiden av elven Ula mellom Selsverket 

og Mysuseter. 

Diplazium sibiricum var imidlertid samlet ved 

elven Ula allerede før århundreskiftet. En kollekt i 

Botanisk museum i Oslo, gjort i 1898 av N. W. 

Netzel, professor ved Karolinska institutet i Stockholm, 

har nemlig følgende lokalitetsangivelse: 

101

Rolf Y. Berg 

Tabell 4. Diplazium sibiricum-lokaliteter i Norge, ordnet etter oppdagelsesår (Endret fra Berg 1996) 1 

Diplazium sibiricum localities in Norway, arranged after year of discovery (Amended from Berg 1996) 

Nr. Lokalitet År Oppdager Belegg Publisert UTM(ED50) 

No. Locality Year Discoverer Voucher Published UTM(ED50) 

1. Sel: Mellom Sel kirke og Kringen 1822 P.F.Wahlberg S,UPS Hiesinger 1823 

Sel: Kringen 1831 S.C.Sommerfelt C,O,UPS Sommerfelt 1834 NP 288,497 

2. Ringebu: Ørsanden vis-a-vis Elstad 1836 S.C.Sommerfelt – (O:Lindeberg 

1854) Lindeberg 1855 NP 61,19 

3. N-Fron: Storsteinuren/Bosåa 1849 J.M.Norman/N.G.Moe O,S Norman 1861 NP 38,35–39,36 

4. Ringebu: Lågen nedenfor Randklev 1897 B.Kaalaas BG,O,S,Trom A.Blytt 1898 NP 604,215 

5. Sel: Ula 1898 N.W.Netzel O,S Berg 1962 NP294,522 – 

317,532 

6. Sel: Kvernbekken/Skredderstuen 1905 R.E.Fridtz O NP 294-512 

7. Sel: Bekk ovenfor S Kleivrud 1965 J.Kaasa C,O NP 28,50 

8. Sel: Oppe ved bekk S for Tamburstuen “ J.Kaasa O,S NP 29,50? 

9. Sel: Sagåa, sideelv til Sjoa (figur 3) 1967 J.Fryjordet O NP 266,382 

10. Sel: Bekk S for Sjoa mot Åmotet gd “ J.Fryjordet O NP 274,388 

11. Ringebu: Haustseterbekken 1970? J.Fryjordet – (O:Berg 1972) Fryjordet(pers.c.) NP 606,213 

12. Øyer: Lågen N for Bårdsengbekken 1977 G. Moen – (O:Berg & 

Moen 1978) Moen 1981 p.34 NN 702,943 

13. Sel: Berdøla,nedenfor Skitjørnbekken 1978 R.Y.Berg O Berg 1979 NP 19,42 

14. N-Fron: Bekk S for Skurdenga 1991 R.Y.Berg O NP 299,368 

15. S-Fron: Bekk ml Svea og Underdalen 1991 R.Y.Berg O NP 546,232 

16. N-Fron: Kvam bakside,0,8 km V f bro 1992 R.Y.Berg O NP 352,364 

17. Sel: Kleivmellom 1994 H.P.Schwencke O NP 28,51 

18. Sel: Oppe i li ved S Kolobekken 1995 R.Y.Berg O NP 294,503 

19. S-Fron: Bakside, li V for Bakke 1996 R.Y.Berg O NP 555,233 

20. Sel: Bakside, 1,5 km N f bro ved Sjoa “ R.Y.Berg O NP 289,405 

Avvist (se tekst). Rejected (see text): (R1) Sel: Rusten nedenfor Laurgård, N.G.Moe (A.Blytt 1876). – (R2) Gausdal, N.G.Moe (O). 

– (R3) N-Fron: Vinstra-Fefor 1911, P. Benum (TROM). 

1 Forkortelser som i tabell 1 (Abbreviations as in Table 1). 

«Kringelen mot Uleelf» (O). Angivelsen kan ha vært 

tolket som «Kringelen i retning mot Ula» og kollekten 

kan derfor ha blitt oversett. 

Det er vanskelig å forstå hvorfor Netzel skulle 

ta med navnet på elven som renner ut i Lågen ca 

3 km nord for Kringen, dersom innsamlingen var 

gjort på det klassiske sted ved Nordre Kringen 

gård (Berg 1962 p. 54). At derimot Kringen ble 

inkludert, som et slags distriktsnavn, selv om funnet 

var fra Ula, er kanskje lettere å forstå, ut fra 

tradisjonen omkring russeburkne. To kollekter i 

Stockholm og en i Lund har nå avgjort saken. 

Stockholmsetikettene er originaler fra 1898 og 

bærer følgende lokalitetsangivelser: «Kringelen 

vid Ulaelf» (S) og «Kringelen i Sel, Norge, Ulafors» 

(S). Kollekten i Lund bærer en ny, maskinskrevet 

etikett: «Gudbrandsdalen, Ula elv» (LD). Angivelsen 

«Ulafors» på en av originaletikettene kan i et 

hvert fall ikke bety «N Kringen gård». 

Idag går riksveien helt innunder fossen i Ula. 

Veibygging og rydding omkring fossen har helt forandret 

voksestedsbetingelsene på stedet. Det er 

blitt lysere og tørrere og store arealer ligger under 

grus og asfalt. Det er sansynlig at Diplazium sibiricum 

tidligere vokste ved fossen, nær den gamle 

riksveien, og at menneskeskapte forandringer har 

utryddet den. Jeg har ikke kunnet finne den der. 

Eilif Dahls finnested ligger høyere opp i elven. 

The Svedberg, den kjente svenske nobelprisvinneren 

i kjemi, angir på en kollekt fra 1950 (O) 

nordsiden av Ula som finnested. Dette er trolig en 

feilskrift for sydsiden. Jeg har forgjeves ettersøkt 




Figur 5. Den norske utbredelsen av russeburkne. Lokalitetene nummerert som i tabell 4. (Endret fra Berg 1996.) 

The Norwegian distribution of Diplazium sibiricum. Localities numbered as in Table 4. (Amended from Berg 1996.) 

russeburkne langs veien på nordsiden av elven. 

Nr. 6: Sel, Kvernbekken (=Kvernhusbekken). 

Fridtz gjorde to innsamlinger av russeburkne den 

8. august 1905, den ene ved «Kvernbækken» (O), 

den andre «Østenfor Skrædderstuen» (O). Navnet 

Skredderstuen fins ikke på noe kart. Ifølge 

muntlige opplysninger på stedet refererer navnet 

seg til en liten gård som ligger der Kvernhusbekken 

når dalbunnen. Fridtz samlet øyensynlig 

russeburknen fra to forskjellige bestand i samme 

begrensete område. 

Nr. 7: Sel, bekken ovenfor S Kleivrud. I 1965 

fant Jon Kaasa Diplazium sibiricum langs bekken 

opp til ca. 400 m høyde (dagbok i O). I 1993 

oppdaget H. P. Schwencke, Otta, at denne forekomsten 

fortsatte høyere oppe i dette bekkedraget, 

tildels i store sammenhengede bestand, med 

høydegrense i ca. 600 m og UTM(ED50)-koordinatene 

NP 282,505 (O). 

Nr. 8: Sel, bekk S for Tamburstuen. Navnet 

«Tamburstuen» fins ikke på dagens vanlig benyttede 

kart. Gården lå N for gården Bekken på østsi- 

103

Rolf Y. Berg 

den av Lågen N for Otta. Husene står fortsatt, midt 

blandt mange nybygde boliger. De to største bekkene 

som renner ned den bratte dalsiden S for 

Tamburstuen er S og N Kolobekken, en på hver 

side av gården Bekken. Nord for N Kolobekken 

kommer ytterligere en mindre bekk ned, straks S 

for husene på Tamburstuen. Kaasas angivelser 

tyder på at hans funn var gjort ved denne siste 

bekken. Jeg har forgjeves lett etter russeburknen 

her, opp til ca 400 m, noe ovenfor stedet der bekken 

har sitt utspring i en kilde i dalsiden. Kaasas 

angivelse «Oppe for bekken som renner ned S for 

husene på Tamburstuen (gnr. 220, bnr. 94)» (O) 

er så presis at sammenblanding med en av de to 

Kolobekkene (sml. lokalitet nr. 18) er lite sannsynlig, 

dog ikke helt utelukket. 

Nr. 13: Sel, Berdøla nær Skitjørnbekken. I 1990 

fant Anders Often (1991) ytterligere flere bestand 

av russeburkne nedover langs Berdøla til ca. 500 

m og UTM(ED50)-koordinatene NP 195,424 (O). 

Nr. R1: A. Blytts angivelse bygger hverken på 

herbariebelegg eller på publiserte opplysninger 

og syns svært usikker. 

Nr. R2: Angivelsen på etiketten er tvilsom, 

ifølge påtegning av A. Blytt. Ifølge påtegning av F. 

Wischmann kan «Gausdal» tydes som et forkortet 

«Gudbrandsdal». 

Nr. R3: Lokalitetesangivelsen er meget upresis. 

Dette kombinert med mulighet for feiletikettering, 

Benum samlet nemlig Diplazium på Ørsanden 

samme dag, betinger avvisningen. 

Diskusjon 

Hvor lå Wahlbergs lokalitet? 

Det har vært vanlig å anta at Wahlberg og Sommerfelt 

fant Diplazium på samme sted, nemlig 

nær (Nordre) Kringen gård. Dette behøver ikke 

være korrekt. Wahlbergs angivelse er «emellan 

Sells kyrka och Kringelen» (Hisinger 1823 p 78). 

Idag fins russeburknen fire steder mellom Sel 

kirke og Kringen, i tillegg til Kringen-lokaliteten selv: 

Ula (nr. 6), Kvernhusbekken (nr. 5), Tamburstuebekken 

(nr. 8) og S Kolobekken (nr. 18). Wahlberg 

kunne like gjerne ha ment en av disse andre lokalitetene 

med sin angivelse. 

Ikke ved noen av disse andre stedene vokser 

bregnen idag helt nede ved veien. Vi må imidlertid 

kunne anta at etterhvert som åkre, veier og bebyggelse 

ble utvidet i dalen, ville eventuelle tidligere 

forekomster av russeburkne nederst i disse vassdragene 

forsvinne. Det har den jo i et hvert fall 

gjort ved Kringen. 

Den antatt største forekomsten av russeburkne 

i Norge er den ved Ula. På grunn av størrelsen må 

Ula-forekomsten være blandt de eldste i Norge. 

Den ligger litt S for Sel kirke og ble formodentlig 

angitt som «Kringelen mot Uleelf» av professor 

N. W. Netzel, som nevnt ovenfor (s. 102). Det er 

mulig at Wahlbergs funn stammer fra Ulafossen, 

men den beste lokalitetsangivelsen burde i så 

fall ha vært «Ula ved Sel kirke». Ula er en betydelig 

elv med et godt kjent navn, angitt på gamle kart. 

Omtrent midt mellom Nordre Kringen og Sel 

kirke, begge steder angitt på gamle kart, renner 

Kvernbekken ut i Lågen. Her vokser russeburknen 

idag ikke mer enn et steinkast ovenfor riksveien 

og det var kanskje mer av den nærmere 

veien i tidligere tider (se kommentar til lokalitet nr. 

6 ovenfor, s. 103). Kvernbekken er liten og utelatt 

på mange kart. En angivelse av nettopp denne 

forekomsten ville kunnet være: «Mellom Sel kirke 

og Kringen». 

Noe sikkert om Wahlbergs lokalitet kan vi idag 

ikke si. Problematisk er jo også det forhold at Søren 

Christian Sommerfelt lette etter russeburknen 

både nord og sør for Kringen uten å finne den 

noen andre steder (se ovenfor, s. 94). Det synes 

meg likefullt usannsynlig at Wahlberg skulle ha 

valgt å benytte angivelsen «emellan Sells kyrka 

och Kringelen» (Hisinger 1823 p. 78), dersom han 

hadde ment «Kringelen». Personlig heller jeg vel 

til den oppfatning at Wahlberg samlet Diplazium 

sibiricum ved Kvernbekken (lokalitet nr. 6), og ikke 

ved Kringen gård (lokalitet nr. 1), men fremtiden 

må avgjøre om dette er korrekt. 

Forholdet mellom Wahlbergs og Sommerfelts 

oppdagelser 

Det har vært antydet at Sommerfelt på forhånd 

kjente til Wahlbergs funn (Eckblad 1995). Tanken 

ligger snublende nær fordi det i den eldre litteratur 

stadig presiseres at Sommerfelt fant russeburknen 

på Wahlbergs lokalitet, og at det var 

Wahlberg som oppdaget bregnen. 

Hartman antok at Sommerfelt hadde samlet 

bregnen på samme sted som Wahlberg, fordi han 

i sitt eget herbarium allerede hadde Wahlbergs 

kollekt fra Sel, og oppdaget at Wahlbergs art var 

den samme som Sommerfelts. I 1838 kom tredje 

utgave av Hartmans flora (Hartman 1838). Her er 

russeburknen med for første gang, og under sitt 

publiserte navn: «Aspidium crenatum Somf. .... här 

och der i Sells Annex i Guldbrandsdalen: Blytt; 

mellan kyrkan och Kringelen vid landsvägen: 


Wahlb. och Somf. .... Funnen första gången år 1822 

af Prof. Wahlberg» (C. J. Hartman 1838 p. 253). 

Dette syn på sammenhengen mellom Wahlbergs 

og Sommerfelts funn ble alment kjent gjennom 

omtalen av Sommerfelts nybeskrevne art i 

professor J. E. Wikströms «Årsberättelse» for 

1835, avgitt i Det svenske vitenskapsakademi den 

31. mars 1836 (Wikström 1837 p. 499): «Denna 

art är likväl förut på samma ställe anmärkt af Hrr 

Hisinger och Wahlberg». 

Også i Elias Fries «Summa vegetabilium Scandinaviae» 

blir Wahlbergs funnsted og Sommerfelts 

funnsted oppfattet som det samme, og 

Wahlberg blir betegnet som artens oppdager: «Affinitate 

naturali Cystopter. montanae proximum, 

cujus varietatem cencebat primus inventor, Wahlberg» 

(Fries 1845 p. 253). 

Ideen om Wahlberg som oppdager og funnstedene 

som sammenfallende uttrykkes uten forbehold 

også av M. N. Blytt, i bind 1 av Norges flora: 

«...først funden af Professor Wahlberg og senere 

af Sommerfelt med flere paa samme Sted» (M. N. 

Blytt 1861 p. 22). 

Jeg tror ikke det bør herske tvil om at Sommerfelt 

oppdaget denne norske bregnen som en ny 

art for Norge og for vitenskapen. Wahlberg hadde 

riktignok samlet den tidligere, men både han og 

andre hadde trodd at hans kollekt bare dreide seg 

om et nytt voksested for fjell-lok Cystopteris montana. 

At Sommerfelt kjente til Wahlbergs funn på forhånd 

er helt usannsynlig. Et funn av fjell-lok nær 

Kringen kunne umulig ha tiltrukket seg slik oppmerksomhet 

i Gudbrandsdal eller i Sverige at 

Sommerfelt av den grunn oppsøkte lokaliteten. 

Likeså er det utelukket at Sommerfelt på forhånd 

hadde hatt grunn og anledning til å studere Wahlbergs 

innsamlinger. Det var først etter Sommerfelts 

oppdagelse at identiteten til Wahlbergs planter 

kom for en dag. 

Sommerfelt reiste mye i Gudbrandsdal, både 

som sogneprest og som botaniker. Han fant 

Diplazium sibiricum på en av sine reiser, fullstendig 

uvitende om at han ikke var den første botaniker 

som så denne bregnen i Sel. Når han sier at 

bregnen hadde vært kjent ved Kringen i flere år før 

publiseringen (Sommerfelt 1834), refererer dette 

seg utvilsomt til hans egne observasjoner, som 

gikk tilbake til 1831 (Sommerfelt 1836). Så sent 

som i 1859, to år før publiseringen av bind 1 av 

Norges flora, omtaler Zetterstedt (1859 p.410) 

Sommerfelt som oppdageren av Diplazium sibiricum 

ved Sel. 



Sommerfelt nevner ikke Wahlberg i sine publikasjoner, 

og møtte ham sannsynligvis aldri. Da 

Wahlberg og Hisinger foretok sin reise gjennom 

Gudbrandsdal i 1822 var Sommerfelt ansatt som 

sogneprest i Saltdal i Nord-Norge (Eckblad 1995). 

M.N. Blytt ved Kringen 

Samlet M.N. Blytt Diplazium ved Kringen i 1835 

eller i 1836, eller begge år? M.N. Blytt var i Gudbrandsdal 

både i 1835 og 1836 (Holmboe 1943 p 

8), i 1836 sammen med studentene Liebmann 

og Schübeler, som begge senere ble professorer 

i botanikk. I herbariene er de fleste av M.N. Blytts 

mange kollekter fra Kringen udaterte: 2 stk. i O, 2 

stk. i L (herav ett fra Herbarium normale), 2 stk. i S 

(ett fra Herbarium normale) og 4 stk. i UPS (herav 

ett merket «VI», altså juni). Det fins imidlertid to 

kollekter datert 1835 (BG, O), og to datert 1836 (S, 

UPS). Ett ark i LD er datert 1897, som må være 

galt. M.N. Blytt døde i 1862. I den publiserte reiseberetningen 

for 1836 nevnes intet om Kringen eller 

Diplazium (Blytt 1838). Heller ikke fins det noe 

om Diplazium i Blytts håndskrevne notater fra 

1835 og 1836 (Bot. Mus. O, manuskriptsamling). 

Begge år gikk reisen forbi Kringen. I notatene fra 

1835 nevnes Spergula (Silene) nodosa glandulosa 

fra Kringen, så Blytt botaniserte der det året. 

At han demonstrerte lokaliteten for studentene 

Liebmann og Schübeler i 1836 fremgår av et manuskript 

i København. Her angis under 22. juli: 

«Kringelen Aspid. crenat.» (Liebmann, udatert). 

Det må kunne antaes at noen av Liebmanns mange 

udaterte innsamlinger fra Kringen (C), stammer 

fra dette hans første besøk på lokaliteten. 

Hva M.N. Blytts innsamlinger angår, må begge 

årsangivelsene, 1835 og 1836, ansees for korrekte. 

Søren Christian Sommerfelt og Ørsanden 

Det fins ikke noe herbariemateriale av Diplazium 

sibiricum samlet ved Ørsanden av Søren Christian 

Sommerfelt. Lokaliteten er heller ikke nevnt i 

hans publikasjoner. M. N. Blytt (1861 p.22) anfører 

lokaliteten, men uten å nevne finner, i klar motsetning 

til det han gjør for de andre dengang kjente 

lokalitetene. Fire år etter Sommerfelts død kjente 

Lindblom (1843b p. 25) ikke til andre voksesteder 

for russeburkne i Norge enn Kringen, og Lindblom 

regnet seg som en venn av Sommerfelt (Lindblom 

1839a). Han var dertil en meget god kjenner 

av skandinavisk feltbotanikk. 

At Sommerfelt botaniserte ved Ørsanden er 

imidlertid hevet over enhver tvil. Han beskrev nem- 

105

Rolf Y. Berg 

lig en ny gressart som han bl.a. hadde funnet på 

denne lokaliteten: Glyceria norvegica (Sommerfelt 

1838a og 1838b, M.N. Blytt 1861 p. 135, Eckblad 

1995 p. 56). At G. norvegica senere viste seg å 

være det samme som G. lithuanica, endrer ikke 

det faktum at Sommerfelt var ved Ørsanden vis-avis 

Elstad. Til alt overmål viser etikettene på tre 

lavkollekter (O) at Sommerfelt besøkte Ørsanden 

minst tre ganger i 1836. I juni samlet han Heteroderma 

speciosa (O), i august Evernia divaricata 2 

(O), og i september Menegazzia terebrata (O). 

Det syns klart at Lindeberg (1855) må ha hatt rett, 

når han tilskrev Sommerfelt æren for å ha oppdaget 

denne andre lokaliteten for russeburkne i 

Norge. Sommerfelt må ha gjort oppdagelsen etter 

at han skrev ferdig sin 1836-avhandling, siden 

han ikke nevnte Ørsanden der, og før desember 

1838, da han døde. Det mest sannsynlige er at 

han fant både Glyceria lithuanica og Diplazium 

samme år som han samlet de tre lavartene, nemlig 

i 1836. 

Det var nettopp dette året M.N. Blytt, F.C. 

Schübeler og F.M. Liebmann oppholdt seg i to 

perioder hos Sommerfelt på prestegården i Ringebu. 

På forsommeren, den 14. juli (Liebmann, 

udatert), tok Sommerfelt dem på en spennende 

utflukt til Stulsbroen – og Cinna (se Berg 1966). 

Om Oppholdet på ettersommeren sier M.N. Blytt 

(1838 p. 269): «Vi opholdt os atter nogle faa Dage 

hos Pastor Sommerfelt, der førte os omkring 

Præstegaarden, og viste os flere interessante 

cryptogame Planter, iblandt hvilke det især glædede 

mig at erholde Ramalina divaricata 3 (ny for 

vor Flora) og Parmelia speciosa 4 med Frugt.» Det 

kan neppe herske tvil om at det var på Ørsanden 

Sommerfelt demonstrerte disse lavene for sine 

gjester. Det var jo der han hadde funnet dem tidligere 

på sommeren. 

Selv om hverken Glyceria eller Diplazium figurerer 

i Blytts reiseberetning, må det antaes at 

Sommerfelt på Ørsanden også demonstrerte de 

to sjeldne karplantene som han hadde funnet der. 

I Oslo ligger to kollekter av Glyceria lithuanica, etikettert 

av A. Blytt: «Ringebo: Ørsanden ved Elstad. 

M.N. Blytt» (O). På den ene etiketten er «ved 

Elstad» utelatt. Dato og årstall mangler på begge. 

I Bergen ligger en kollekt av Diplazium sibiricum 

ex herb E. Jørgensen etikettert «Ringeboe» (BG), 

uten dato og uten samlernavn. Glyceria-kollektene 

2 Senere ombestemt til E. mesomorpha. 

3 =Evernia divaricata. 

4 =Heterodermia speciosa. 

stammer utvilsomt fra M.N. Blytts besøk på Ørsanden 

sammen med Sommerfelt i 1836. Det er 

høyst sansynlig at også Diplazium-kollekten i Bergen 

gjør det. Originaletiketten her er nemlig i M.N. 

Blytts håndskrift. 

Dessverre gir ikke Liebmanns reiseberetning 

(Liebmann, udatert) noen hjelp hva Ørsanden 

angår. Hans opptegnelser avsluttes nemlig med 

datoen 7. august. Da oppholdt de tre botanikerne 

seg fortsatt enten på Dovre eller i Oppdal. Blant 

Liebmanns mange udaterte innsamlinger av 

russeburkne fra Norge, ligger imidlertid to ark etikettert 

«Ringebo» (C). Det virker mer sansynlig at 

disse ble samlet under besøket hos Sommerfelt 

i 1836 enn i 1852, da han besøkte Kringen for 

annen gang i sammenheng med Flora danicaarbeidet. 

At M.N. Blytt (1861 p. 22) i sin flora ikke angir 

Sommerfelt som oppdager av Diplazium på Ørsanden 

virker merkelig, dersom de faktiske forholdene 

var som her antydet. 

Etiketteringen av Normans kollekter 

Bare en eneste av de mange Norman-kollekter av 

russeburkne i norske herbarier er forsynt med 

originaletikett, nemlig av blått papir og med Normans 

håndskrift i rødt blekk: «Asplenium crenatum 

(Somf.) Gudbrandsdalen J.M.N.» (O). Kollekten er 

stemplet «Herb. J. Norman» og har nummer HbO 

55263. En tilleggsetikett (del av lakenpapir), i N. 

G. Moes (?) håndskrift, lyder: «Aspid. crenatum 

Kringlen». I Stockholm fins to originaletiketter: (1) 

«Cystopteris crenata Sommerf. Steenulen Gudbrandsd. 

Norveg. J. Norman» og (2) «Asplenium 

crenatum Fr. Ad Gudbrandsdalen Norvegiae centralis. 

J. M. Norman.» Det er noe overraskende at 

ledsageren, N.G. Moe, har spesifisert «Kringen», 

og ikke som ventet «Steenulen», på en av de tre 

kollektene med originaletikett. 

De fleste av Normans øvrige kollekter i de skandinaviske 

herbariene er etikettert av Axel Blytt, i 

hans karakteristiske håndskrift og med fiolett 

blekk. Noen er etikettert av konservator Ove Dahl 

og noen av andre. Det fins ingen datoer. Lokalitetsangivelsen 

er oftest «Gudbrandsdalen» (BG, 

C, O, S, UPS), i noen tilfelle «Kringelen» (BG, C, 

O, TRH), i enkelttilfelle «Kringelen og Storstenuren» 

(O) og endog «Ringebu» (LD, TRH). Det er 

god grunn til å anta at mye av dette materialet kom 

fra Storsteinuren og ble samlet i 1849, og at mange 

etikettangivelser er gale, f. eks. Ringebu. – Det 

samme kan forøvrig meget godt være tilfelle med 


enkelte Moe-innsamlinger av russeburkne som 

er blitt etikettert i ettertid av andre. 

Spørsmålet er om Norman, i tillegg til de flere 

hundrede eksemplarer fra Storsteinuren, også 

samlet Diplazium ved Kringen. Selv har han aldri 

nevnt noe om dette, hverken på originaletikettene 

eller i reiseberetningen. Faktum er imidlertid at 

Norman og Moe i 1849 dro forbi Kringen, både på 

vei til Laurgård og Lom, og på vei tilbake fra fjellet, 

i september. Siden Moe hadde vært på lokaliteten 

ved Kringen syv år tidligere, er det høyst sannsynlig 

at de stoppet der. 

Innsamlingene i Oslo, som er etikettert Kringen, 

består av høstindivider. De bærer tegn på 

begynnende visning og har gamle, tomme sporehus. 

Dette kunne tyde på at Norman og Moe samlet 

Diplazium ved Kringen på vei hjem, i september. 

En kollekt i Oslo som er etikettert Storstenuren 

syd for Vik består imidlertid også av et høsteksemplar. 

Det kan umulig ha vært samlet på opptur, i 

midten av juli i et år med en usedvanlig sen og 

dårlig sommer (Norman 1851 p. 222-223). I virkeligheten 

består samtlige Norman-kollekter av 

Diplazium i Oslo av høstinnsamlete planter. Dette 

stemmer dårlig med fremstillingen i reiseberetningen 

(Norman 1851 p. 214), men er praktisk 

forståelig: Hvorfor frakte innsamlinger med seg 

hele sommeren i fjellet i Lom, når de kunne gjøres 

på hjemtur? Innsamlingenes tilstand kan altså 

ikke gi noen pekepinn om hvor de ble samlet. 

Den beste løsning syns å være å stole på at 

Axel Blytt visste hva han gjorde, når han etiketterte 

Normans innsamlinger både som «Stenuren», 

som «Kringelen» og som «Kringelen og Stenuren». 

Antakelig samlet Norman og Moe planter 

fra begge lokaliteter denne sommeren, og muligens 

ble de ikke holdt klart atskilt i ettertid. 

Originaletikettens betydning 

Som alle studier av eldre innsamlinger, viser også 

disse Diplazium-undersøkelsene hvor mange 

unødvendige problemer som oppstår, når originaletiketter 

mangler. Mangelen skyldes enten at 

originaletiketter aldri ble skrevet, eller at museenes 

konservatorer, eller senere private eiere av 

kollektene, «tolket», «forbedret» og «standardiserte» 

innsamlingsopplysningene på nye etiketter, 

og kasserte de opprinnelige. De nettopp nevnte 

problemene om Normans innsamlinger i 1849 er 

et godt eksenpel. Et annet er kollekten fra Kringen 

i Dr. Klatts herbarium i Stockholm, her antatt å 

stamme fra S.C. Sommerfelt. 



Et positivt eksempel, der originaletiketten er 

bevart og bidro til oppklaringen av en misforståelse, 

er Edv. Skaris innsamlinger fra 1856. Figur 

6a og b viser to etiketter fra kollekt 55262 i Botanisk 

museum i Oslo (O). Ingen av dem er originale. 

Førstekonservator Johannes Lid har skrevet 

hovedetiketten (a): «Athyrium crenata Opland: 

Elstad like overfor Kringelen 1865. Edv. Skari». På 

museumsetiketten (b) har professor Rolf Nordhagen 

tolket dette: «Vis a vis Elstad i Ringebu?». 

Kollekt 55262 består av tre ark, alle med essensielt 

likelydende etiketter. Kollekten har i en periode 

vært antatt å stamme fra Ringebu. 

Kollekt nr 55261 i HbO er også russeburkne 

samlet av Edv. Skari i 1865. De to arkene i denne 

kollekten er etikettert av Johannes Lid direkte på 

museumsetiketten (figur 6c): «Athyrium crenatum 

Opland: Ringebu: Kringelen Edv. Skari 1865». 

Noen har senere strøket over «Ringebu» og tilføyd 

«Sel herred». På et av de to arkene i denne 

kollekten fins imidlertid bevart en liten originaletikett 

i blekk (figur 6d): «Cystopteris crenata 

Kringen 1865». Ordet «Kringen» er imidlertid skrevet 

med en så spesiell «K» at noen (?) har tolket 

det som «Ringebu» og så tilføyd med blyant 

«Elstad, ligeover». «Edv. Skari» er senere tilføyd 

med blekk av Johannes Lid. Fordi originaletiketten 

her er bevart, er feiltolkingen idag avslørt. Det står 

Kringen, ikke Ringebu (figur 6e). Alle de fem arkene 

av de to kollektnumrene ble utvilsomt samlet 

ved Kringen i Sel, slik de moderne registreringsetikettene 

(figur 6f) viser. 

Nyetablering og utryddelse 

Det syns som om Dilplazium sibiricum har relativt 

lett for å spre seg til nye lokaliteter, dersom 

mark blottlegges på en plass der voksestedsmiljøet 

forøvrig passer (Berg 1996, Williamson et 

al 1997). Visse punkter i den foranstående diskusjon 

syns å antyde at arten kan forsvinne fra en 

lokalitet like lett som den kommer. Hvordan henger 

dette sammen? 

Et av argumentene for spredningsantagelsen 

(Berg 1996) var det forhold at den skarpe feltbotaniker 

S. C. Sommerfelt ettersøkte bregnen 

både nord og sør for Kringen, uten å finne den, til 

tross for at russeburknen idag vokser på en rekke 

steder i området. Nå dukker imidlertid følgende 

spørsmål opp: Dersom Wahlberg samlet russeburknen 

ved Kvernbekken i 1822, hvorfor fant da 

ikke Sommerfelt den der i 1832? Enn videre: Når 

Netzel samlet denne bregnen ved Ulafossen i 

1898, hvorfor vokste den da ikke der i 1832 eller, 

107

Rolf Y. Berg 

Figur 6. Fem etiketter fra Edv. Skaris innsamlinger i 1865. - a. Hovedetikett, HbO 55262. - b. Museumsetikett, HbO 55262. - c. 

Museumsetikett, HbO 55261. - d. Originaletikett, HbO 55261. - e. Forstørret utsnitt av originaletikett. - f. Registreringsetikett, HbO 55261. 

Five labels from collections made by Edv. Skari in 1865. - a. Main label, HbO 55262. - b. Official herbarium label, HbO 55262. - c. 

Official herbarium label, HbO 55261. - d. Original label, HbO 55261. - e. Part of original label enlarged. - f. Registration label, HbO 

55261. 

hvis den så gjorde, hvorfor ble den da ikke sett av 

Sommerfelt? 

Det er to mulige forklaringer. Enten overså 

Sommerfelt forekomstene nord for Kringen til tross 

for sin skarpsynthet. Hartmans (1838 p. 253) utsagn 

om at M.N. Blytt i 1835 observerte arten «här 

och der i Sells Annex» og A. Blytts (1876 p.1234) 

angivelse «i Sell langs Veien nordenfor Kringe- 

len» kan tyde på det. I så fall svekkes ett av argumentene 

for spredningsantagelsen. Den andre 

forklaringen kan være at den ytre del av Kvernbekklokaliteten 

ble ødelagt mellom 1822 og 1832, 

for eksempel ved veiutbedring, mens den ytre del 

av Ula-lokaliteten oppsto mellom 1832 og 1898, 

for eksempel ved blottlegging av mark i forbindelse 

med veiutbedring. 


Det er et faktum at russeburknen forekommer 

i tette bestand, ofte av svært begrenset utstrekning. 

Slike kompakte, men små bestander er sårbare 

for menneskelige inngrep. Et litet bestand 

ved en vei oppdages lett, men ødelegges også 

lett, fordi veier stadig utvides og forbedres. Veiforbedringer 

er særlig ofte påkrevd der bekker og 

elver krysses, d.v.s. nettopp der russeburknen 

vokser. Blir det lysere og tørrere etter veiforbedringen, 

kan russeburknen forsvinne. Blottlegges 

jord samtidig som fuktighets- og skygge-forhold 

bevares, oppstår mulighet for nyetablering. 

Hva som er skjedd på de enkelte lokalitetene 

nord for Kringen siden 1822 vil forbli et mysterium. 

At russeburknen lett nyetableres på bar mark, 

viser lokalitet 12 (Berg 1996). At den lett også utryddes 

ved menneskelig aktivitet syns bevist ved 

lokalitetene 1 og 5. 

Svenske innsamlinger 

Tabellene illustrerer det forhold at svenske botanikere 

var svært aktive i Norge i unionstiden. Før 

århundreskiftet hadde det vært flere besøk av svensker 

enn av nordmenn både på Ørsanden og i 

Kvam. Bare ved Kringen var det flere norske enn 

svenske besøk. Årsaken er utvilsomt at botanikken 

hadde en langt sterkere stilling i Sverige enn 

i Norge, den gang som nå. Etter 1858 kan også 

plantebyttet som ble organisert av Lunds botaniske 

forening (Almborn 1980) ha bidratt til at lokalitetene 

for russeburkne, som hadde høy bytteverdi 

(Lunds Botaniska Förening 1865 p.25), ble 

så flittig oppsøkt. 

Resultatet av den store aktiviteten fra svensk 

side er bl.a. at svenske herbarier inneholder store 

mengder eldre materiale fra norske lokaliteter. 

Denne undersøkelsen viser hvor viktig det svenske 

materialet kan være for oppklaringen av usikre 

angivelser. Det beste eksemplet er Netzels 

kollekter fra Ula. Dubletteksemplaret i Oslo ble 

oppfattet som samlet ved Kringen i retning Ula, 

mens et av eksemplarene i Stockholm utvetydig 

viser at alle kollektene stammer fra et den gang 

ukjent voksested, nemlig Ulafossen. 

Forbindelsen med svenske botanikere 

De tre klassiske lokalitetene for russeburkne i 

Norge ble oppdaget mellom 1831/1822 og 1849, 

før det fantes noe offentlig herbarium i Oslo der 

kollekter kunne oppbevares for ettertiden. Botanisk 

Museum ved Universitetet i Oslo ble først etablert 

i 1863 (Gran 1911 p.543). M.N. Blytt i Botanisk 

hage i Oslo hadde riktignok et stort privat- 



herbarium, og både Sommerfelt og Norman overlot 

materiale til ham, sammen med opplysninger 

som kunne inkorporeres i Blytts påbegynte «Norges 

flora». 

I Sverige var forholdene for botanikken på 

denne tiden uendelig mye bedre. De offentlige 

plantesamlingene i Stockholm, Lund og Uppsala 

var alle blitt etablert omkring midten av 1700-tallet 

(Holmgren et al. 1990), og mange botanikere var 

i full aktivitet ved en rekke institusjoner. Det er verd 

å merke seg at både Sommerfelt, M.N. Blytt og 

Norman snarest mulig etter sine oppdagelser 

sendte herbariemateriale og opplysninger til sine 

svenske kollegaer. Sommerfelt kontaktet Carl Johan 

Hartman fra Gävle, som utga «Handbok i 

Skandinaviens flora», og hadde et stort privat herbarium 

(som senere havnet i UPS). M.N. Blytt 

kontaktet Hartman, men sendte også så mye 

materiale til Elias Fries i Uppsala at det kunne bli 

et nummer i Fries’ «Herbarium normale». Samtidig 

sikret han seg omtale av funnet både i Fries’ 

«Novitiae Florae Suecicae» og i Fries’ «Summa 

vegetabilium Scandinaviae». (Også Fries’ herbarium 

havnet i UPS.) Norman sendte kollekter med 

originaletikett til Stockholm. Det syns klart at den 

sterke botaniske tradisjonen i broderlandet Sverige 

(sml. Jonsell & Hultgård 1999) ingenlunde 

kunne neglisjeres av de få nordmenn som på den 

tiden søkte en fremtid innen vårt fag. 

Takk 

Jeg skylder følgende personer takk for utlån av 

herbariemateriale/oversendelse av herbariedata: 

Alfred Hansen og Olof Ryding (C), Ingvar Kärnefelt 

(LD), Roland Moberg (UPS), Dagfinn Moe (BG), 

og Lasse Thorán (S). Takk også til Morten Liebe, 

Otta, for detaljkart og opplysninger om Ørsandenlokaliteten, 

til Oddvar Pedersen (O) for hjelp, bl.a. 

med scanning av herbarieetikettene gjengitt i figur2, 

til Hans Schwencke, Otta, for å ha tatt meg til 

de fine forekomstene langs øvre del av Kleivrudbekken, 

til Einar Timdal (O) for å ha gjort meg 

oppmerksom på Sommerfelts lavkollekter fra 

1836, og til Finn Wischmann (O) for hjelp med 

håndskriftidentifisering og opplysninger, bl.a. om 

Klatts herbarium. En spesiell takk til Bengt Jonsell, 

Stockholm, for verdifulle kommentarer til manuskriptet. 

Litteratur 

Almborn, O. 1980. Växtbytet i Lund – en gammal institution med 

nytt program. Svensk Botanisk Tidskrift 73 (1979):563-566. 

109

Rolf Y. Berg 

Berg, R.Y. 1962. Nye utbredelsesdata for norske karplanter. Blyttia 

20: 49-82. 

Berg, R.Y. 1966. Oppdagelse og utbredelse av Cinna latifolia i 

Norge med bemerkninger om økologi og innvandringshistorie. 

I. Blyttia 24: 145-160. 

Berg, R.Y. 1996. Diplazium sibiricum (Woodsiaceae) at its westernmost 

localities in Fennoscandia. Symb. Bot. Ups. 31(3): 

265-275. 

Blytt, A. 1876. Norges Flora. Tredie Del. Brøgger, Christiania. 

Blytt, A. 1898. Nye bidrag til kundskaben om karplanternes 

udbredelse i Norge. Christiania Vidensk.-Selsk. Forhandl. 

1897, No.2: 1-40. 

Blytt, M.N. 1838. Botanisk Reise i Sommeren 1836. Nyt Mag. 

Naturv. 1: 257-353. 

Blytt, M.N. 1861. Norges Flora. lste Deel. Brøgger & Christie, 

Christiania. 

Brøgger, A. 1960. Morfologiske og cytologiske undersøkelser av 

noen norske bregner. Blyttia 18: 33-48. 

Dahl, E. 1949. En masseforekomst av russeburkne (Athyrium 

crenatum). Blyttia 7: 13. 

Derrick, L.N., Jeremy, A.C. & Paul, A.M. 1987. Checklist of 

Europaean Pteridophytes. Sommerfeltia 6: 1-94. 

Eckblad, F.-E. 1995. Søren Christian Sommerfelt, et 200 års minne. 

Blyttia 53: 43-58. 

Fries, E. 1832-42. Novitiae Florae Suecicae. Continuatio, sistens 

mantissam,II,III, uno volumine comprehensas. Ac cedunt de 

stirpibus in Norvegia recentius detectis prae notiones e 

maxime parte communicatae a Math. N. Blytt. Ex Officinis 

Academicis, Lundae et Upsaliae. 

Fries, E. 1836-64. Herbarium normale plantarum rariorum et criticarum 

Sueciae, Fasc. III-XVI. Wahlström & Låstbom, Upsaliae. 

Fries, E. 1845. Summa Vegetabilium Scandinaviae. Upsaliae. 

Gran, H.H. 1911. Botanikken og zoologien. Det Kongelige Fredriks 

universitet 1811-1911, festskrift II:539-575. 

Hartman, C.J. 1832. Handbok i Skandinaviens Flora. Andra Upplagan, 

omarbetad och förökad. Hæggström, Stockholm. 

Hartman, C.J. 1838. Handbok i Skandinaviens Flora. Tredje Upplagan, 

rättad och förökad. Sednare Delen: Floran. Hæggström, 

Stockholm. 

Hisinger, W. 1823. Anteckningar i physik och geognosi under 

resor uti Sverige och Norrige. Tredje häftet. Palmblad, Uppsala. 

Hoch, F. 1863. Supplementer til Dovres Flora. Nyt Mag. Naturv. 

12: 341-355. 

Holmboe, J. 1943. Mathias Numsen Blytt (1789-1862). Blyttia 1: 

3-20. 

Holmgren, P.K., Holmgren, N.H. & Barnett, L.C. 1990. Index 

Herbariorum. Part I: The Herbaria of the World. Eight Ed., 

Regnum Vegetabile 120. N.Y.Bot.Gard., N.Y. 

Hornschuch, C.F. 1838. Mittheilungen über eine botanische Reise 

der Herren Drs. Areschoug und Lindblom in Lund, durch 

einen Theil Norwegens im Sommer 1837. Beibl. Allg. 

Bot.Zeitung 1838, 2. Bd.: 1-25. 

Jonsell, B. & Hultgård, U.-M. 1999. From Hortus siccus to «Fytotek» 

– a sketch about Swedish herbaria over four centuries. Symb. 

Bot. Ups. 32(2): 195-207. 

Krok, T.O.B.N. 1911. Klatt, Friedrich Wilhelm. Nordisk Familjebok, 

2. utg., vol. 14:223. 

Krok, T.O.B.N. 1925. Bibliotheca Botanica Suecana. Almqvist & 

Wiksell, Uppsala. 

Liebmann, F.M. Udatert. Reiseskildring fra Norge. Upublisert 

manuskript. Botanisk Centralbibliotek, København. 

Liebmann, F.M. 1853. Flora Danica Supplementum I, Tab. 1-60. 

Kjøbenhavn. 

Lindblom, A.E. 1839a. Nekrolog. Søren Christian Sommerfelt. 

Bot. Not. 1839 (2): 9-12. 

Lindblom, A.E. 1839b. Berättelse om en botanisk resa till Dovre-fjell 

i Norrige År 1837. Wikströms Års-ber. för 1837: 589-612. 

Lindblom, A.E. 1842. Herbarium normale plantarum rariorum 

criticarum Sueciae, Fasciculus VII. Curante E. Fries. Uppsaliae 

1840. Bot. Not., Literatur-Bihang 1842: 61-64. 

Lindblom. A.E. 1843a. Eliae Fries Novitiae Flora Suecicae. Continuatio 

sistens Mantissam I, II, III uno volumine comprehensas. 

Accedunt de stirpibus in Norvegia recentius detectis 

praenotiones e maxima parte communicatae a Math. N. Blytt. 

Lundae & Upsaliae 1832-1842. 8:o. Bot. Not., Literatur-Bihang 

1843: 1-11. 

Lindblom, A.E. 1843b. Anteckningar öfver Norges vegetationsförhållanden. 

Bot. Not. 1843: 7-9, 24-31. 

Lindeberg, C.J. 1855. Resa i Norge 1854. Bot. Not. 1855: 1-13. 

Lunds Botaniska Förening. 1865. Förteckning på Skandinaviens 

Phanerogamer, Thallogamer och Characeer jemte uppgift på 

de relative värde, de ega inom Lunds Botaniska Förening. 

Gleerups förlag, Lund [Ed. C.M. Falck]. 

Moen, G. 1981. Mosevegetasjonen i bekkekløfter. En floristisk og 

sosiologisk undersøkelse av bekkekløftene Rolla og Bårdsengbekken, 

Øyer i Oppland. Cand. real. thesis, University of 

Oslo. 

Norman, J. 1851. Beretning om en i Gudbrandsdalen fortagen 

botanisk Reise. Nyt Mag. Naturv. 6: 212-291. 

Nylander, F. 1844. Specilegium plantarum fennicarum. Centuria 

altera. Diss., Helsingfors. 

Often, A. 1991. Botanisk undersøkelse av elvekløftene Sagåa og 

Berdøla i Sel kommune, Oppland. Fylkesmannen i Oppland, 

miljøvernavdelingen. Rapport 4/91: 1-8. 

Sommerfelt, S.C. 1834. Aspidium crenatum, en ny art af Ormbunke, 

upptäckt och beskrifven. Kungl. svenska Vetensk.akad. 

handl. 1834: 103-104. 

Sommerfelt, S.C. 1836. Aspidium crenatum, en ny Bregneart 

beskrevet. Mag. Naturv. 12: 80-81,Tavle VIII, Fig.5-7. 

Sommerfelt, S.C. 1838a. Glyceria Norvegica Sommerf. och Agrostis 

suaveolens Blytt, beskrifne. Kungl. svenska Vetensk.akad. 

handl. 1837: 254-257. 

Sommerfelt, S.C. 1838b. Glyceria norvegica, opdaget og beskreven. 

Nyt Mag. Naturv. 1: 426-428. 

Wikström, J.E. 1837. Öfversigt af botaniska arbeten och upptäckter 

i Norrige under år 1835. Wikströms Års-ber. för 1835: 

496-566. 

Williamson, M- Jansson, T. & Ericsson, S. 1997. Ryssbräken, 

Diplazium sibiricum, funnen i Jämtland och något om dess 

förekomst på utpostlokaler. Svensk Bot. Tidskr. 91: 77-81. 

Zetterstedt, J.E. 1859. Botanisk resa till medlersta Norges fjelltrakter 

under sommaren 1858. Kungl. svenska Vetensk.-akad. 

förhandl. 16: 407-424. 





Annaler 

Finnstjerneblom Stellaria fennica (Murb.) Perfil. 

i Norge 

Reidar Elven og Heidi Solstad 

Elven, R. & Solstad, H. 2000. Finnstjerneblom Stellaria fennica (Murb.) Perfil. i Norge. 

Blyttia 58: 111-113. 

Stellaria fennica (Murb.) Perfil. found in Norway. 

Stellaria fennica was found as new to Norway in Finnmark (N. Norway) near Vadsø in 1980 by R. Elven & 

V. Johansen, but was first identified as such by Dr. A. Kurtto, Helsinki, in the 1990ies. The site was revisited 

in 1997 and the ecological context noted. At present, the plant grows at an abandoned camping site, mainly 

along a ditch in an old brook run, in marshy vegetation with a species composition similar to its native sites in 

Finland. The occurrence is small and very vulnerable. The site is 210-220 km from the nearest known 

occurrence in N Finland but closer (110-120 km) to occurrences in Russia, on Rybachi Poluostrov and on the 

Russian side of the Pasvik valley. The Vadsø occurrence may be native, but an alternative hypothesis is 

introduction by Finnish sports fishermen favouring the Vadsø area and previously often using this camping 

site. 

Reidar Elven, Heidi Solstad, Universitetet i Oslo, Botanisk hage og museum, Sarsgt. 1, N-0562 Oslo 

Finnstjerneblom Stellaria fennica er en av de nye 

artene for Norge som kom med hos Lid & Lid 

(1994), men noen ytterligere angivelse av dens 

forekomst er ikke publisert. Her kommer den. 

Arten er nært beslektet med myrstjerneblom 

S. palustris L., og ble først beskrevet som en var. 

fennica av denne av Murbeck (1899). Den ble først 

opphøyd til art av Perfiljev i 1941. Stellaria palustris 

er i seg sjøl et taksonomisk kompleks av raser på 

høge kromosomtallsnivå (10-14-ploide), og det 

er mulig at S. fennica bare bør oppfattes som et 

ytterpunkt i den totale variasjonen i en vidt oppfattet 

S. palustris. Stellaria fennica har imidlertid sitt 

eget morfologiske, økologiske og geografiske 

særpreg, og Jalas & Suominen (1983) konkluderer 

med: «Behaves more like an independent 

species than a subspecies of S. palustris. Although 

the two taxa occur sympatrically in N.E. Europe, 

true hybrids between them are probably lacking 

or rare». Artsstatus er også valgt i Flora Nordica 

(Kurtto i Jonsell, under forb.). 

I utseende skiller S. fennica seg fra S. palustris 

ved å være mye spinklere, se figur 1A, oftest med 

rent grønn (ikke blågrønn) farge på stengler og 

blad, og med mindre blomster. Begerbladene er 

3-5 mm lange (mot 5-7 mm hos S. palustris), 

kronbladene 4-7 mm (mot 6-13 mm), og frøene 

ca 1,0 mm (mot ca 1,3 mm), se Lid & Lid (1994). 

Det viktigste formelle skillet er at S. fennica har 

noen ørsmå papiller i bladkantene, særlig ut mot 

bladspissene, og på kantene på stenglene, se 

figur 1B, mens S. palustris er helt glatt. Stellaria 

fennica kan også likne på grasstjerneblom S. graminea, 

men mangler hårene i kanten av støtteblad 

og begerblad. Sammenliknet med rustjerneblom 

S. longifolia har den mye lengre kronblad i 

forhold til begerbladene og er vesentlig mindre 

ru. Illustrasjonen av S. fennica hos Mossberg et 

al. (1992) er meget veltruffen. 

Mens S. palustris er typisk for låglands-rikmyrer, 

myrkanter, rike vasskanter og sumpkanter, nesten 

alltid på næringsrik og ofte på baserik jord, er 

S. fennica knyttet til mer næringsfattige sumper, 

vasskanter og strandkratt, ofte innimellom vierbusker. 

Den forekommer også på flommarksenger 

og på tradisjonelt drevne oversilingsenger, 

dvs slike som ble overrislet fra elver og bekker 

tidlig i sesongen, men som ble lagt tørre ei tid før 

slåtten. 

111

Reidar Elven og Heidi Solstad 

Geografisk er S. palustris i hovedsak en nemoral 

til boreonemoral art, sjøl om den angis å gå 

svært langt nord i Russland (se Jalas & Suominen 

1983). I Norge er den vesentlig kjent fra Austlandet 

nord til midtre Gudbrandsdalen, men med strøfunn 

nær Stavanger på Jæren, ved Noatun øverst 

i Pasvikdalen i Sør-Varanger der ganske sikkert 

ble innført under andre verdenskrig, og kanskje i 

øvre Gudbrandsdalen og i Bergen (se Lid & Lid 

1994). I Sverige går den nord til Jämtland, i Finland 

nord til botnen av Bottenvika, men med noen 

ugrasfunn lenger nord i begge land (Jalas & Suominen 

1983, Mossberg et al. 1992). Stellaria fennica 

er utpreget boreal-kontinental, i Norden tidligere 

bare kjent fra Øst- og Nord-Finland og såvidt 

inn i Sverige i Tornedalen. Hoveddelen av dens 

nordiske utbredelse ligger ved Kemijoki og dens 

sideelver. Disse mønstrene er også tydelige utafor 

Norden; S. palustris er vidt utbredt sørover i 

Vest-, Sentral- og Øst-Europa og gjennom Vestog 

Sentral-Asia; S. fennica er ellers bare kjent fra 

den nordre delen av Russland og fra Vest-Sibir, 

se Jalas & Suominen (1983). Utbredelsen i Russland 

og Sibir er litt uklar fordi arten ikke har vært 

anerkjent i de mest aktuelle russiske floraene (Komarov 

et al. 1936, Tolmachev 1971). De to artene 

utgjør geografiske paralleller i nemoral/boreonemoral 

og i boreal sone. 

Stellaria fennica ble først funnet i Norge 27/7 

1980 i Vadsø i Øst-Finnmark (Elven & Johansen, 

TROM), men materialet var lite, problematisk og 

ble ikke bestemt. Identifiseringen med S. fennica 

ble først gjort av Dr. A. Kurtto ved herbariet i Helsinki 

tidlig på 1990-tallet (Kurtto i Jonsell, Flora 

Nordica 2, under forb.). En årsak til vanskene med 

identifiseringen er at de ellers så karakteristiske 

papillene er nokså dårlig utviklet på Vadsø-materialet. 

Vadsø-materialet faller imidlertid godt innafor 

variasjonsbredden for arten i Finland (Kurtto, 

pers. medd.). 

Funnstedet i Vadsø var på det som dengang 

var byens campingplass, vest for Fossgård litt 

nord for sentrum (UTM: PT 04 77; ca 35 m o.h.), i 

forsøplet vierkratt ved sanitærbygget. Det ble bare 

funnet en liten bestand. Senere har flere lett etter 

Figur 1. Finnstjerneblom Stellaria fennica fra Finnmark: Vadsø, 

28.08.1997, leg. R. Elven & H. Solstad. A habitus, B blad og 

bladfeste. Tegning: Anne Elven. 

Stellaria fennica from N Norway: Finnmark: Vadsø, 28.08.1997, 

leg. R. Elven & H. Solstad. A habit, B leaf and node. Illustration: 

Anne Elven. 

112 Blyttia 58(2), 2000 

A 

B

den uten hell, men nylig ble den gjenfunnet (av 

K.A. Lye og T. Berg). Sommeren 1997 bød det seg 

anledning til å se litt nærmere på forekomsten. 

Campingplassen var ikke lenger i bruk og området 

rundt sanitærbygget var i mellomtida blitt «frisert» 

til plen. Alle spor av vierkratt var borte akkurat 

der. Først ble noen tuslete planter funnet i et 

kratt bak ei campinghytte, under 2 m høge ullvier 

Salix lanata og grønnvier S. phylicifolia, i blanding 

med stornesle Urtica dioica og geitrams Epilobium 

angustifolium. Deretter ble en meget stor 

og tett bestand funnet i ei grøft som erstatter et 

tidligere bekkeleie, her i sumpvegetasjon av smårørkvein 

Calamagrostis stricta, snøull Eriophorum 

scheuchzeri, myrhatt Potentilla palustris og kjeldegras 

Catabrosa aquatica, med noe mindre mengder 

av nordlandsstarr Carex aquatilis, gråstarr C. 

canescens, soleihov Caltha palustris, åkersnelle 

Equisetum arvense, og kantet med kratt av russevier 

Salix glauca subsp. stipulifera. Denne artskombinasjonen 

er også typisk for voksesteder for 

S. fennica ved Kemijoki. 

Planten ble funnet i blomst og tidlig frukt 28.08. 

1997, og det er lite trolig at den satte modne frø i 

1997. Frukt ble heller ikke funnet i 1980. Det kan 

derfor godt tenkes at fruktsettingen er meget dårlig 

eller manglende i Vadsø, og det er mulig at 

hele forekomsten er en eneste klon. Det er uvisst 

om planten setter frø etter sjølpollinering. Derimot 

har den ganske effektiv vegetativ vekst. 

Forekomsten i Vadsø er meget sårbar; det skal 

ikke mye endring i arealbruk til før den er borte. 

Belegg er nå deponert i flere hovedherbarier (O, 

BG, TRH, TROM, H, UPS) og det er neppe behov 

for å samle mer. 

Forekomsten i Vadsø ligger ganske langt fra 

de nærmeste andre kjente nordiske, 210-220 km, 

sør for Inari i Nord-Finland. Avstanden til den nærmeste 

russiske er imidlertid kort, 100 km, på 

Rybachi Poluostrov (Fiskerhalvøya), i praksis ikke 

lenger unna enn at man ser dit fra Vadsø i klart 


Finnstjerneblom i Norge 

vær. Arten forekommer også nær opp til norsk 

område på russisk side av Pasvikdalen, foreløpig 

med to sikre forekomster i Murmanskområdet, 

Pechenga, Pasvikdalen, 2 km fra Yaniskoski, våt 

myr, T. Alm & I.G. Alsos, 1995 (TROM) og M. Piirainen, 

1995 (H); Murmanskområdet, Pechenga, 

Pasvikdalen, Kheyukhenyarvi [= Höyhenjärvi, = 

Fjærvatn], i vierkratt på bekkekant, V. Kostina, 1995 

(KPABG) 

Sjøl om voksestedet har en tilnærmet naturlig 

sumpvegetasjon, så kan det være tvil om arten er 

opprinnelig på stedet. Lid & Lid (1994) antydet en 

mulig innførsel med finske sportsfiskere. Vadsøområdet 

har vært mye brukt av slike, og i tidligere 

år var en hoveddel av belegget på campingplassen 

finske fiskere. Men samtidig er dette en art 

som lett blir oversett. Som vegetativ kamuflerer 

den seg mellom gras og starr, og også i blomst er 

den nokså anonym. Det kan derfor godt tenkes at 

den er oversett, og at den har flere forekomster i 

nord. Dens status, som hjemlig eller som innført, 

er derfor fortsatt høyst usikker. 

Vi takker Dr. Artto Kurtto, Helsinki, for bestemmelse 

av planten, Dr. Torbjørn Alm, Tromsø, for 

kritiske kommentarer og for opplysningene om 

forekomstene i russisk Pasvik, Viktor Johansen, 

Narvik, for assistanse under feltarbeidet i 1980, 

og Anne Elven for illustrasjon av planten. 

Litteratur 

Jalas, J. & Suominen, J. (utg.). 1983. Atlas florae europaeae. 

Distribution of vascular plants in Europe. 6. Caryophyllaceae 

(Alsinoideae and Paronychioideae). Helsinki. 

Komarov, V.L. et al. 1936. Flora URSS, 6. Leningrad & Moskva. 

Lid, J. & Lid, D.T. 1994. Norsk flora. 6. utg. ved R. Elven. Det 

Norske Samlaget, Oslo. 

Mossberg, B., Stenberg, L. & Ericsson, S. 1992. Den Nordiska 

Floran. Wahlström & Widstrand, Stockholm. 

Murbeck, S. 1899. Die nordeuropäischen Formen der Gattung 

Stellaria. Bot. Notiser 1899: 193-218. 

Tolmachev, A.I. (utg.) 1971. Flora arctica URSS, 6. Leningrad. 

113



Annaler 

Buesøtgras Glyceria declinata Bréb funnet på 

to nye lokaliteter i Larvik kommune, Vestfold 

Innledning 

Av det norske floraatlaset, Maps of Distribution of 

Norwegian vascular Plants, Vol. III The southeastern 

element, framgår det klart at buesøtgras 

Glyceria declinata Bréb er en sjelden art med et 

relativt begrenset utbredelsesområde i Norge. 

Beskrivelse 

Buesøtgras er den minste av de norske søtgrasartene 

og kalles da også hos Stace (1997) for 

small Sweet-grass. Stråa er tydelig bøyde og i så 

måte lik mannasøtgras G. fluitans (L.) R.Br.og 

sprikesøtgras Glyceria notata Chevall. Både buesøtgras 

og mannasøtgras har dessuten smal 

topp i motsetning til sprikesøtgras der greinene 

med småaks spriker ut fra strået. Disse tre artene 

er allikevel ganske like hverandre ved første øyekast, 

og derfor har feilbetemmelser vært vanlig. 

Størrelsen på plantene og lengden på det øverste 

bladet kan i de fleste tilfellene gi visse indikasjoner 

på hvilken art vi har med å gjøre. Hos buesøtgras 

er det øverste bladet kortere enn hos de to 

andre artene. Den beste og sikreste skillekarakteren 

ligger likevel først og fremst i formen på 

inneragna. Hos mannasøtgras er denne dradd ut 

i en spiss med jevn og fin kant. Hos sprikesøtgras 

er inneragna bortimot helt tverr, som oftest 

Trond Grøstad og Roger Halvorsen 

Grøstad, T. & Halvorsen, R. 2000. Buesøtgras Glyceria declinata Bréb funnet på to nye lokaliteter 

i Larvik kommune, Vestfold. Blyttia 58: 114-116. 

Glyceria declinata found at two new localities in Larvik municipality, Vestfold county, SE Norway. 

Althoug having been collected since 1861, Glyceria declinata was not recognised as a member of the 

Norwegian flora until 1948, when a revision of the Glyceria material in Norwegian herbaria was made by Per 

Størmer. In this article, the authors summarize the known distribution of this grass. Two new localities from 

Vestfold county are reported, and two previously published records from Telemark county are rejected, as 

the material has later been reinterpreted as G. fluitans and G. notata, respectively. All new finds after 

Størmer’s (1951) article are listed. The species is known to have disappeared from many of its previously 

known localities, and its present status in Norway is very insufficiently known. 

Trond Grøstad, Eikelundvn. 8, 3290 Stavern 

Roger Halvorsen, Safirvn. 41, 3931 Porsgrunn 

fint tanna, mens den hos buesøtgras er grovt tanna, 

og tennene er nærmest som en forlengelse av 

nervene. Dermed får inneragna hos buesøtgras 

et utseende som ligger noe midt mellom de to 

andre artene (figur 1). 

Buesøtgras er et gras som angis å vokse på 

våte steder nær dyrka mark, grøfter og bekkesig. 

Dette stemmer ikke helt på i alle fall en av lokalitetene 

som er beskrevet nedenfor, Gusland i Larvik 

kommune, hvor arten vokser på næringsrik åkermark 

som ikke kan beskrives som spesielt fuktig. 

Figur 1. Inneragner hos mannasøtgras (A), buesøtgras (B) og 

sprikesøtgras (C). Tegning: D.T.Lid, etter Lid & Lid (1994). 

Lemmas of Glyceria fluitans (A), G. declinata (B) and G. notata 

(C). Illustration by D.T.Lid, after Lid & Lid (1994). 


Om funn av buesøtgras i Norge 

Det første funnet ble gjort i 1861 av N.G. Moe, og 

funnstedet var Oslo. Dette og flere seinere funn av 

buesøtgras ble liggende i herbariene først under 

navnet Glyceria plicata (Fries) Fries, men seinere 

ble dette endret til G. fluitans (L.) R. Br. I 1948 

reviderte så Per Størmer det norske Glyceria-materialet, 

og flere av de norske innsamlingene av 

denne slekta ble ombestemt til G. declinata (Størmer 

1951). Størmer fant dessuten flere nye lokaliteter 

av buesøtgras i Norge i løpet av åra 1949- 

1951. Alle de nye funnstedene lå i Buskerud og 

Vestfold fylker. Etter at Størmer publiserte sin artikkel, 

er det så gjort en rekke nye innsamlinger av 

arten fram til 1999: 

Buskerud: 

Lier: Lierelva v/Tuverud. Anne & Reidar Elven, 1992 

Vestfold: 

Tønsberg: Presterødkilen, i ei grøft like nord for veien. Roger 

Halvorsen og Svein Bringaker, 1972 

Sandefjord: Namløs. P. Størmer, 1955, E. Dahl, 1961, P. Sunding, 

1961, K. Fagernæs & Rune Halvorsen, 1979 

Stokke: Langøen. J. Lid, P. Størmer & S. Løkken, 1964 

Larvik: Tjølling, Varil. K. Fagernæs & Rune Halvorsen, 1979 

Larvik: Tjølling, Sandvikbukta. K.A. Lye & T. Berg, 1987 

Larvik: Brunlanes, Snørsvall. K.A.Lye &T.Berg (Se under!), 1991 

Larvik, Nalum i Brunlanes, i en jordekant/ kunsteng(?). T.H. Melseth, 

1999 

Larvik, Bentzerød, i bekken, Fritzøe golfbane. Trond Grøstad, 

1999 

I tillegg er det hos Økland (1984) angitt et funn til 

av buesøtgras i Larvik kommune: 

Jordfalldalen ved Fritzøehus. Tonje Økland og Rune Halvorsen 

Økland., 1983. 

Hos Økland er dette funnet angitt å være belagt, 

men det har ikke vært mulig å påvise hvor dette 

belegget finnes. Det finnes heller ikke nye belegg 

som indikerer en ombestemmelse, og det er liten 

grunn til å tvile på at det dreier seg om et funn av 

denne arten, særlig på bakgrunn av at buesøtgras 

også er funnet noe lenger sør ved Bentzerød. 

Det er snarere god grunn til å forvente at det blir 

gjort nye funn av buesøtgras i dette området. 

De to nyeste funna fra Larvik og funnet fra Tønsberg 

er kontrollbestemt og belagt ved herbariet i 

Oslo (O). 

Buesøtgras i Brunlanes 

Lokaliteten til Lye og Berg ved Snørsvall fra 1991 

er angitt i herbariedatabasen ved Botanisk museum 

(O) i Oslo med riktige koordinater, men med 

feil stedsnavn. Lokaliteten ligger i en grønsakåker 


Buesøtgras funnet på to nye lokaliteter i Larvik 

Figur 2. Buesøtgras Glyceria declinata fra lokaliteten på Snørsvall 

i Brunlanes (VF Larvik). Arten opptrer her med en noe utypisk 

økologi, nemlig som ugras i gulrotåker. Foto: Øystein Ruden. 

Glyceria declinata on its Snørsvall locality (Larvik, Vestfold county). 

This occurence of the species is ecologically atypical, namely as 

a weed in a carrot field. 

nær Gusland på andre sida av bekken i forhold til 

Lye og Bergs stedsangivelse. 

Guslandsforekomsten synes å være av litt 

uvanlig karakter (figur 2). I 1997 og 1998 ble det 

dyrket gulrøtter i åkeren. Buesøtgras vokste begge 

åra mellom og inne i gulrotradene over et stort 

område og framsto som et formidabelt ugras. I 

1999 ble det dyrket løk på åkeren, og buesøtgras 

virket like livskraftig som de to foregående åra. 

Ved denne type dyrking er det vel sannsynlig at 

åkerjorda både blir pløyd og harvet i den grad at 

en skulle tro at arten ikke ville overleve. Det er vel 

ikke usannsynlig at rotsystemet blir «hakket opp» 

og gir grunnlag for vegetativ spredning samtidig 

som det var en kraftig frøsetting som gjør at mengden 

av planter øker ytterligere. 

115

Trond Grøstad og Roger Halvorsen 

Buesøtgras i Norge 

I følge det norske floraatlaset skal buesøtgras 

også ha forekomster i Telemark, men dette er 

(dessverre) feil og beror på feilbestemmelser. På 

kartotekkorta i floraatlaset står arten oppført med 

to funn fra Bamble: Brøløs ved Grummestadvatn, 

K. Bevanger 1969 og Langesund, v/ bekken i 

Krogshavn, Roger Halvorsen 1980. Brøløsfunnet 

er siden ombestemt av Reidar Elven til mannasøtgras 

G. fluitans, mens Langesundsfunnet er 

ombestemt til sprikesøtgras G. notata av K.A. Lye 

og T. Berg. 

Vestgrensa for buesøtgras i Norge er derfor 

fortsatt Gusland i Brulanes. 

Arten er funnet nord til Modum og Oslo. Ved 

Modum (to lokaliteter) ble den sist samlet av Størmer 

i 1949. I Oslo ble siste innsamlingen foretatt 

av i 1877 uten at finners navn er oppgitt. Ellers 

ligger det seks belegg av buesøtgras etter N.G. 

Moe som han har samlet ved Sagene. To av dem 

er datert 1861 og fire er udatert. Arten antas å være 

utgått i Oslo om en kan tolke Elven (1994) slik. 

I følge floraatlaset i Norge er arten ikke funnet 

på østsida av Oslofjorden. 

Status i dag 

Alle lokalitetene i Vestfold fra før 1983 er sjekket 

av og omtalt hos Tonje Økland (1984). På sju av 

disse er buesøtgras ikke gjenfunnet og regnes 

som utgått (Økland 1984). 

Fire nye lokaliteter er funnet etter Øklands rapport 

i 1984, og i alle fall på tre av disse er arten 

funnet igjen i fjor. 

I Buskerud, hvor den totalt er samlet inn på 6 

lokaliteter, er status ukjent for de lokalitetene som 

er angitt hos Størmer (1951), mens lokaliteten i 

Lier høyst sannsynlig fortsatt er intakt (Reidar Elven 

pers medd.) 

Arten anbefales så absolutt til ettersøkning, 

både på nye og gamle lokaliteter. 

Takk 

Takk til Jan Erik Eriksen for hjelp med utskrifter fra 

floraatlaset, til Klaus Høiland, Anders Danielsen 

og Finn Wischmann for hjelp som førte til oppklaring 

omkring feilbestemmelser av funn i Telemark 

og til Anne og Reidar Elven for opplysninger om 

Lier-lokaliteten. Takk også til Rune H. Økland for 

opplysninger omkring lokaliteten i Jordfalldalen i 

Larvik. 

Litteratur 

Fægri, K. & Danielsen, A. 1996. Maps of distribution of Norwegian 

vascular plants. III. The southeastern element. Fagbokforlaget, 

Bergen. 

Lid, J. & D. 1994. Norsk flora. 6. utg. v/Reidar Elven. Det norske 

samlaget, Oslo. 

Størmer, P. 1951. On Glyceria declinata. Blyttia 9: 1-15. 

Stace, C. 1997. New Flora of the British Isles. 2nd Edn. Cambridge 

University Press. 

Økland, T. 1984. Lokaliteter for utsatte plantearter i Vestfold fylke. 

Rapport til Fylkesmannen i Vestfold, Miljøvernavd. Botanisk 

Hage og Museum, Universitetet i Oslo. 

Funn av hvitrot og en masseforekomst av skogmarihand 

i Brunlanes... (forts. fra s. 87) 

var det svært vanskelig å ta seg fram, flere steder 

helt umulig. Innenfor de bratte strandberga var det 

noe bedre. Her finnes en ganske tett og skyggefull 

eikeskog Quercus sp. med innslag av svartor 

Alnus glutinosa og bjørk Betula sp. Området huser 

en del gamle hytter, flere inngjerdet med piggtråd. 

Ei av hyttene var sogar inngjerdet med et par 

hundre meter elektrisk gjerde(!). Området grenser 

i øst mot en campingplass og et par små åkerstubber. 

Overraskelsen var stor da jeg fant noe som 

kan karakteriseres som en massebestand av 

skogmarihand Dactylorhiza fuchsii. Det fantes anslagsvis 

rundt 1000 individer spredt over en strekning 

på 3-400 m. Så langt jeg har erfart er det fra 

før ikke kjent så store bestander av skogmarihand 

i Vestfold fylke. 

I ei lita bukt fant jeg også en ganske stor bestand 

av hvitrot Laserpitium latifolium. Dette er det 

tredje funnet av denne arten i Larvik kommune og 

Vestfold fylke. Alle tre forekomstene ligger i ytterkanten 

av hovedutbredelsen til hvitrot i nabofylket 

Telemark. 

Det ble også funnet flere andre fine arter i dette 

området. Bl.a. ble det sett rundt 100 individer av 

nattfiol Platanthera bifolia, et par små bestander 

av vårorkis Orchis mascula, flere små delbestander 

av breiflangre Epipactis helleborine, en liten 

bestand av stortveblad Listera ovata, strandrødtopp 

Odontites litoralis og en bestand på flere 

kvadratmeters størrelse av svarterteknapp Lathyrus 

niger. 

Funna av hvitrot og skogmarihand er belagt 

ved herbariet på Tøyen i Oslo. 





Annaler 

Gråselje Salix cinerea L. i Nord-Trøndelag 

Gråselje Salix cinerea L. er blant de taksonene 

som blir kartlagt i flora-atlasets siste bind (som er 

under arbeid), om planter som har en østlig utbredelse 

i Norge. Den har også en sørlig utbredelse 

og er begrenset til de sørøstlige delene av 

landet, fra Vest-Agder og Østfold nord til Nord-Aurdal 

og Sør-Fron i Oppland og Åmot og Trysil i Hedmark, 

jf. Often et al. (1998) for utbredelsen i Hedmark. 

Utbredelsesområdet i Sørøst-Norge er forholdsvis 

konsentrert, med få spredte forekomster 

i vestlig og nordlig retning. Unntaket er en liten 

gruppe lokaliteter på Jæren og Karmøy i Rogaland. 

Gråselje finnes i de boreonemorale og sørboreale 

vegetasjonssonene (Moen 1998). Den 

vokser på fuktig, næringsrik mark, i grøfter, fukteng 

og sumpskog og er karakteristisk for sumper rundt 

grunne, næringsrike sjøer, jf. Wold (1983) og Fremstad 

(1985, 1997, 1998) som gir glimt av dens 

økologi, som for øvrig stemmer bra overens med 

den som oppgis fra Sverige (Anderberg 1999). 

Et funn fra Verdal 

I herbariet til Botanisk hage og museum i Oslo 

(herb. O) har det lenge ligget er herbarieark av en 

vier fra Verdal i Nord-Trøndelag. Belegget skriver 

seg fra M.O. Hjelles undersøkelser av vegetasjonen 

som utviklet seg i den svære rasgropa etter 

leirskredet i Verdal i 1893. Rasområdet ble un- 

Eli Fremstad 

Fremstad, E. 2000. Gråselje Salix cinerea L. i Nord-Trøndelag. Blyttia 58: 117-119. 

Grey Willow Salix cinerea L. in Nord-Trøndelag county, Central Norway. 

Grey Willow Salix cinerea L. has an eastern distribution in Norway. It is also southern, extending northwards 

to the central parts of Gudbrandsdalen and Østerdalen valleys in East Norway, except for an old record from 

Verdal in Nord-Trøndelag, Central Norway. Recently it has been recorded from two sites in Nord-Trøndelag, 

260-310 km north of the East Norwegian sites. The distances to Swedish sites, in Jämtland, are much shorter 

(45-100 km, perhaps even less). The grey willow in Nord-Trøndelag may be due to long distance dispersal 

from Sweden. 

Eli Fremstad, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Vitenskapsmuseet, Institutt for naturhistorie, 

7491 Trondheim. eli.fremstad@vm.ntnu.no 

dersøkt noen år etter av Resvoll (1903) og igjen av 

Hjelle (1937). Hjelle dokumenterte sine undersøkelser 

med belegg av de plantene han fant i rasområdet. 

Verdien av denne gode arbeidsmåten 

viser seg i dag, da det ser ut til at hovedfagsoppgaven 

hans er gått tapt. Resvoll nevner ikke gråselje 

fra rasområdet. 

Hjelles vierbelegg består av kvist med hunnrakler 

og ble først bestemt til gråselje i 1993 av 

Tore Berg. Herbarieetikettens tekst er: Verdal, 

Verdalrasets nordre del 9.5.1937. Funnet har vært 

litt problematisk, i og med at gråselje ellers ikke 

er kjent fra Midt-Norge. Skulle vi stole på at det 

skrev seg fra Verdal? Hjelle har vist seg å være en 

pålitelig plantesamler, og funnet er tatt med i Lid & 

Lid (1994). Men kan vi betrakte gråselje som en 

del av den nordtrønderske floraen, eller dreier 

Verdal-funnet seg om en enkelt, tilfeldig forekomst 

som senere er gått ut? 

Nye funn i Nord-Trøndelag 

Etter å ha arbeidet langs de største vassdragene 

i Sør-Norge (Fremstad 1985, 1998) hadde jeg 

kjennskap til gråselje slik den opptrer på Østlandet, 

mens flommarksundersøkelser ved de store 

vassdragene i Midt-Norge i 1970- og 80-årene ikke 

ga noen funn av den. Den kjente utbredelsen i 

Sørøst-Norge tatt i betraktning (med nordgrenser 

117

Eli Fremstad 

midt i de sørøstnorske hoveddalene) forventet en 

heller ikke at den skulle finnes i Midt-Norge. 

I de siste årene er det blitt mye farting i Nord- 

Trøndelag, noe som har medført to funn av gråselje 

i fylket (belegg i herb. TRH): 

NT Steinkjer. Stod, Vestre Dyen, NV-siden. Grøft på oversiden 

av veien. Et par ca. 3 m høye busker. PS2910. 

ca. 32 moh. 16.8.1998. 

NT Verdal. Sul, på S-siden av Inna, like ved gangbrua ca. 

750 m S samfunnshuset. En busk på elvemælen. 

UL5163. ca. 240 moh. 28.8.1999. 

Belegg av begge funnene er bekreftet av Reidar 

Elven. Materialet fra de to lokalitetene er noe 

forskjellig. Steinkjer-belegget er umiskjennelig og 

ren gråselje med karakteristisk bladform, behåring, 

kraftige og knudrete skudd og lubne, hårete 

knopper. (Den nærbeslektede ørevieren Salix 

aurita L. har bl.a. slankere og rettere skudd.) Verdal-belegget 

kan ha et visst innslag av et annet 

takson, trolig av svartvier Salix myrsinifolia ssp. 

myrsinifolia, som gråselje hybridiserer med ikke 

så sjelden. Men belegget står klart nærmere gråselje 

enn noe annet Salix-takson. 

Voksestedene i Nord-Trøndelag er ikke som 

de velkjente sumpmarkene på Østlandet. I Steinkjer 

vokser et par busker (muligens flere) i veikant 

og innunder baserikt berg i utkanten av et sumpområde 

som er blitt drenert ved veibygging. I Verdal 

står ett individ på elveforbygning langs elva 

Inna, i kanten av dyrkamark. 

Begge forekomstene kan være av relativt ny 

dato og er neppe kilder for busken som Hjelle 

samlet materiale fra. Hans belegg kan også skrive 

seg fra en nyetablering i rasområdet. Uansett, med 

funnene i Steinkjer og Verdal må gråselje regnes 

med til Nord-Trøndelags karplanteflora. Den kan 

være vanligere enn det de to nyfunnene tyder på. 

Gråselje er ikke en art man blir raskt fortrolig med, 

og indre deler av Nord-Trøndelag er til dels meget 

dårlig undersøkt. 

Samkvem over Kjølen 

Avstanden mellom Steinkjer og Verdal og de nærmeste 

voksestedene i Østerdalen er henholdsvis 

om lag 310 og 260 km målt i luftlinje. Det er en 

lang distanse for spredning av planter, selv for 

vindspredte taksoner. Holmboe (1937) pekte på 

den rollen som bekkenet rundt Trondheimsfjorden 

kan ha spilt i postglasial tid for spredning av 

planter fra kysten og østover inn i Sverige, for eksempel 

for klåved Myricaria germanica, dvergmis- 

pel Cotoneaster scandinavicus, svartkurle Nigritella 

nigra og fjellodnebregne Woodsia alpina. 

Deres utbredelse i Nord-Sverige kan skyldes 

spredning fra Trøndelag. Det samme gjelder forekomstene 

av en del kystplanter i Jämtland og som 

helt klart er de østligste utløperne av en videre 

utbredelse i Trøndelag, for eksempel av bjønnkam 

Blechnum spicant, myske Galium odoratum, rome 

Narthecium ossifragum og smørtelg Oreopteris 

limbosperma. Holmboe poengterer at opp gjennom 

tidene har planter, dyr og mennesker delvis 

fulgt de samme migrasjonsrutene gjennom de 

lave passene over Kjølen. Inndalen i Verdal ligger 

nedenfor passet ved Sandvika (ca. 430 moh.), og 

det finnes flere lave passasjer lenger nord, over til 

Steinkjer og Snåsa kommuner. 

Forflytting av organismer kan også ha gått den 

motsatte veien. Verdals flora rommer mange taksoner 

som har østlig utbredelse i Norge (Fremstad 

2000), og som med stor sannsynlighet er 

innvandret østfra. Bare i løpet av det siste hundreåret 

har indre Trøndelag fått tilskudd til karplantefloraen 

østfra, med veirapp Poa supina (Høeg 

1947, Gjærevoll 1955), svensk skrinneblom Arabis 

suecica og sandskrinneblom Arabis arenosa. 

Gråselje i Nord-Sverige 

Det er sannsynlig at de nordtrønderske forekomstene 

av gråselje ikke har noen sammenheng 

med de sørøstnorske, men skyldes spredning fra 

Sverige. Der er gråselje relativt vanlig i søndre og 

midtre landsdeler, og den forekommer mer spredt 

til polarsirkelen, jf. kartet til Hultén (1971). Kartet 

viser flere funn av gråselje ikke langt unna norskegrensen, 

i trekanten Ånnsjön – Åre – Ottsjön lengst 

vest i Jämtland (figur 1). Fra Ånn er det 45 km i 

luftlinje over til Sul i Verdal, 100 km til Stod i Steinkjer. 

Anderberg (1999) gir ingen holdepunkter for 

detaljutbredelsen i Jämtland. Jemtene har ikke 

publisert sin länsflora enda, men kanskje finnes 

gråselje flere steder i vestre Jämtland, og enda 

nærmere riksgrensen. 

Vindspredning 

Østlige vinder er ikke særlig hyppige i Midt-Norge, 

men kan inntreffe til alle årstider (Bjørbæk 1993). 

Østavær er så godt som ensbetydende med tørt 

vær, som er gunstig for spredning av frø med frøull. 

Vi vet ikke hvor langt det er mulig med langdistansespredning 

for vindspredte planter. Det er 

beregnet at frø av løvetann Taraxacum under gitte 

betingelser kan bli spredt 10 km, i sjeldne tilfeller 


Figur 1. Fra vokstestedene til gråselje Salix cinerea i Verdal og 

Steinkjer (prikker) er det atskillig kortere avstand til voksesteder i 

Jämtland i Sverige enn til de nærmeste kjente lokalitetene i Gudbrandsdalen, 

Østerdalen og Trysil (stjerner). 

The distances from the recently discovered sites of Grey Willow 

Salix cinerea in Nord-Trøndelag, Central Norway (dots), are much 

shorter to known sites in Jämtland, Sweden than to the nearest 

sites in East Norway (stars). 

dobbelt så langt, mens verifiserte data viser at 

frukter/frø av hestehov Tussilago og osp Populus 

er blitt spredt henholdsvis 14 og 30 km (Pijl 1972). 

Bergs (1989) angivelser av spredningsdistanser 

gir ikke bedre grunn til å påstå at forekomstene i 


Gråselje i Nord-Trøndelag 

Verdal og Stod skyldes langdistansespredning fra 

Sverige. På den annen side er det mindre sannsynlig 

at frø er kommet svevende fra Gudbrandsdalen 

eller Østerdalen, som ligger enda lenger 

unna de nordtrønderske forekomstene. 

Litteratur 

Anderberg, A. 1999. Gråvide Salix cinerea L. Naturhistoriska riksmuseet, 

Den virtuella floran. http://linnaeus.nrm.se 

Berg, R.Y. 1989. Spredningen – plantenes vandringer. I: Ryvarden, 

L. red. Norges ville blomster, 141-239. Aschehoug, Oslo. 

Bjørbæk, G. 1993. Vind 1: 3,5 mill. Nasjonalatlas for Norge. Hovedtema 

3: Luft og vann, kartblad 3.1.8. Statens kartverk, 

Hønefoss. 

Fremstad, E. 1985. Flerbruksplan for vassdrag i Gudbrandsdalen. 

Botaniske undersøkelser. 1. Inventering av flommarkene 

langs Lågen. Økoforsk Rapp. 1985-3: 1-184. 

Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 

12: 1-279. 

Fremstad, E. 1998. Flommark langs Glåma i Hedmark. En botanisk 

inventering. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen 

Rapp. 1998-7: 1-99. 

Fremstad, E. 2000. Botanisk mangfold i Verdal, dokumentert hovedsakelig 

med litteratur og herbariemateriale. NTNU, 

Vitenskapsmuseet, Rapp. bot. Ser. 2000-3: 1-81. 

Gjærevoll, O. 1955. Frå floraen i Trøndelag IV. K. Norske Vidensk. 

Selsk. Mus. Årbok 1954: 68-75. 

Hjelle, M.O. 1937. Utviklingen av den nye vegetasjonen i Verdalsutraset 

av 1893. Hovedfagsoppg. Universitetet i Oslo. Upubl. 

[Ikke sett, ifølge Universitetsbiblioteket i Oslo er oppgaven 

sannsynligvis gått tapt.] 

Holmboe, J. 1937. The Trondheim district as a centre of late 

glacial and postglacial plant migrations. Norske Vidensk.akad. 

Avh. I. Mat.-naturv. Kl. 1936-9: 1-59. 

Hultén, E. 1971. Atlas över växternas utbredning i Norden. 

Fanerogamer och ormbunksväxter. 2. uppl. Kartografiska 

institutet, Stockholm. 

Høeg, O.A. 1947. Den botaniske avdeling. K. Norske Vidensk. 

Selsk. Mus. Årsber. 1946: 46-48. 

Lid, J. & Lid, D.T. 1994. Norsk flora. 6. utgåve ved Reidar Elven. 

Det norske samlaget, Oslo. 

Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, 

Hønefoss. 

Often, A., Haugan, R., Røren, V. & Pedersen, O. 1998. Karplantefloraen 

i Hedmark: sjekkliste, plantegeografiske elementer og 

foreløpige utbredelseskart for 488 taksa. Fylkesmannen i 

Hedmark Miljøvernavd. Rapp. 1998-6: 1-261. 

Pijl. L. van der 1972. Principles of dispersal in higher plants. 2nd 

ed. Springer-Verlag, Berlin. 

Resvoll, T. 1903. Den nye vegetation paa lerfaldet i Verdalen. Nyt 

Mag. Naturv. 41: 369-396. 

Wold, O. 1983. Vegetasjon i Åkersvika naturreservat ved Mjøsa, 

Hamar, Vang og Stange kommuner i Hedmark. Hovedfagsoppg. 

Universitetet i Oslo. Upubl. 

119



Annaler 

Krigspredte arter i Sør-Varanger, Finnmark: 

stor gjeldkarve Pimpinella major 

Torbjørn Alm, Anders Often & Mikko Piirainen 

Alm, T., Often, A. & Piirainen, M. 2000: Krigsspredte arter i Sør-Varanger, Finnmark: stor gjeldkarve 

Pimpinella major. Blyttia 58: 120-124. 

Polemochores in Sør-Varanger, Finnmark: Pimpinella major. 

Pimpinella major is reported from three sites in Sør-Varanger, Finnmark, NE Norway. At all three sites, it was 

found growing on damp meadows in areas close to German World War II stables and baracks. Thus, a 

polemochorous origin is suggested, with Middle European hay imported for horse fodder as a likely spreading 

vector. Though all three stands are very small (a single or a few plants, each with several shoots), the 

species has survived at least 55 years in the area, and may thus be regarded as an established neophyte. 

At 69°39-41' N, these are the northernmost occurrences anywhere in the world. 

Torbjørn Alm, Fagenhet for botanikk, Tromsø museum, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø 

Anders Often, Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA avd. landskapsøkologi, boks 736 

Sentrum, 0105 Oslo 

Mikko Piirainen, Finnish museum of natural history, Botanical museum, PO Box 7, FIN-00014 Helsinki, Finland 

Innledning 

Stor gjeldkarve Pimpinella major (L.) Hudson hører 

ikke til de artene norske botanikere ser særlig 

ofte. Den har er sterkt sørlig utbredelse i Norge, 

og er bare kjent fra et fåtall nokså spredte lokaliteter 

– i Akershus, Oslo, Buskerud, Vestfold, Telemark, 

Aust-Agder og Hordaland (Elven 1994:432, 

Grøstad 1999). 

Under feltarbeid i forbindelse med kartlegging 

av kulturspredte arter i grenseområdet mellom 

Finnmark og Russland (Petsjenga) har vi funnet 

stor gjeldkarve på tre lokaliteter i Sør-Varanger. I 

denne artikkelen vil vi se nærmere på disse utpostforekomstene 

i det høye nord. 

Kort beskrivelse av arten 

Ved første øyekast er stor gjeldkarve nokså lik 

gjeldkarve Pimpinella saxifraga. Den kan riktignok 

være adskillig større enn slektningen, men 

dette er knapt tilfelle for plantene i Sør-Varanger. 

Viktige kjennetegn er derimot at stengelen er hul 

(i det minste i nedre del) og har kvasse kanter. 

Blomstene har lange grifler – lengre enn både 

fruktknuten og kronbladene, mens griflene hos 

gjeldkarve er kortere enn fruktknuten, og omtrent 

like lange som kronbladene. Bladene hos stor 

gjeldkarve er større enn hos gjeldkarve, og normalt 

enkeltfinnet (hos hovedformen), mens de hos 

slektningen kan være dobbelfinnet. Fargen på 

bladverket er ulik – mørk grønn hos gjeldkarve, og 

adskillig lysere grønn hos stor gjeldkarve. 

Stor gjeldkarve er imidlertid en meget variabel 

art, både med hensyn på størrelse, grad av oppdeling 

av bladene og i farge på blomstene (Hegi 

u.å.). Det er beskrevet flere underarter (eller varieteter), 

men det synes ikke å være mulig å opprettholde 

noe klart skille mellom disse (Tutin 

1968). Våre planter hører til hovedformen, kalt var. 

vulgaris hos Hegi (u.å.). De fremstår som nokså 

«normale», med enkeltfinnete blad og hvite blomster. 

Lokaliteter 

Stor gjeldkarve er så langt funnet på tre lokaliteter 

i Sør-Varanger. Alle ligger innenfor et begrenset 

område sentrert rundt Elvenes ved Pasvikelva (figur 

1). UTM-koordinater angis her med datum 

WGS84; en stjerne foran UTM-angivelsen viser at 

posisjonen er GPS-bestemt. Belegg av funnene 

finnes på Tromsø museum (herb. TROM) og Botanisk 

museum i Helsinki (H). Lokalitetene er som 

følger: 


1. På nordsiden av veien mellom Kirkenes og Elvenes, Ø- 

NØ av Ternevann, ca. 85 m o.h., UTM *UC 862 336 

(belegg ved A. Often 1.9.1998, herb. TROM; T. Alm 

17.8.1999, herb. TROM; M. Piirainen 17.8.1999, herb. 

H). 

2. Kongsgamdalen, sørøstlige del, ca. 60 m o.h., UTM 

*UC 894 327 (belegg ved T. Alm 18.8.1999, herb. 

TROM; M. Piirainen 18.8.1999, herb. H). 

3. Øst for veien mellom Elvenes og Storskog, nær Fredheim, 

ca. 30 m o.h., UTM UC 904 316 (belegg ved M. 

Piirainen 24.8.1998, herb. H). 

Økologi 

Lokalitetene ved Ternevann og i Kongsgamdalen 

(lok. 1 og 2) viser store likheter med henhold til 

vegetasjonsutforming. Begge steder opptrer stor 

gjeldkarve på frisk fukteng. Sammensetningen av 

vegetasjonen er vist i tabell 1. Utformingen ved 

Ternevann er noe mer sumppreget enn i Kongsgamdalen, 

med stort innslag av sumphaukeskjegg 

Crepis paludosa. 

Ved Fredheim vokste stor gjeldkarve på frodig 

eng, under en tett og høyvokst bestand av hundekjeks 

Anthriscus sylvestris og geiterams Epilobium 

angustifolium, i kanten av bjørkeskogen. 

Fukteng er et nokså typisk vokstested for stor 

gjeldkarve, i hvert fall utenfor Norge. Forekomstene 

i Sør-Norge passer ikke helt inn i dette bildet, selv 

om arten i det minste i Røyken vokser på fuktig 

mark (se under). Lagerberg et al. (1956:53) oppgir 

at stor gjeldkarve hos oss dels er funnet på 

avfallsplasser. Opplysningene om økologi på eldre 

herbariebelegg er mangelfulle. De to nyeste 

funnene i Sør-Norge er gjort på et hogstfelt i Oslo 

og på en åkerkant i Larvik (Grøstad 1999). 

Alle de tre forekomstene av stor gjeldkarve i 

Sør-Varanger er meget små. Ved Ternevann var 

det noen få, tydelige adskilte planter, i Kongsgamdalen 

tilsynelatende bare én enkelt plante. Hver 

rot gir riktignok opphav til flere blomsterstengler. 

Ved Fredheim var det bare én plante, med en kraftig 

og forgreinet jordstengel. 

Plantene ved Ternevann og i Kongsgamdalen 

var i full blomst 17.-18.8.1999. Planten ved Fredheim 

var steril i 1998. Ved Ternevann stod plantene 

fortsatt i blomst, men med begynnende fruktsetting, 

1.9.1998. 

Plantegeografi 

Stor gjeldkarve er en sjelden art i Norge, og det er 

bare gjort et fåtall funn lengst sør i landet (Fægri & 

Danielsen 1996). Grøstad (1999) har nettopp la- 


Stor gjeldkarve i Sør-Varanger 

get en oversikt over de sørnorske forekomstene, 

og oppgir i alt 13 lokaliteter (dels med flere innsamlinger). 

Et antydet funn i Stavanger blir forkastet 

av Fægri & Danielsen (1996). Et oppdatert kart 

over den norske utbredelsen er vist i figur 2. 

Lagerberg et al. (1956:53) tolket et par av de 

sør-norske forekomstene som ville (indigene), og 

skriver at arten kanskje er opprinnelig «i småskog 

i Røyken og Strømm i Vestfold». Elven (1994) oppgir 

derimot bare at stor gjeldkarve er «Innført i parkar». 

Fægri & Danielsen (1996:83) antar at alle 

norske forekomster er innførte, men at arten i det 

minste i Røyken vokser slik man ville vente for en 

opprinnelig (indigen) forekomst, på frisk til fuktig 

grunn i rik løvskog. 

Totalutbredelsen er europeisk (Hultén & Fries 

1986b:1098). Stor gjeldkarve er vidt utbredt i Sentral-Europa, 

og går vestog nordover til De britiske 

øyer og den sørlige delen av Fennoskandia 

(Hultén & Fries 1986a:697, Mossberg et al. 1992). 

I Norge og Sverige forekommer den spredt lengst 

i sør (Hultén 1971:340, Fægri & Danielsen 1996), 

mens arten i Finland har noen kulturspredte forekomster 

nesten opp til polarsirkelen (Hämet-Ahti 

et al. 1998). De nærmeste forekomstene i Russland 

er i Karelen. Vi har ikke funnet arten i Petsjenga, 

som er Sør-Varangers russiske nabokommune. 

Stor gjeldkarve er med på rødlistene både i 

Sverige (Aronsson et al. 1999), Finland (Rassi et 

al. 1992) og tilgrensende strøk av Russland (Kotiranta 

et al. 1998). 

De tre lokalitetene i Sør-Varanger ligger på 

69°39-41' N, og er uten sammenligning de nordligste 

i verden. 

Opphav 

De tre forekomstene for stor gjeldkarve i Sør-Varanger 

har klare innbyrdes likhetstrekk. Rent lokalklimatisk 

ligger de på gunstige steder, litt inne i 

landet, øst-, sør- eller vestvendt, og skjermet av 

bjørkeskog. Det viktigste fellestrekket er imidlertid 

at alle tre funn er gjort nær tyske militærleire fra 

andre verdenskrig (sml. Anonym 1997), på steder 

hvor det også har vært staller. Sett i sammenheng 

med artens totalutbredelse, peker dette entydig i 

retning av at arten er krigsspredt (polemochor). 

Arten er vanlig i Tyskland og Østerrike (Hegi u.å.). 

Stor gjeldkarve er også funnet som en tysk 

polemochor på flere lokaliteter i nord-Finland og i 

havnene ved Bottenviken (se f.eks. Valovirta 1949, 

Heikkinen 1959, Railonsala 1967, Ahti & Hämet- 

Ahti 1971, Ulvinen 1996). 

121

Torbhjørn Alm, Anders Often og Mikko Piirainen 

Stor gjeldkarve inngår i den gruppen av mellomeuropeiske 

arter som mange steder i Fennoskandia er kommet inn med 

gressfrøblandinger (Hylander 1943), men er ikke så typisk 

for dette elementet som f.eks. vadderot Phyteuma 

spicatum, svartvadderot P. nigrum og hvitfrytle Luzula 

luzuloides – alle tre representert i Sør-Varanger 

(Alm et al. 1999). 

I Sør-Varanger er stor gjeldkarve antakelig 

kommet inn med fôr (høy) importert 

fra Mellom-Europa under den tyske okkupasjonen 

av området, dvs. i perioden 

1940-1944. På samme vis som 

for flere andre «eksotiske» arter i 

området, utgjør stor gjeldkarve dermed 

et botanisk minne om den 

tyske okkupasjonen av Norge. 

Diskusjon 

Det er to hovedgrunner til at 

Sør-Varanger har en særlig 

sterk konsentrasjon av 

krigsspredte arter: 

1) Kommunen var 

base, lager og transittområde 

for 

et stort antalltys- 

ke tropper (50,000 til 100,000 mann) som kjempet 

langs Murmansk-fronten (ved Litsa) i NV-Russland 

(Anonym 1997). Ettersom forsyningene dels 

ble ført frem med hest, var det behov for mange 

hester og storstilt import av hestefôr. 

2) Sør-Varanger har (med unntak av de ytterste 

kystområdene) et uvanlig gunstig klima i for- 

Figur 1. (lite kart) Kart over Kirkenes-området i Sør-Varanger, 

Øst-Finnmark, med forekomstene av stor gjeldkarve Pimpinella 

major (1-3, se omtale i teksten). 

(Small map) Map of the Kirkenes area in Sør-Varanger, E Finnmark, 

and the sites of Pimpinella major (1-3, see text). 

Figur 2. (stort kart) Utbredelsen av stor gjeldkarve Pimpinella 

major i Norge. 

(Large map) Norwegian distribution of Pimpinella major. 


Tabell 1. Vegetasjon (synedrier, 

1 m²) med stor gjeldkarve 

Pimpinella major på to lokaliteter 

i Sør-Varanger, Finnmark: 

ved Ternevann (1) og i Kongsgamdalen 

(2). Dekningsgrader 

i prosent. Analyse ved T. Alm 

& M. Piirainen 17.8. og 18.8. 

1999. 

Vegetation (synedria, 1m²) with 

Pimpinella major at two sites 

in Sør-Varanger, Finnmark: at 

Ternevann (1) and in Kongsgamdalen 

(2). Percentage cover 

scale. Analysis by T. Alm 

& M. Piirainen 17.8. and 18.8. 

1999. 

hold til sin nordlige beliggenhet. Kirkenes har en 

middeltemperatur for juli (1931-1960) på 12.0 °C, 

mens Noatun innerst i Pasvikdalen har 13.7 °C. 

Sistnevnte er den mest sommervarme av alle 

målestasjonene i Finnmark (Alm 1991). Dette gjør 

det mulig for arter av sørlig opphav å overleve i 

kommunen, mens de ganske sikkert ville forsvinne 

etter kort tid på den kjølige ytterkysten av Finnmark. 

De omfattende tyske festningsanleggene 

ved Hasvik på Sørøya (undersøkt i juli 1999) rommer 

f.eks. ikke stort mer eksotiske neofytter enn 

hvitkløver Trifolium repens. 

Like fullt er det utvilsomt verdt å undersøke 

den gjenstående floraen rundt andre tyske anlegg 

både i Sør- og Nord-Norge. For Finnmarks del er 


Stor gjeldkarve i Sør-Varanger 

Lokalitet / Site 1 1 2 

Eksposisjon / Aspect S (S) (S) 

Helning i grader / Slope in degrees 1 - - 

Tresjikt / Tree layer 

Betula pubescens - bjørk 30 - - 

Salix myrsinifolia ssp. borealis - setervier 30 - - 

Feltsjikt / Field layer 

Achillea millefolium - ryllik - - 1 

Agrostis capillaris - engkvein - - 5 

Alchemilla acutiloba - stjernemarikåpe - 5 - 

Alopecurus pratensis ssp. pratensis - engreverumpe 1 - - 

Angelica sylvestris - sløke 5 2 - 

Centaurea phrygia ssp. phrygia - parykk-knoppurt - 5 - 

Cerastium fontanum ssp. fontanum - skogarve - + - 

Cornus suecica - skrubbær 1 - - 

Crepis paludosa - sumphaukeskjegg 60 40 - 

Deschampsia cespitosa ssp. cespitosa - sølvbunke 1 - 20 

Epilobium angustifolium - geiterams 5 2 - 

Filipendula ulmaria - mjødurt - 10 - 

Galium uliginosum - sumpmaure + - - 

Geranium sylvaticum - skogstorkenebb 2 - 30 

Hypericum maculatum - firkantperikum - - 20 

Lathyrus pratensis - gulskolm + 1 - 

Pimpinella major - stor gjeldkarve 20 70 30 

Ranunculus acris - engsoleie 2 - + 

Rumex acetosa - engsyre - - 5 

Vicia cracca - fuglevikke - 1 - 

Vicia sepium - gjerdevikke - - 1 

Bunnsjikt / Bottom layer 

Mnium sp. - fagermose - - 5 

Dødt gress / Dead grass - - 40 

det verdt å peke på at det eneste funnet av grå 

sølvmure Potentilla argentea ssp. impolita er gjort 

i Nordkapp kommune, på Valanhøgden ved Honningsvåg, 

16 år etter at krigen sluttet (belegg ved 

I.B. Moss 1961, herb. BG). Ifølge Danielsen (1970: 

222) vokste den på restene av det tyske festningsanlegget 

fra 1942-44. 

Uansett er det nok – for Finnmarks del – bare 

i Sør-Varanger man kan gjøre seg håp om å finne 

krigsspredte forekomster av så utpreget sørlige 

og varmekjære arter som stor gjeldkarve Pimpinella 

major, parykk-knoppurt Centaurea phrygia 

ssp. phrygia m.fl. (sml. Vorren 1968). Riktignok 

rommer både Alta og Porsanger områder med et 

omtrent tilsvarende klima, men den tyske virksom- 

123

Torbhjørn Alm, Anders Often og Mikko Piirainen 

heten under andre verdenskrig var ikke av samme 

omfang som i Sør-Varanger. Hedberg & Nygren 

(1948) noterte imidlertid noen opplagt krigsspredte 

arter i Alta like etter krigen. Porsanger hadde blant 

et stort tysk feltsykehus (nær Skuvvanvárri/Skoganvarre), 

og kan være verdt en nærmere undersøkelse. 

Litteratur 

Ahti, T. & Hämet-Ahti, L. 1971. Hemerophilous flora of the Kuusamo 

district, northeastern Finland, and the adjacent parts of Karelia, 

and its origin. Annales botanici fennici 8: 1-91. 

Alm, T. 1991. Floraen i Finnmark. 1. Innledning. Polarflokken 15 

(1): 45-98. 

Alm, T., Piirainen, M. & Often, A. 2000. Krigsspredte arter i Sør- 

Varanger, Finnmark: vadderot Phyteuma spicatum og svartvadderot 

P. nigrum. Blyttia 58(1): 46-54. 

Anonym 1997. Sør-Varanger under 2. verdenskrig. Arena i stormaktskonflikt. 

Sør-Varanger historielag, Kirkenes. 195 s. 

Aronsson, M. (red.) 1999. Rödlistade kärlväxter i Sverige. Artfakta. 

Volym I-II. ArtDatabanken, Uppsala 1999. 875 s. 

Danielsen, A. 1970. Nye funn av norske karplanter (Bergensherbariet). 

Blyttia 28 (4): 205-228. Oslo. 

Elven, R. 1994. Johannes Lid & Dagny Tande Lid: Norsk flora. 6. 

utgave. Det norske samlaget, Oslo. LXXIII + 1014 s. 

Engelskjøn, T. & Skifte, O. 1995. The vascular plants of Troms, 

North Norway. Revised distribution maps and altitude limits 

after Benum: The flora of Troms fylke. Tromura, naturvitenskap 

80. 227 s. 

Fægri, K. & Danielsen, A. 1996. Maps of distribution of Norwegian 

vascular plants. Vol. III. The southeastern element. Fagbokforlaget, 

Bergen. 129 + 40 s. 

Grøstad, T. 1999. Stor gjeldkarve Pimpinella major (L.) Hudson, 

en uvanlig art i norsk flora, funnet i Larvik kommune, Vestfold. 

Blyttia 57 (2): 94-95. 

Hedberg, O. & Nygren, A. 1948. Some species introduced by the 

Germans in the province of Finnmark in Northern Norway. 

Botaniska notiser 1948: 272. 

Hegi, G. u.å. Illustrierte Flora von Mittel-Europa. Bind 5, del 2. J.F. 

Lehmanns Verlag, München. 

Heikkinen, L. 1959. Sota-ajan tulokaskasvistosta Hyrynsalmella 

(Ueber die während der Kriegszeit in Hyrynsalmi in nordöstlichen 

Finnland eingeschleppten Pflanzenarten). Memoranda 

Societatis pro fauna et flora fennica 34: 57-71. 

Hultén, E. 1971. Atlas över växternas utbredning i Norden. Fanerogamer 

och ormbunksväxter. Generalstabens litografiska anstalts 

förlag, Stockholm. 56 + 531 s. 

Hultén, E. & Fries, M. 1986a. Atlas of North European vascular 

plants north of the tropic of Cancer. I. Introduction. Taxonomic 

index to the maps 1-996. Koeltz scientific books, Königstein. 

Hultén, E. & Fries, M. 1986b. Atlas of North European vascular 

plants north of the tropic of Cancer. III. Commentary to the 

maps. Total index. Koeltz scientific books, Königstein. 

Hylander, N. 1943. Die Grassameneinkömmlinge schwedischer 

Parke mit besonderer Berücksichtigung der Hieracia silvaticiformia. 

Symbolae botanicae upsalienses 7 (1). XIII + 432 s. + 

24 pl. 

Hämet-Ahti, L., Suominen, J., Ulvinen, T. & Uotila, P. (red.) 1998. 

Retkeilykasvio. 4. utgave. Luonnontieteellinen keskusmuseo, 

Kasvimuseo, Helsinki. 656 s. 

Kotiranta, H., Uotila, P., Sulkava, S. & Peltonen, S.-L. 1998. Red 

Data Book of East Fennoscandia. Ministry of the Environment, 

Finnish Environment Institute & Botanical Museum, 

Finnish Museum of Natural History, Helsinki. 351 s. 

Lagerberg, T., Holmboe, J. & Nordhagen, R. 1956. Våre ville 

planter, bind 5. Johan Grundt Tanum, Oslo. 287 s. + 10 pl. + 

pl. 619-719. 

Mossberg, B., Stenberg, L. & Ericsson, S. 1992. Den nordiska 

floran. Wahlström & Widstrand, Stockholm. 696 s. 

Railonsala, A. 1967. Keskieurooppalaista kasvilajistoa Alatorniolla. 

Tornionlaakson vuosikirja 1967: 134-139. 

Rassi, P., Kaipiainen, H., Mannerkoski, I. & Ståhls, G. (red.) 

1992. Uhanalaisten eläinten ja kasvien seurantatoimikunnan 

mietintö. Komiteanmietintö 1991:30. Ympäristöministeriö, Helsinki. 

328 s. 

Tammilehto, V. 1991. Tornion Hirsikankaanmäen saksalaiskasvien 

vaiheita. (Polemochores of a former German camp site in 

northern Finland.). Lutukka 2: 35-39. 

Tutin, T.G. 1968. Pimpinella L., s. 331-333 i Tutin, T.G., Heywood, 

V.H., Burges, N.A., Moore, D.M., Valentine, D.H., Walters, 

S.M. & Webb, D.A. (red.): Flora Europaea, vol. 2. Cambridge 

University Press, Cambridge. XXVII + 469 s. 

Ulvinen, T. 1996. Tornion Kalkkimaan saksalaiskasveista ja vähän 

muistakin (German polemochores at Kalkkimaa in Tornio, 

northern Finland). Lutukka 12: 99-109. 

Valovirta, E.J. 1949. Keskieurooppalaista kasvilajistoa Kristiinankaupungin 

satamassa. (Mitteleuropäisches in der Hafenflora 

der Stadt Kristiinankaupunki (Oa).) Archivum Societatis Zoologicae 

Botanicae Fennicae «Vanamo» 4: 53-60. 

Vorren, K.-D. 1968. Polemochorer i Neiden. Blyttia 26 (1): 11-14. 





Annaler 

Fremmede planter i Norge. Flerårige arter 

av slekten lupin Lupinus L. 

Dessverre har en av figurene til denne artikkelen 

blitt forbyttet, slik at figur 2C er gjentatt som figur 

1C. Den våkne leser har antakelig lagt merke til 

det redaktøren ikke la merke til i korrekturen, nemlig 

at de to figurene av lupinblader på s. 12-13 i 

hefte 1/2000 er identiske. Vi gjengir derfor her de 

to figurene slik de skal være, og beklager det 

inntrufne. 

(Figur 1. Sandlupin L. nootkatensis) Blad og behåring (C). 

Leaf and indumentum (C). 

Reidar Elven og Eli Fremstad 

Blyttia 58(1): 10-22. 

Rettelse – Erratum 

1C 2C 

One of the illustrations in this article has unfortunately 

been replaced, fig. 2C being repeated as 

fig. 1C. The observant reader has probably noticed 

what the editor did not see when proofreading, 

namely that the two drawings of lupin leaves 

on page 12-13 in issue 1/2000 are identical. We 

therefore repeat the two illustrations as they were 

meant to be, and apologize for the mistake. 

(Figur 2. Jærlupin L. perennis) Blad og behåring (C). 

Leaf and indumentum (C). 

125



(forts. fra s. 79) 

bare 3 mose-og lavinteresserte hadde anledning nettopp 

denne dagen. Helt vanlige arter/grupper ble gjennomgått 

i et område ellers preget av mange kulturminner 

– ikke minst løkker – fra sølvgruve-tida. Naturtypene 

varierte fra lysåpne og tørre koller til skyggefulle bekkedaler, 

i områdene mellom Deildokk og Speiderroa. En flott 

høstdag! 

Bård Engelstad 

Østlandsavdelingen 

Årsmelding 01.01.99 – 31.12.1999 

Medlemssituasjon pr. desember 1999: A-medlemmer: 

276, B-medlemmer: 71, C-medlemmer: 21, livsvarige: 

29, æresmedlemmer: 1, friabonnement Firbladet: 18. 

Styre og komitéstruktur valgt på årsmøte 1998: 

Styret: leder: Kristine Vejrup, nestleder: Jorunn M. Haugen 

Barrow, sekretær: Siri Fjellheim, kasserer: Anne- 

Cathrine Scheen, Firbladredaktør: Hege Sjølie, naturvernsaker: 

Kjell Tore Hansen, styremedlemmer: Elin Conradi 

og Inger Johanne Lillehagen. Arrangementskomite: Solveig 

Slaatta, Inger Johanne Lillehagen, Jorunn Hulbakviken. 

Ekskursjonskomite: Tore Berg, Finn Wischmann, 

Kåre Homble, Thomas Marcussen, Øyvind Traagstad. 

Møtekomite: Astrid Byre, Randi Werner, Hege Sjølie, Bjørg 

Hofsvang. Revisor: Stein Flatby. Lokalflorakomite: Odd 

Stabbetorp, Tore Berg, Harald Bratlie, John Magne Grindeland, 

Øystein Ruden, Knut Rydgren, Nina Sletvold, Jan 

Wesenberg, Finn Wischmann. Valgkomite: Bjørg Hofsvang, 

Astrid Skrindo + en plass fra styret. 

Møter: Komiteen er i løpet av året blitt redusert på 

grunn av forskjellige misforståelser. Møtekomiteen har 

hatt to møter sammen med ØLAs styre, henholdsvis 29/ 

4 og 7/10-99. Hofsvang og Werner har dessuten hatt et 

møte 20/5-99, all planlegging forøvrig via telefon. 

20. januar. Klaus Høiland: Er det liv er det sopp! Leif 

Ryvarden meldte forfall. 

24. februar. Kristine Vejrup: Kort foredrag om urter og 

magi (årsmøte). 

17. mars. Klaus Høiland: Dyr og planter som er utryddet. 

Bengt Jonsell forhindret grunnet flyproblemer. 

21. april. Vegards workshop i GIS (holdt på Tøyen). 15 

deltakere. 

19. mai. Høvedøyaseminar på Hovedøya. Svært mange 

deltakere. 

22. september. Inger Nordal: Kvinnelige pionerer i kald 

botanikk. 23 deltakere. 

27. oktober. Erik Steinegger. Etnobotaniske undersøkelser 

i Himalaya. 29 deltakere. 

17. november. Sommerens bilder. 23 deltakere. 

8. desember. Bengt Jonsell: Linne’s apostler – forskningsreisende 

pionerer. 35 tilstede. 

Ekskursjoner: 

2. mai. Lindøya ved Oslo. Ca. 10 deltagere. Leder: Thomas 

Marcussen. 

8. mai. Ekeberg ved Oslo. 5-6 deltagere. Leder: Tore 

Berg 

19. mai. Ettermiddagstur til «Ekely» ved Skøyen i Oslo. 

Ca. 15 deltagere. Leder: Tore Berg 

30. mai. Leangenhalvøya i Asker. Ca 4 deltagere? Leder: 

Thomas Marcussen. Pga. uklarhet med fremmøtested 

traff aldri eks. leder de fremmøtte, hvilket er 

sterkt å beklage. 

6. juni. Tur til «Skrenten» på Landfall ved Drammen. 3 

deltagere. Leder: Tore Berg. Fellestur med Buskerudavdelingen. 

13. juni. Tur til Fornebohalvøya. 6 deltagere. Ledere: Nina 

Slettvold og Jan Magne Grindeland. 

20. juni. Tur til Langøya utenfor Holmestrand. 11 deltagere. 

Ledere: Kjell Tore Hansen og Anne-Cathrine 

Scheen. 

26. juni. Inventeringstur (Akershusfloraen) til Varsjøområdet 

i Sørum og andre steder i Sørum/Aurskog-Hølandområdet. 

3 deltagere. Leder: Magne Hoffstad. 

1. august. Gjellebekk i Lier. 12 deltagere. Leder: Øyvind 

Traagstad. 

21. august. Tur til Oustøya i Bærum. 4 deltagere. Leder: 

Øyvind Traagstad. 

29. august. Svartor i Sørkedalen. 2 deltagere. Ledere: 

Finn Wischmann og Thomas Marcussen. 

2. september. Ettermiddagstur til Malmøya. Ca. 10 deltagere. 

Leder: Jan Wesenberg. 

5. september. Fiskevollbukta–Stubljan–Hauketo. 1 deltager. 

Leder: Thomas Marcussen. 

11. september. Sykkeltur til Fortjern–Kikut–Sølvabboren i 

Nordmarka. 3 deltagere. Leder: Jan Wesenberg. 

3.-4. oktober. Ruderatplantetur nedover Østfold og Vestfold. 

3 til 4 deltagere første dagen, 2 deltagere neste 

dag. Leder: Tore Berg. 

Det ble i år dessverre ikke arrangert noen sommerekskursjon, 

da det viste seg umulig å finne ekskursjonsleder, 

trass i mye arbeid fra komiteens side. 

NBF-ØLAs barnetilbud, Hemulene: I 1999 ble 

det arrangert 8 hemule-arrangementer. Alle programpunkter 

ble annonsert i Aftenposten, og et innemøte fikk 

forhåndsomtale i lokalradioen. Programmet ble dels publisert 

i Firbladet, dels sendt til de ca 25 barn som har 

skrevet seg på en interesseliste. 

11.04.99 Vintertur med trær og busker v/Jan Wesenberg. 

For andre året på rad tok Jan en tidig vårtur med 

Hemulene. Ca. 20 personer møtte opp ved Hvervenbukta, 

og i tillegg til kjennetegn på trær uten blad, så gruppen 

noen fioler og andre tidlige vårplanter. Etter turen ble det 

bål med pølser ved strandkanten. 

09.05.99 Spiselige planter og kulturlandskap v/Sigurd 

Engelhardt og Hanne Sickel. Grunnet snøvær (9 

mai!) ble turen ikke av. Sigurd møtte opp ved Skullerud for 

sikkerhets skyld og stilte turen for den deltaker som stilte 

tross snø over de spiselige plantene. 

16.05.99 Østensjøvannet rundt v/Kristina Bjureke og 

Finn Wischmann. En stor gruppe på 45-50 personer møtte 

opp ved P-plassen på sydsiden. Flere kom med barnevogn 

da det er lett å gå rundt sjøen med vogn. Koselig 

matpause i skinnende sol, med mye av barnas oppmerksomhet 

knyttet til fuglelivet! Vegetasjonen i vannet hadde 

naturligvis ikke kommet så langt så tidig på året, derfor 

konsentrerte vi oss om å finne blomster på østsiden 

oppe ved Abildsø gård. En del eldre og folk med barnevogner 

falt fra når vi begynte å bevege oss mer inn i 


marka. 

06.06.99 Tur til gammelskogen ved Sognsvann v/ 

Klaus Høiland, Charlotte Sletten Bjorå og Ragnar Bjorå. 

Omtrent 20 personer fant fram til det område som vi i 

Oslotrakten kan betegne som det mest gammelskogliknende 

vi har: Skogen ved Godbekken på Høgås. Skogen 

har ikke vært hogd på over 100 år. Et nøkkelbiotopområde 

er avsatt der. 

29.08.99 Besøk blant purre og selleri og mye annet 

rart i en skolehage v/Helge Høeg. Besøk i Lilleaker skolehage 

ved Øraker skole. Helge forklarte hva en skolehage 

er, viste alle grønnsaker som er dyrket – og så til at 

alle fikk smaksprøver med hjem. 

26.09.00 Årets sopptur v/ Gro Gulden. Turen fra 

forrige år gikk så bra så Gro gjennomførte den også i år. 

Turen gikk rundt i området ved Trollvann på Grefsenkollen. 

Mange foreldre ønsket soppkontroll av Gro etter 

turen. 

10.10.99 Høstfarger, lav og mose v/ Heidi Solstad 

og Anne-Cathrine Scheen. 20 små med tilhørende foreldre 

møtte opp. De ble delt i to grupper. Da det var tid for 

å spise niste hadde noen vandret videre og noen snudd, 

og deltagerantallet var nede i 12 barn og 9 voksne. Underveis 

fant vi etasjemose, fjærmose, bjørnemose, torvmose, 

sigdmose, fagermose, furumose, messinglav, bikkjenever, 

kvistlav, elghornslav, gullroselav, reinlav, kvitkrull 

mm. Etter matpausen lagde barna plakat med de 

moser og lav de hadde plukket med seg. Det var en 

suksess. 

15.11.99 Botanikk innendørs v/ Aslaug Hagen, Siri 

Rui, Volkmar Timmermann og Kristine Vejrup. Årets tema 

var lav, moser og sopp. 10 barn med medfølgende voksne 

fikk leke forskere for en kveld. De så på moser og lav i 

binokularlupe, lærte litt om mosenes økologi, så hvordan 

man oppbevarer lav og mose, fikk med seg et spontant 

gjesteforedrag om sopp av Klaus Høiland og lagde til 

slutt små kunstverk med lav og mose. 

Naturvernsaker: Verneplan for Forelhogna (høring), 

Verneplan for Jan Mayen (høring), Skallum – regulering 

av et område, henvendelse til Fylkesmannen i Buskerud 

vedrørende Gjellebekk (behov for skjøtsel). 

Utgivelser: Firbladet har kommet ut med tre nummer. 

Det ble skiftet trykkeri fra Hippotamus til Forlaget 

Last og Buss etter andre utgivelse. 

Vurdering av virksomheten: Virksomheten har 

gått som normalt med medlemsmøter, ekskursjoner, utgivelse 

av Firbladet og uttalelser i høringssaker. NBF-ØLAs 

tilbud til barn, Hemulene, er en suksess. Styret har avholdt 

9 møter, og ellers vært representert på medlemsmøtene. 

Foreninga var representert på Vårtreffet 6 juni. 


2. mai 1999: fioltur til Lindøya, Oslo 

12 deltakere. Vi gikk fra fergeleiet på Lindøya øst inn til 

området rundt butikken. Langs veien fant vi en god del 

marsfiol V. odorata, tildels den hvitspora formen. Tilsynelatende 

vokser marsfiol nokså isolert fra de andre to 

artene i området, og det er ting som tyder på at den 

består av ulike kloner. Bakkefiol V. collina vokser mest 

på tørrere steder, mens det står endel lodnefiol V. hirta i 




og nær hagene vest for butikken. I området ved butikken 

møtes de tre artene, og her står det masser av de tre 

hybridkombinasjonene, særlig V. collina x hirta. Mens 

forekomsten av V. collina x odorata synes ganske sparsom 

(her er trolig flere marsfiol-former involvert), har det 

vært en del variasjon i de relative mengdene av de to 

andre. Tidligere har tilbakekrysning mellom hybrider og 

foreldreartene (introgresjon) vært postulert, men nærmere 

analyser har vist at det bare forekommer svært 

unntaksvis. Introgresjonen begrenses trolig av generelt 

lav fertilitet i primærhybridene og av lav insektaktivitet så 

tidlig på våren. Heller ikke i 1999 kunne introgresjonsprodukter 

påvises. 

Thomas Marcussen 

27. mai til Ekely, Oslo 

Denne ettermiddagen satte vi (ca 15 deltakere) kurs for 

Edvard Munchs eiendom «Ekely» for å se hva slags 

botanisk snask som måtte skjule seg rundt atelieret til vår 

kjente kunstmaler. Han kjøpte eiendommen i 1916 og bodde 

der til sin død i 1944, i 1945 kjøpte kommunen stedet. I 

1960 ble den store hovedbygningen med atelier revet 

(kunne trolig bare ha skjedd i Norge), og en del av eiendommen 

var alt noe tidligere utlagt til kunstnerboliger. Før 

Munchs tid var det gartneridrift på eiendommen. Mesteparten 

av Ekely ligger som en liten forhøyning i terrenget 

kledt med naturlig edelløvskog og furutrær i form av både 

trær og busker. Atelieret lå høyt og fritt, dog med en liten 

haug med rester av en flaggstang rett Ø, omgitt av spredte 

furuer og løvtrær/kratt. Nedenfor, på sydvestsiden er 

det fortsatt rester av en gammel eplehave med dypt jordsmonn, 

hvor det foruten bestander av skvallerkål og andre 

trivialiteter var store mengder med rød lungeurt Pulmonaria 

rubra i avsluttende blomstring, og inimellom 

spredte individer av en blåblomstret lungeurt, ant. P. 

affinis, samt noen tuer med mer rødblå, skittenrøde blomster 

som muligens er hybriden mellom disse to. Vi fant 

også et mer hjemlig innslag, nemlig unge skudd av storklokke. 

En solid eik tronet i utkanten av haven – eiendommen 

heter neppe «Ekely» helt uten grunn. 

Selve høyden bak haven er kledt med et assosiert 

utvalg ville, plantede og forvillede trær og busker. Omtrent 

hele utvalget av edle løvtrær forefinnes: alm, sommereik, 

hassel, ask, spisslønn og lind, hegg, dernest 

forvillet bøk og hestekastanje mm, og ellers busker som 

leddved Lonicera xylosteum, korsved Viburnum opulus, 

snebær Symphoricarpus rivularis, alperips Ribes alpinum, 

stikkelsbær R. uva-ursi, agnbøk Carpinus betulus, 

buksbom Buxus sempervirens, liguster Ligustrum vulgare, 

svartmispel Cotoneaster niger og flere forvillede 

eller gjenstående mispler som blankmispel og bulkemispel 

C. lucidus og bullata, sjærsmin Philadelphus coronarius 

syrin Syringa vulgaris, rosekratt og berberis Berberis 

vulgaris. 

I skråningen slynger det seg stier og gangveier, langs 

enkelte er det på oversiden bygget kraftig murverk, en 

med noe som ser ut som del av en stor peis? Skogbunnen 

er mange steder dominert av sibirrusseblåstjerne 

Scilla sibirica. som nå var avblomstret men lett kjennelig 

på bladverket, ellers forekom lundforglemmigei Myosotis 

127



silvatica ssp. vestergrenii, liljekonvall Convallaria majalis, 

kantkonvall Polygonatum odoratum, sisselrot Polypodium 

vulgare, akeleie Aquilegia vulgaris, krattfiol, skogfiol, 

bakkefiol og marsfiol Viola mirabilis, riviniana, collina 

og odorata, brunrot Scrophularia nodosa m.m. Et 

interessant innslag er skogbunnsplanten skogbingel Mercurialis 

perennis, som forekommer i tallrike kolonier og i 

begge kjønn, det siste kan antyde at forekomsten er 

indigen og ikke tilfeldig innkommet eller utplantet. Flere 

steder krøp en annen skogbunnsplante av mellomeuropeisk 

opprinnelse omkring i skogbunnen, nemlig gulltvetann 

Lamium galeobdolon, nå i optimal blomstring. Den 

hadde mindre hvitbrogede blad enn vanlig. 

På toppen av haugen er ruinen av bolighuset, nå 

med deler av grunnmuren og en haug med kampestener 

som kunne vidne om fordums storhet. I og rundt ruinene 

vokser ting som burot Artemisia vulgaris, døvnesle Lamium 

album, svaleurt Chelidonium majus, gullris Solidago 

virgaurea og kanadagullris S. canadensis, syrin, 

gullregn Laburnum cf. anagyroides, samt en busk småklatrerose 

Rosa multiflora. Ved innkjørselen N for ruinen 

i skogkanten forekommer to innførte mellomeuropeiske 

skogbunnsplanter: dels en tett og kompakt bestand av 

stenmuregull Waldsteinia geoides under kraftige syrinbusker 

(på veiens Ø-side over 2 x 3 meter) med ganske 

store, lappede blad og en klase med små, gule blomster, 

ser i forbifarten ut som en mellomting mellom Geum og 

Potentilla; dels en svær bestand av en høyvokst vortemelkart, 

nemlig skogvortemelk Euphorbia amygdaloides. 

Skogbunnen gir derfor et noe eksotisk inntrykk. 

På motsatt side av innkjørselsveien fant vi dessuten 

en liten bestand av en spesiell gulltvetanntype med mer 

opprette blomstrende stengler, mindre tydeligere utløpere, 

lengre og smalere blad som ikke var hvitbrogede. Den 

var lett å sammenligne med den vanlige typen som jo 

vokste syd for ruinen. Denne synes å være identisk med 

en underart, ssp. montanum, som er knyttet til Sentraleuropas 

fjellstrøk, i motsetning til den mer vanlige forvillede 

typen ssp. vulgare. Videre nord der utkjørselen 

munner ut i Jarlsborgveien fant vi tatarleddved Lonicera 

tatarica. 

Ekely huser altså fremdeles rester av en tildels meget 

eksotisk, mellomeuropeisk nemoral flora. Man kan 

lure på om dette skyldes at Munch også var genuint 

haveinteressert og kanskje tok med seg enkelte sære 

planter på sine tallrike reiser til Mellomeuropa, eller om de 

har vært en reminisens fra den enda tidligere gartneridriften. 

Iallefall fortjener også den merkelige floraen av 

innførte og naturaliserte planter å bli tatt vare på som 

«levende kulturminner» fra Munchs tid. 

Tore Berg 

6. juni til Skrenten, Drammen 

Området, som kalles «Skrenten» eller «Paddebakken» 

ligger ca. 700 m N for Landfallsbrua, 2, 5 km V for 

Bragernes torv. Skrenten er på bare ca. 100 x 100 m, 

omgitt av veier og villabebyggelse på alle kanter, og ender 

mot V i et inngjerdet stenbrudd. N og V for stenbruddet 

går det en lang «tarm» fra hovedområdet og 

vestover S for Henrik Ibsens gate. 

Området er beskrevet av Hans Jensen i Drammen 

turistforenings årbok for 1954, av Even Woldstad Hanssen 

i 1997 i en rapport for Drammen kommune, og undertegnede 

skrev to artikler i «Firbladet» (nr. 4/1998 og 1/ 

1999). 

Da vår lille turgruppe på fire personer entret Skrenten 

denne dagen, var vi derfor spent på om vi med forenet 

innsats kunne gjøre ytterligere nyfunn og gjenfunn 

av lignoser. Vi så også mer grundig på feltsjiktet, som 

stort sett var forbigått i stillhet av Hans Jensen. 

Vi gikk inn fra østsiden langs den lille veistubben 

som kalles Skrenten. Med en gang vi kom ut der veien 

sluttet, åpenbarte det seg en farverik engbakke i rødt, 

hvitt, gult og blått med engtjæreblom Lychnis viscaria, 

storarve Cerastium arvense, tysk mure Potentilla thuringiaca 

og tveskjeggveronika Veronica chamaedrys. Sammen 

med storarven forekom sølvarve C. tomentosus, 

og flere hybridpopulasjoner C. arvense x tomentosum, 

Her fant vi også bustnype Rosa mollis, den vanlige nyperosen 

i området er ellers kjøttnype R. dumalis som 

kan danne store kratt. Rett innenfor veien vokser forøvrig 

rynkerose R. rugosa. Ellers fra denne bakken: berberis 

Berberis vulgaris, en merkelig treformet hagtorn 

Crataegus monogyna var. ? med en rosa ring i de ellers 

hvite blomstene, gravbergknapp Sedum spurium, en klon 

tysk iris Iris germanica (bare blad), to små peoner Paeonia 

sp., mye orientvalmue Papaver orientale og takløk 

Sempervivum tectorum. Litt lenger V forekom en bestand 

gravmyrt Vinca minor i skogbunnen. 

V og NV for dette relativt åpne partiet overtok buskog 

krattvegetasjonen. Dog forekom tre steder i skogen 

fine store delbestander av nå avblomstret sibirblåstjerne 

Scilla sibirica, største felt over 5 m 2 , og på lysåpne 

partier rundtomkring vokste mongolbergknapp Sedum 

hybridum. 

Mesteparten av Skrenten varierer fra tett busk-og 

krattvegetasjon til skog. Skrentens nordligste del er dominert 

av spredte, ranke og høyvokste, bredkronede 

furutrær. Østdelen har generelt sett den frodigste og 

tetteste skogen, med arter som ask, spisslønn, hegg, 

spredte hasselbusker og ganske mye søtkirsebær, iblandet 

innslag som svensk asal og ulike epletyper Malus 

domestica agg. Mye av den mer lysåpne buskvegetasjonen 

utgjøres av berberis – nå i full blomst – og andre 

tornede busker som rosekratt (primært kjøttnype), litt geitved 

Rhamnus catharticus og en hel del hagtorn Crataegus 

sp. Mye av hagtornbuskene var begerhagtorn C. 

curvisepala, men ellers var disse en besværlig materie 

med sterk variasjon i bladform mm, og noe er trolig vanlig 

hagtorn C. monogyna, og en busk hadde blad som pekte 

henimot parkhagtorn C. oxycantha – muligens park- x 

begerhagtorn. I Buskerud er begerhagtorn ytterst sjelden, 

mens den nærstående arten korallhagtorn C. calycina 

forekommer med et par trær i Bragernesåsen. 

Også eplene var vrange. I den tette skogen fant vi 

en liten og skranten busk villapal Malus sylvestris uten 

blomster men med små, nesten runde og helt snaue blad, 

trolig i ferd med å bli skygget ut, ellers har vi alle mulige 

overgangsformer fra villapal til eple. 

Vi hadde ikke gått langt fra Skrentenveien før vi fant 


filtmispel Cotoneaster tomentosus og blankmispel C. 

lucidus, filtkorsved Viburnum lantana og massevis av 

blåhegg Amelanchier spicata spredt rundt omkring. Av 

andre busker så vi tatarleddved Lonicera tatarica, dielsmispel 

C. dielsiana, bulkemispel C. bullata, muligens 

moupinmispel C. cf. moupinensis, sprikemispel C. divaricatus, 

stikkelsbær Ribes uva-crispa og liguster Ligustrum 

vulgare. Under en furu danner vivendel Lonicera 

periclymenum en stor, men helt steril, krypende vase i 

askekratt og berberis, sammen med slyngsøtvier Solanum 

dulcamara. I dyp skygge under det tette tresjiktet 

fant vi noen skrantne busker av surkirsebær, som muligens 

er rester av et eldre, nedhugget tre. 

Midt gjennom området renner en sildrebekk som normalt 

er helt uttørket, men hvor det nå var en anelse vann. 

Langs dette bekkesiklet var det ansatser til fuktvegetasjon, 

med bl. a mjødurt Filipendula ulmaria og vendelrot 

Valeriana sambucifolia. 

Av interessante urter som vi ellers fant kan nevnes 

åkermåne Agrimonia eupatoria, bakkemynte Acinos 

arvensis og kransmynte Clinopodium vulgare, dunkjempe 

Plantago media, nesleklokke og fagerklokke Campanula 

trachelium og persicifolia, liljekonvall Convallaria 

majalis (et mindre felt midt i skogen), akeleie Aquilegia 

vulgaris, nyresoleie Ranunculus auricomus, havelupin 

Lupinus polyphyllus, skogkløver Trifolium medium, oksetunge 

Anchusa offisinalis, maurarve Moehringia trinervis, 

skogsalat Lactuca muralis, kratthumleblom Geum 

urbanum, mattesveve Hieracium peleterianum, rødknapp 

Knautia arvensis, bergskrinneblom Arabis hirsuta 

og tårnurt A. glabra. Noen steder dannet flatrapp Poa 

compressa nærmest renbestander der det var lysåpent. 

I kanten av en have ble dessuten Thymus cf. praecox 

funnet. På en berghylle i stenbruddet V for gjerdet, så vi 

en stor vase melbær Arctostaphylus uva-ursi som synes 

å være svært sjelden eller mangle i Drammenstrakten 

(men vanlig på Solbergsfjellet i N. Eiker). Nedenfor stien 

Ø for stenbruddet fantes dessuten lind Tilia cordata. 

Vi gikk så bortover ovenfor stenbruddet og vestover 

mot «tarmen». Her overtar stedvis skrinne røsslyngheier, 

delvis bergknappsamfunn, men flekkvis også noe 

rikere vegetasjon. Sauesvingel Festuca ovina, småsyre 

Rumex acetosella, enårig knavel Scleranthus annuus 

ssp. polycarpos, småsmelle Silene rupestris og bergkvein 

Agrostis canina ssp. montana forekommer flere 

steder. Lengst mot V opptrådte rotete ugressamfunn 

med arter som burot Artemisia vulgare, russekål Bunias 

orientalis og vinterkarse Barbarea vulgaris, men før vi 

kom så langt passerte vi berg med mengder av gressløk 

i fin blomst og spredt inimellom gressløktuene litt takløk. 

På dette mer lysåpne partiet fant vi mahonie Mahonia 

aquifolium, ellers bulkemispel og sprikemispel, gullregn 

Laburnum sp., rognasal Sorbus hybrida og svensk asal, 

sommereik Quecus robur (spredt, ofte bare ungplanter, 

men et vakkert, kuppelformig individ forekom også), engtjæreblom 

og spredt blåhegg. 

Mot V var også finere tørrbakkepartier med mye 

«veikantsveve» Hieracium glomeratum, foruten hårsveve 

H. pilosella. Vi støtte også på en småvokst, fylt 

form av pinselilje Narcissus poeticus. 




Vestenfor stenbruddet avsluttes bergkollene i en 

ganske grovvokst edelløvskog som vi ikke gikk ned i, 

men kunne fra toppen beskue vakre trær av lind, svensk 

asal, hassel, sommereik og surkirsebær. 

Ved returen langs Henrik Ibsens vei fant vi i og S for 

svingen gullregn, svartvier Salix nigricans (kanskje 

egentlig en hybrid med gråselje) og litt nedenfor solbær 

Ribes nigrum. Etter å ha sett litt mer nede i «hovedfeltet», 

avsluttet vi. 

Skrenten ble lokalt avsatt til «botanisk interessant 

parti» av bystyret i Drammen i 1954, så her må man si at 

det daværende bystyret var meget fremsynt. Sammen 

med Bragernesåsen har derfor Drammen noe av den 

beste sydvendte og varmekrevende tre- og buskvegetasjon 

med en blanding av indigene og forvillede arter 

som finnes i Norge. 

Steinar Stueflotten laget velvilligst en artsliste fra 

turen, og kom opp i 152 arter. 

Tore Berg 

13. juni til Fornebo, Bærum 

Etter flyttingen av Oslo lufthavn fra Fornebo i november 

1998, er Fornebohalvøya blitt tilgjengelig for allmennheten. 

Den sørvestre delen av flystripa ligger på det som 

het Storøya. Mens Lilleøya på andre siden av Storøykilen 

har vært godt besøkt av botanisk interesserte – 

bl.a. turer med Østlandsavdelingen i 1995, er Storøya 

dårligere besøkt (i alle fall til fots!). 

Det var 6 personer som hadde funnet veien til møteplassen 

innerst i Storøykilen. Det omskiftelige forsommerværet 

dette året viste seg fra sin fuktigste side denne 

søndagen – et praktfullt vær for tørrbakker! 

Vi startet turen ved å gjøre en sving bortom et prakteksemplar 

av en geitved Rhamnus catharticus i full 

blomst. Etter en kort stopp i strandkanten hvor duskstarr 

Carex disticha ble demonstrert, gikk turen over kalkkollen 

innerst i Storøykilen («Hawk mountain»). Den fuktige 

forsommeren sørget for at tørrbakkene var usedvanlig 

frodige dette året og de fleste artene man forventer 

å finne på kalkbakkene i indre Oslofjord ble observert. 

F.eks. var drakehode Dracocephalum ruyschiana 

og nakkebær Fragaria viridis i full blomst, mens flekkgrisøre 

Hypochoeris maculata og smaltimotei Phleum 

phleoides var i starten. Et imponerende syn var mengdene 

av nikkesmelle Silene nutans i full blomst, og med 

åpne blomster – det sier mye om lysforholdene denne 

dagen. 

Turen gikk nå videre gjennom et hull i gjerdet til den 

nedlagte flyplassen. Vi startet på en liten kolle som er det 

høyeste punktet på vestsida av flystripa. På denne sida 

av flystripa er dette de eneste områdene som ikke har 

vært planert og som derfor har tilnærmet opprinnelig 

topografi. Artsinventaret lignet mye på den tidligere besøkte 

kalkkollen utenfor gjerdet, men med noen interessante 

nye arter: krattsoleie Ranunculus polyanthemos, 

fagerklokke Campanula persicifolia. Her fant vi også 

turens eneste eksemplarer av slåpetorn Prunus spinosa. 

Deretter gikk vi ut på det planerte området på sida av 

selve flystripa. Disse plane områdene på begge sider av 

selve landingsstripa var dominert av stormaure Galium 

129



album og gjerdevikke Vicia sepium, med veghaukeskjegg 

Crepis biennis og ormehode Echium vulgare som svært 

vanlige. Seinere på sesongen er trolig steinkløver Melilotus 

sp. dominante innslag. Ellers var det mange store 

eksemplarer av pepperrot Armoracia rusticana. Hundetunge 

Cynoglossum officinale og hvit jonsokblom Silene 

latifolia ssp. alba var også hyppige. 

Over på den andre sida av flystripa var det et fuktig 

sig hvor vi fant pollsivaks Schoenoplectus tabernaemontani, 

dronningstarr Carex pseudocyperus, vasshøymole 

Rumex aquaticus og noen eksemplarer av bredt 

dunkjevle Typha latifolia. Også på denne siden av flystripa 

står det igjen noen delvis intakte knauser. Vi inntok 

lunsj på en av disse. Nye arter her var blant annet tysk 

mure Potentilla thuringiaca og gul gåseblom Anthemis 

tinctoria. 

Turen gikk nå gjennom et hull i gjerdet her på den 

andre siden av flystripa og videre ned mot sjøen (Koksa). 

I strandenga ble bl.a. følgende observert: enghavre Avenula 

pratensis, hestehavre Arrhenatherum elatius, dunhavre 

Avenula pubescens, engnellik Dianthus deltoides 

og store mengder knollmjødurt Filipendula vulgaris i full 

blomst. Ned mot vannkanten var det asparges Asparagus 

officinalis som var det dominerende synet. I strandkanten 

over mot det som tidligere har vært en holme fant vi 

noen få eksemplarer av strandrisp Limonium humile. På 

den nå landfaste «holmen» var det mengder av smånøkkel 

Androsace septentrionalis i blomst og på toppen 

et par kvm dekket av sibirbergknapp Sedum hybridum. 

Selv om dette siste plantefunnet er et spor etter menneskelig 

aktivitet, så er denne delen av området tydelig 

lite besøkt og slitasjeskader var ikke påfallende. Dette er 

nok en situasjon som vil endres som følge av endret bruk 

av området etter flyttinga av flyplassen. 

Turen gikk så i noe høyere tempo tilbake til utgangspunktet. 

John Magne Grindeland 

20. juni til Langøya, Holmestrand 

Totalt 11 personer dro med båt over til Langøya. Trygve 

Bredrup fra Norsk Avfallshåndtering AS (NOAH) ga oss 

en omvisning på anlegget, og Odd Stabbetorp ga oss en 

rask innføring i øyas historikk. Øya er ganske ung (6- 

7000 år), men har en rik kalkflora. Øya har tidligere vært 

besøkt av bl. a. Blytt (1837), Dyring (1900-20) og Stabbetorp 

(1998), som tilsammen har funnet rundt 300 arter på 

øya. Den botaniske vandringen gikk fra NOAHs anlegg til 

nordspissen av øya. Av interessante arter kan nevnes 

flueblomst Ophrys insectifera, rødflangre Epipactis atrorubens, 

nattfiol Platanthera bifolia, bakkemynte Acinos 

arvensis, hjorterot Seseli libanotis, hengepiggfrø Lappula 

deflexa, sanikel Sanicula europea, storblåfjær Polygala 

vulgaris, skogvikke Vicia sylvatica, strandkål Crambe 

maritima og liguster Ligustrum vulgare. I tillegg ble 

det funnet murburkne Asplenium ruta-muraria. 

Kjell Tore Hansen og Anne-Cathrine Scheen 

26.-27. juni til Varsjøen, Sørum/Blaker 

Varsjøen ligger i retning øst/vest og er delt mellom Sørum 

og Fet kommuner i Akershus. Ved den delen som tilhører 

Sørum, og som før var en del av Blaker herred, lå det tre 

husmannsplasser, Varsjøen, Korsvika og Kluvua (Klova). 

Kluvua lå nord for Varsjøen og har navnet sitt etter skaret 

som munner ut ovenfor plassen. Fra Varsjøen gård, 

hvor det er parkeringsplass, går det en bomvei langs 

nordsida av sjøen og forbi Klova som stedet nå heter. 

Seinhøstes 1997 var undertegnede med Tore Berg og 

undersøkte området. Da fant vi bl.a. krattfiol Viola mirabilis 

og en noe spesiell starr langs bekken som renner 

gjennom Kluvua-skaret. Den var i grønnstarr-gulstarrkomplekset 

og vokste hele veien langs bekken. På denne 

tiden av året var den vanskelig å bestemme. Neste sommer 

botaniserte jeg to ganger i området, første gangen 

sammen med Tore Berg. På den siste av disse turene 

fant vi stavklokke Campanula cervicaria, og langs en 

tømmervei fant vi lakrismjelt Astragalus glycyphyllos. 

Dette førte til at Østlandsavdelingen la en ekskursjon 

til dette området. Surt regnvær førte til at det bare var tre 

deltakere: Svein Olav Drangeid, Magne Hofstad og Arne 

Pedersen. Vi gikk langs veien til Klova for å begynne 

botaniseringen der. Vi fulgte bekkedraget opp til ei intermediær 

myr. Nede i den bratte dalbunnen var det en rik 

moseflora med bl.a. fjellbjørnemose Polytrichastrum alpinum 

og kystbjørnemose P. formosum vis-a-vis hverandre 

på hver sin side av bekken. Iøynefallende var også 

kystjamnemose Plagiothecium undulatum, ryemose Antitrichia 

curtipendula og putevrimose Tortella tortuosa. I 

tillegg var det en rik flora av små levermoser. Den noe 

spesielle starren som allerede er nevnt er trolig gulstarrgrønnstarr-hybriden 

Carex flava x demissa. Langs stien 

fant vi bl.a. skogvikke Vicia sylvatica. Lengre opp kom vi 

til ei intermediær grasmyr hvor korallrot Corallorhiza 

trifida var vanlig på den skyggefulle delen. 

Videre oppover i kløfta var de rike moselokalitetene 

som ble sett i 1997 ødelagt av hogst. Øverst oppe var 

det ei stor Sphagnum-dominert myr, omgitt av til dels 

loddrette bergvegger, og ved å passere et lite høydedrag 

kom vi til ei ny myr med et tjern i. Her vokste blant 

annet frynsestarr Carex magellanica og dystarr C. limosa. 

På tilbaketuren fant vi en bestand Carex serotina på 

fuktig grus nesten nede ver bomveien. Til slutt botaniserte 

vi langs veien tilbake til parkeringsplassen. 

Utdrag av artsliste fra området: svartburkne Asplenium 

trichomanes (på bergveggen og stein i Kluvua), 

strutseving Matteuccia struthiopteris (I Kluvua og langs 

veien), myggblom Hammarbya paludosa (på stor myr 

ovenfor Kluvua, TB/MH), sveltull Trichophorum alpinum 

(stor myr ovenfor Kluvua, TB/MH), blystarr Carex livida 

(stor myr ovenfor Kluvua), nubbestarr C. loliacea (myrkant 

i Kluvua), myrkongle Calla palustris (intermediær 

myr i Kluvua), gråselje Salix cinerea (et par steder i 

området), svartor Alnus glutinosa (intermediær myr i 

Kluvua), blåveis Hepatica nobilis (næringsrik skog i 

Kluvua), krattfiol Viola mirabilis (tett kratt ovenfor veien, 

MH/TB), fagerklokke Campanula persicifolia (langs veien 

og i lysåpen tørrbakke), stavklokke C. cervicaria (veikant, 

MH/TB), solblom Arnica montana (tørr eng/skog 

ovenfor veien), flekkgrisøre Hypochoeris maculata (liten 

rygg ovenfor veien). 


I alt ble det i området funnet 180-190 arter karplanter. 

Trolig vil en finkjemming av skrenter og bergvegger samt 

sumpområdene ved Varsjøen gi godt over 200 arter i 

området. 

Magne Hofstad 

1. august til Gjellebekk naturreservat, Lier 

Trass i ferietid og manglende skriftlig info stilte 12 deltakere 

i sommerheten, takket være telefonisk budstikke. 

Turkomitéen, som har møtt argumenter om at ferietid er 

umulig som ekskursjonstid, var svært fornøyd, og undertegnede 

spesielt over å få til en sensommertur etter 

mer enn «gress»! Først dro vi inn i den del av området 

som ligger øst for Gjellebekkveien, i en underskog dominert 

av storklokker Campanula latifolia. Nær marmorbruddet, 

i et litt fuktig område, hadde det blomstret ganske 

mange myrflangrer Epipactis palustris, men området 

var nå i ferd med å gro igjen. Vi fant likevel en del 

planter (hovedsakelig sterile). Den mest handlekraftige 

rev opp busker o.l. Turen illustrerte – og kanskje spesielt 

her – hvor viktig det er med skjøtsel av mange vernede 

områder ! 

Svært mange verneområder har tidligere vært kulturmark 

– ikke uberørt natur. «Den hellige grav» er da ikke 

vel bevart kun ved vern! Dette er nok etter hvert erkjent, 

men gjentas ikke desto mindre med halstarrighet. Og på 

Gjellebekk befinner vi oss sågar i Norges mest artsrike 

orkidereservat. Ved tjernet var det mindre å se, derimot 

kravlet en del opp lia fra tjernets vestside til et inngjerdet 

område hvor fruesko Cypripedium calceolus (6 planter) 

blomstrer to måneder før. Ellers fant vi kjempesvingel 

Festuca gigantea, leddved Lonicera xylosteum, nesleklokke 

Campanula trachelium og myrtelg Thelypteris 

palustris (den siste ved tjernets vestside). 

Deretter gikk vi ned til de to rikmyrene som ligger 

sentralt i verneområdet. Her har det vokst flere hundre 

eksemplarer av myrflangre for en del år siden. Etter en 

klart synkende utvikling var det i år en god del nye planter, 

som høyst sannsynlig vil blomstre neste år. Denne 

vekstsesongens «formkurve» har jo gått i rykk og napp; 

etter en kjølig og sen vår var nå de fleste blomstrende 

myrflangrer etter en varm høysommer alt på hell. Vi fikk 

likevel sett diverse i blomst. På noen tuer midt i myra 

tegnet det svært godt med nyetableringer ifølge Arne 

Kildebo, som følger utviklingen jevnlig. Det ble diskutert 

om dette skyldes en positiv utvikling eller en «siste krampetrekning» 

(les: at jordstengelen sender ut avleggere 

som et siste forsøk) Vi fant også skogmarihånd Dactylorhiza 

fuchsii, engmarihånd Orchis incarnata, smalmarihånd 

Dactylorhiza traunsteineri og noen hybrider, smalog 

rundsoldogg Drosera anglica og rotundifolia, samt 

stortveblad Listera ovata inne i skogen på vestsiden av 

den største myra. Finn Wischmann fant nebbstarr Carex 

lepidocarpa (minner om gulstarr, men sjeldnere) samt 

taglstarr C. appropinquata, og Tore Berg bestemte en 

vierplante til myrtevier Salix myrsinites – en kalkkrevende 

fjellplante med noen få kjente populasjoner langt fra fjellheimen. 

Neste stopp var ved den vestligste av de to innkjøringene 

til Kværner. Etter noen hundre meters gange 




kom vi til et punkt hvor løypa deler seg. Nær ved viste 

Arne og undertegnede fram en myrflangrepopulasjon 

som ligger godt utenfor naturreservatet (arten er totalfredet!) 

og sågar utenfor landskapsvernsonen rundt. Selv 

om denne ikke blomstret så rikt som i 1997, fant vi 10-12 

i blomst. Vi er her i den østre del av Haugerudmyra, altså 

den del av myra som ikke ble grøftet. Selve myra er 

nokså gjengrodd og har mest myrkarakter akkurat i lysløypetraséen. 

Halvparten av oss avsluttet med en mer historisk 

runde ved den lille parkeringsplassen inne på grusveien 

som går tvers gjennom reservatet (Høgdabakken). Her 

doserte referenten om Karl XIIs første angrep på Norge 

i 1716, de norske styrkene under general Lützow som 

stoppet svenskene her (i dag info og rester av de norske 

stillingene), mens Tordenskiold (Dynekilen) og andre 

hamret løs på de svenske forbindelseslinjene. Like ved 

står en marmorobelisk, med åpent felt for avdukingsdatoen. 

Den fordrukne kong Fredrik V (sønn til pietisten 

Christian VI) kom seg aldri ut av Christiania til avdukingen 

i 1743. Marmorkirken i København er bygget av (dårlig) 

marmor herfra! Godt å få kompensert litt for manglende 

kunnskap om gress og latin! 

Øyvind Traagstad 

21. august til Ostøya, Bærum 

Vi stilte 4 på Kadettangen ved Sandvika, i sikker forvissning 

om at Rigmor eller -far skulle bringe oss tur-retur 

Ostøya. Men akk, Trafikanten kan man ikke stole på; nå 

på høstsesongen gikk ingen båt tilbake. En rask forflytning 

til Snarøya og Bruksveien førte oss til Oustøens 

Country-clubs nokså ukjente båtrute, avgang 5 over hver 

time hele uka (unntatt 13.05) ! 

Ostøya er så vel den største som den minst påvirkede 

av Asker/Bærum-øyene. Rundt Oust gård lå et fint 

kulturlandskap som nå er blitt golfbane, og de sørlige 

deler av øya er bebygget med fritids-boliger. Men midtre 

og nordre del av øya er nokså uberørt, og planen om å 

verne denne delen til naturreservat er snart i mål. Begrunnelsene 

for vern er så vel botaniske, ornitologiske 

som entomologiske (bl.a. sommerfugler). Mange av vegetasjonstypene 

er sjeldne i landsmålestokk, og enkelte 

har også begrenset utbredelse i Norden. De viktigste 

skogtypene er kalkfuruskog og lågurtgranskog, samt urterike 

ødeenger og sump- og vannsamfunn med flere svært 

sjeldne arter. 

Vel framme på brygga ved Oust gård og golfanlegget 

tok vi strandkanten nordover. Vi vasset straks i blålusern 

Medicago sativa, og rett innenfor et gult badehus fant vi 

en nyss avblomstret kuletistel Echinops sphaerocephalus. 

Der stien går opp mot en kjerrevei så vi flere stjernetistler 

Carlina vulgaris, til dels ennå i blomst. Langs strandkanten 

nordover fant vi bl.a. mengder av øyentrøst Euphrasia 

officinalis, markmalurt Artemisia campestris, 

storengkall Rhinanthus angustifolius, hjorterot Seseli 

libanotis, noe villin Linum catharticum og enkelte landøyda 

Senecio jacobaea . Den siste blomstrer usedvanlig 

frodig langs E-6 i Vestfold i år, men er mer uvanlig her 

innerst i Oslofjorden. 

Vi krysset over øyas høyeste punkt, Prekestolen 

131



(54 m.o.h.) hvor vi ikke fant annet verd å notere enn 

diverse stjernetistler. Derfra vasset vi gjennom fordums 

hugstflater dominert av snerprørkvein Calamagrostis 

arundinacea og einstape Pteridium aquilinum, altså 

høyst uorginalt, og fulgte en grusvei til øyas nordside. På 

en mer vårlig tid av året blomstrer det nok mye blåveis og 

liljekonvall på øya. 

Langs nordsiden av øya lå det hauger av engangsgriller! 

Mer givende var det å se flere eks. av bergasal 

Sorbus rupicola. Ved de to fordums plassene Dronningen 

og Prinsen i nordvest var det variert vegetasjon i de 

gamle innmarkene. En bukt ved Dronninga var full av 

takrør, ellers var det mengder av bergmynte Origanum 

vulgare, harekløver Trifolium arvense, kvitbergknapp 

Sedum album, blodstorkenebb Geranium sanguineum, 

smaltimotei Phleum phleoides og jorder fulle av gjengroingsarten 

mjødurt Filipendula ulmaria. Også dragehode 

Drachocephalum ruyschiana, nakkebær Fragaria viridis, 

og åkermåne Agrimonia eupatoria var det en god del av. 

Litt inne i skogen sto kraftige eksemplarer av tysbast 

Daphne mezereum og noen eks. av gul frøstjerne Thalictrum 

flavum. Ved plassen Prinsen (nå fritidsbolig) fant 

vi enn mer av bergmynte, samt gul gåseblom Anthemis 

tinctoria, bakkemynte Satureja acinos, oksetunge Anchusa 

offiicinalis og filtkongslys Verbascum thapsus. 

Etter rask tilbakemarsj gjennom tilsynelatende ordinært 

skogsterreng krysset vi golfbaneområdet ved et 

par fordums isdammer. Ved den øverste vokste dronningstarr 

Carex pseudocyperus, og ved veien nær den nederste 

fant Ivar sprøarve Myosoton aquaticum, et av dagens 

bedre funn. Referenten hadde nå nesten lidd skjebnen 

til Erasmus Montanus; blitt «katolsk i hovedet.» 

Selve navnet Ostøya kommer enten fra oustr for å 

tømme eller drive ut og kan ev. stamme fra den tid øya lå 

noe lavere og tidevannet omtrent kunne dele øya i to – 

eller unst som er et rosende navn (velvilje, gunst) p.g.a. 

godt fiske og/eller grøderikhet. Altså ingen sammenheng 

med ost eller øst! 

Øyvind Traagstad 

29. august til Finnerud og Svartor i Sørkedalen, 

Oslo 

To deltagere, to ledere! Ved parkeringsplassen ved skolen 

finnes masser av hvit og legesteinkløver Melilotus 

albus og officinalis, dessuten kanadagullris Solidago 

canadensis. Vi beflittet oss på å studere gress, starr og 

siv. Her, som ellers mange steder i Oslomarka dominerer 

snerprøkvein Calamagrostis arundinacea over store 

områder. Rundt Motjern finnes tildels rikmyr med adskillig 

breimyrull Eriophorum latifolium, sveltull E. alpinum, 

klubbestarr Carex buxbaumii ssp. buxbaumii og ljåblom 

Parnassia palustris. Her fantes også noen få engmarihånd 

Dactylorhiza incarnata ssp. incarnata. På fattigere 

partier vokser endel hvitmyrak Rhynchospora alba 

og brunmyrak Rh. fusca. Ved stien til Svartor finnes 

noen få eksemplarer breiflangre Epipactis helleborine. 

Ialt 250 arter registrert. 

Thomas Marcussen og Finn Wischmann 

2. september til Malmøya, Oslo 

7 deltakere pluss leder møtte ved brua fra Ormøya. Det 

første som fanget oppmerksomheten, var mengder av 

en høy, sterkt greinet form av hundepersille Aethusa 

cynapium med ganske tette skjermer med korte skjermstråler. 

Den sto i mengder flere steder på øya, og samme 

form er vanlig også på fastlandssida på tørrberg og i 

åpen skog langs Mosseveien fra Ekeberg og utover til 

Ljan. Planter med dette utseendet har undertegnede tidligere 

bestemt (og fått konfirmert) som skogpersille A. c. 

ssp. cynapioides, men ønsker å tygge litt mer på den 

(velvel) før jeg vil si meg sikker på den. Fra landhandelen 

ved brua gikk vi en bratt sti oppover til forekomsten av 

kålskrinneblom Arabis brassica, som teller mange titalls 

(eller flere hundre?) individer. Den sto nå i frukt, men 

noen individer hadde fortsatt grønne stengelblader, og 

de særpregete bladrosettene var lette å se. Vi fortsatte 

videre oppover stien gjennom vekslende kalkfuruskog 

og edelløvskog og så tysbast Daphne mezereum, lind 

Tilia cordata, alperips Ribes alpinum, liguster Ligustrum 

vulgare, svartmispel Cotoneaster niger og skogvikke 

Vicia sylvestris. I skogbunnen så vi rustbrunpigg Hydnellum 

ferrugineum. Etter hvert begynte det å bli plagsomt 

mye ungplanter av edelgran Abies sp. Dette økte på, og 

så kom vi til et område med mengder av forvillete hageplanter 

i skogen: gulltvetann Lamiastrum galeobdolon, 

skjærsmin Philadelphus sp., snøbær Symphoricarpus 

albus, gullregn Laburnum anagyroides (med styggelig 

mye ungplanter), Hosta sp., Bergenia crassifolia, krypjonsokkoll 

Ajuga reptans, skvallerkål Aegopodium podagraria, 

skogskjegg Aruncus sylvestris og en ikke artsbestemt 

Epimedium sp. Til slutt kom bøk Fagus sylvatica, 

kjempebjønnkjeks Heracleum mantegazzianum, og så 

var vi i kanten av en hage. 

Vi kom etter hvert til Høyboveien, og fulgte den og 

Malmøyveien sørover gjennom villastrøkene. Vi noterte 

åkermåne Agrimonia eupatoria, rødkjeks Torilis japonica 

og geitved Rhamnus cathartica etter veien. I rasmarka 

under Toppen var det noe villøk Allium oleraceum og 

mengder av rødflangre Epipactis atrorubens. Nær begynnelsen 

av Skinnerbakken er det en dam, denne hadde 

lav vannstand og var overgrodd med storandemat Spirodela 

polyrrhiza, i tillegg til bredt dunkjevle Typha latifolia, 

bukkeblad Menyanthes trifoliata og en vassoleie Ranunculus 

cf. aquatilis (uten blomster og uten flyteblad). 

Vi gikk veien ned Skinnerbakken og ut på friområdet 

på det N-vendte neset i Skinnerbukta. Her fant vi en busk 

av villkornell Cornus sanguinea, villapal Malus sylvestris, 

samt en rik tørrbakkeflora med smaltimotei Phleum 

phleoides, bergmynte Origanum vulgare, knollmjødurt 

Filipendula vulgaris, blomstrende aksveronika Veronica 

spicata og ellers det meste av tilbehøret. På bergene var 

det mye murburkne Asplenium ruta-muraria. Stranda på 

vestsida av neset bød på mengder av asparges Asparagus 

officinalis, pluss pastinakk Pastinaca sativa og 

store mengder av en steinkløver som etter litt lupebruk 

ikke ble noe annet enn legesteinkløver Melilotus officinalis. 

Her kom også noe strandrisp Limonium vulgare, 

en art som økte på vestover mot sundet mot Malmøykalven. 

Litt utafor strandrispen var det salturt Salicornia 


sp. og saltbendel Spergula salina. Nå begynte det for 

alvor å bli mørkt, og vi kikket litt halvhjertet på rabben som 

en gang var typelokaliteten for osloløvetann Taraxacum 

friesii, som det er lenge siden noen har sett her, før vi 

snudde og gikk tilbake – med en liten stopp ved en bestand 

av hvitfrytle Luzula luzuloides nederst i Skinnerbakken, 

samt en stopp litt lengre oppe i bakken for å 

konstatere at kalktelgen Gymnocarpium robertianum, 

som for ikke så mange år siden fortsatt sto her, nå er 

borte – slitasje og skvallerkål har gjort sitt. 

Jan Wesenberg 

5. september til Fiskevollbukta og Liadalen, Oslo 

Ingen turdeltakere dukka opp, kjentmannen som skulle 

vise oss rundt på Stubljan gjorde heller ikke det. Vi omdefinerte 

derfor turen og rusla litt rundt i området. Vi fant 

sverdlilje Iris pseudacorus i strandkanten (!!) litt sør for 

Fiskevollbukta. Tore fant dessuten sveven Hieracium 

macranthelum ved svabergene på vestsida (som han 

riktignok hadde funnet der før), flatsiv Juncus compressus 

i veikanten ved campingplassen og en sær, forvilla 

pære sør for Hvervenbukta (ved autovernet parkeringsplassen 

der strandveien kommer opp; ny for Norge?). 

Endel vanlig malurt Artemisia absinthium vokste også i 

området. På tømmerlekter-havna fant vi ikke stort, unntatt 

en diger rosa-blomstra strandvindel Calystegia sepium 

som vi samla noen meter av. Deretter gikk vi langs 

Herregårdsveien til Ljan stasjon. På veien kunne vi fastslå 

at dvergiris Iris pumila var gått ut (vokste tidligere 

rett utenfor autovernet, omtrent ved/over inntaket til Ljanselva). 

Takløk Sempervivum tectorum står der fortsatt, 

men også rødsvæven Hieracium aurantiacum var gått 

ut, trolig på grunn av gjengroing. Det er generelt mye 

fjellrapp Poa alpina å finne i området. 

Thomas Marcussen og Tore Berg 

11. september: sykkeltur til Sølvabboren, Rypetjern 

og Fortjernsbråten i Nordmarka, Oslo 

Under arbeidet med Lokalflora for Oslo og Akershus 

kommer en over både spennende navn og spennende 

funn fra før i tida, som en får lyst til å sjekke. Ikke minst 

gjelder det en rekke mindre vanlige myrplanter i Oslomarka, 

de som kan kalles mykmatte/løsbunn-elementet 

eller litt mer poetisk «nøkke-elementet» – planter knyttet 

til ekstrem blautmyr, og som en finner hist og her ved 

dystrofe skogstjern eller i litt rikere typer blautmyr – planter 

som brunmyrak Rhynchospora fusca, myggblom Hammarbya 

paludosa, dikesoldogg Drosera intermedia, 

gytjeblærerot Utricularia intermedia, myrkråkefot Lycopodiella 

inundata, blystarr Carex livida og nøkkesiv Juncus 

stygius. Med omfanget av inngrep i myrer i Oslomarka 

burde absolutt alle lokaliteter for slike arter følges 

opp med jevne mellomrom. 

Det var som et forsøk på dette undertegnede foreslo 

denne sykkelturen. Tre tjern langs ruta Hammeren-Kikut 

i Nordmarka ble valgt ut: Sølvabboren (et knøttlite tjern i 

nordskråninga av Kamphaugåsen, uten navn på M711kartene, 

men oppført i Markaleksikonet), som det finnes 

rikelige belegg av brunmyrak fra i herbariet på Tøyen, 

Rypetjern (rett sør for Rottungen), med funn av både 




brunmyrak og myggblom, og Fortjern rett ned for Fortjernbråten, 

med funn av myggblom. Også selve Fortjernbråten 

skulle sjekkes: den er fra tidligere (Julie Kjennerud, 

pers. medd.) kjent som en oase med varmekjær 

eng/kratt/kantvegetasjon, med bl.a. blodstorkenebb Geranium 

sanguineum. 

For å ta det siste først, så viste Fortjernsbråten seg 

å være helt gjengrodd, med grov, men fortsatt relativt 

ung granskog der det en gang hadde vært innmark. Ingen 

rester av varmekjær vegetasjon var å se. Så altså 

farvel blodstorkenebb. Ellers er dette et område med 

mye kravfulle skogsplanter, både varmekjære og nordlige: 

i den mer modne skogen rundt var det mye av både 

turt Cicerbita alpina, tyrihjelm Aconitum septentrionale, 

kranskonvall Polygonatum verticillatum og vårerteknapp 

Lathyrus vernus. 

Et par varmekjære planter som er mindre vanlige i 

Oslomarka fant vi et annet sted: fra hoved-skogsbilveien 

vi fulgte, var det en liten sidevei østover i nordskråninga 

av Kamphaugåsen. På grusen i den fant vi bakkemynte 

Acinos arvensis og lakrismjelt Astragalus glycyphyllos. 

Resultatet av myr-forventningene for turen er svært 

lett å oppsummere: vi fant ikke noe av det vi var ute etter. 

Det vil si, både ved Sølvabboren og Rypetjern fant vi 

rikelig med et brunt myrak, og var til å begynne med riktig 

fornøyd (Lid hadde vi selvsagt latt bli igjen hjemme pga 

vekta på syklene, og flere års manglende erfaring med 

myrplanter hadde visket bildet av brunmyrakens vegetative 

karakterer noe ut i hukommelsen). Men noe i bakhue 

sa likevel etter hvert at her var det noe som ikke stemte, 

for hvor var all hvitmyraken som burde ha vokst her, og 

hvorfor var det så varierende lengde på støttebladene, 

noen planter nærmest helt uten? Og ganske riktig, ved 

sjekk hjemme viste det seg alt sammen å være hvitmyrak 

R. alba – ganske flaut, men vi får innrømme det. Og 

konklusjonen er at skal en (spesielt om en ikke er utpreget 

myrfrik) lete etter brunmyrak, er det tåpelig å ikke 

legge det til en årstid når hvitmyraken fortsatt er hvit. At 

vi ikke så noe til myggblom er kanskje ikke så rart – denne 

uanselige planta finner en stort sett bare når en tilfeldig 

bøyer seg ned over akkurat riktig kvadratdesimeter av 

myra. 

Men alle de tre syklistene var enige om at det hadde 

vært en fin tur, og som absolutt kunne gjentas (helst noe 

tidligere i sesongen!) et annet år. 

Jan Wesenberg 

Østfold Botaniske Forening 


Styret har bestått av: Bjørn Petter Løfall (leder), Jan Ingar 

Iversen Båtvik (nestleder), Svein Åstrøm (sekretær), 

Hermod Karlsen (kasserer) og Ole Petter Skallebakke 

og Gøran Granath (styremedlemmer). Revisor: Tor 

Sørli. Valgkomite: Øivind Lågbu, Ola Wergeland Krog. 

Foreningen har hatt 2 styremøter og behandlet 10 

saker. 

ØBF har hatt 6 ekskursjoner i året som gikk + en 

slåttetreff arrangert av vertsskapet på Bøensætre: 

Herføl, Hvaler lørdag 22. mai. Leder: Gunnar Engan. 12 

133



deltagere. 

Kollen, Rygge onsdag 9. juni. Leder: J. Ingar I. Båtvik. 15 

deltagere. 

Moen og Tostlund i Aremark lørdag 19. juni. Ledere: Bjørn 

Petter Løfall og Hermod Karlsen. 5 deltagere. 

Sletner, Eidsberg onsdag 11. august. Leder: Bjørn Petter 

Løfall. 7 deltagere. 

Vidnes, Skiptvet lørdag 21. august. Leder: Bjørn Petter 

Løfall. 6 deltagere. 

Tyrihjellen, Trøgstad lørdag 4. september. Leder: Bjørn 

Petter Løfall. 5 deltagere. 

I 1999 har vi også mottatt støtte til Fylkesfloraprosjektet, 

slik at vi har nesten nok midler til å finansiere 

en sivilarbeider (39.500,- samt et tilsagn på 20.000,-). To 

har meldt sin interesse. Imidlertid er det nå blitt kø i avviklingen 

av sivilarbeidere grunnet avkorting til formålet i 

statsbudsjettet. Det vil derfor ta noe tid før vi evt. får 

igangsatt en sivilarbeider (tidligst i august 2000). J. Ingar 

I. Båtvik, Gøran Granath og Bjørn Petter Løfall har dataregistrert 

herbariebelegg fra Østfold belagt i Vitenskapsmuseet, 

Trondheim samt Botanisk museum, Oslo. Videre 

har medlemmene samlet anslagsvis 600 karplantebelegg 

(noe lavere enn 1998). Hovedandelen av innsamlingene 

er fra Indre Østfold som er dårligst dokumentert. Det ble 

samlet ca. 1200 lavbelegg og skrevet ca. 150 krysslister 

for makrolav. Spesielt interessante funn var: Levermosen 

svanemat ny for Eidsberg, samt en ny lokalitet i Marker. 

Sveipfellmose er funnet i Eidsberg. Ny lokalitet av bittergrønn 

i Borge og skjoldblad i Halden (tidligere antatt utryddet 

i Østfold), ruderatforekomst av klåved ny for Østfold 

i Trøgstad, samt gjenfunn av bergrublom på Asmaløy, 

Hvaler. Det ble samlet 4 nye makrolav i Østfold: Spisslav, 

kalkbeger, falsk snømållav og frynseskjold. Av soppfunn 

nevnes rosenkjuke fra Hobøl, ny for Østfold. 

To av foreningens medlemmer var engasjert av Statens 

veivesen for å kartlegge veikant-vegetasjonen. Alle 

veikanter langs riks- og fylkesveier ble kartlagt. Prosjektet 

avsluttes i 2000. 

Østfold Botaniske Forening har 30 A-, 48 B- og 6 Cmedlemmer, 

samt ett livsvarig og ett æresmeldem. Medlemstallet 

er dalende, særlig B-medlemmer. Økonomien 

er OK. 


11. august til Sletner, Eidsberg 

De sørvendte ravinene ved Monaryggen har noe av de 

mest høyproduktive granskogene i Norge. Enkelte partier 

kan boniteten komme opp i G27, dvs. grana blir 27 

meter i løpet av 40 år. Ved Sletner finnes noe av de mest 

upåvirkede skogen på slik mark i Østfold. Her er innslaget 

med alm og ask betydelig at enkelte partier kanskje 

kan kalles for edelløvskog. Området er foreslått tatt med 

i utvidelsen av barskogsverneplanen. 

Idet vi går inn i skogen forbi en fraflyttet forfallent 

hus støter vi på en kjempestor død ask. Fra dette sted, 

på toppen ravina kan vi se ned i en frodig svært høyproduktiv 

skog i de bratte ravineskråningene. 

Nede i bunnen av ravina kunne deltagerne studere 

en av Østfolds sjeldneste karplanter – junkerbregne 

Polystichum braunii. Arten ble først ble funnet ny for 

Østfold i 1998. På ca. 10 almer og asker finnes sveipfellmose 

Neckera pennata, den eneste sikre forekomsten i 

Østfold. Arten er rødlistet som sårbar i Norge. 

Vi prøvde å måle lengden på en av de større granene 

som imidlertid ikke skilte seg ut noe særlig i forhold 

til andre grantrær i området. Den ble målt til å være ca. 35 

meter. 

På enkelte av trærne finnes store forekomster med 

lungenever Lobaria pulmonaria som her og der er fertil. 

Olivenlav Pannaria mediterranea er bare er kjent fra fire 

lokaliteter i Østfold – denne er den nest beste lokaliteten 

i fylket. Eller kan vi nevne store forekomster med blåveis 

Hepatica nobilis i enkelte områder, kranskonvall Polygonatum 

verticillatum og trollurt Circaea alpina. 

Syv deltagere møtte fram en varm og overskyet ettermiddag. 

Bjørn Petter Løfall 

21. august til Vidnes, Skiptvet 

Vi møtte frem ved Skiptvet kirke hvor vi fant bl.a. hagelobelia 

Lobelia erinus og opiumsvalmue Papaver somniferum 

på skrotemark ved kirkegården. 

Vel nede ved Vidnes startet vi med demonstrasjon 

av en flott beitemark i ravinelandskap. De interessante 

artene noen av oss har sett her før var avblomstret, men 

vi kunne identifisere fløyelsmarikåpe Alchemilla glaucescens, 

engknoppurt Centaurea jacea, prestekrage Leucanthemum 

vulgare m.fl. 

Da vi forlot beitemarka besøkte vi mudderbanker, flommarksenger 

og løvrike kantskoger langs Glomma. På 

mudderbankene så vi litt på pusleplantene som ennå var 

i minste laget for å kunne bestemmes. Vi kunne i det 

minste identifisere vasshår-arter Callitriche sp., evjeblom-arter 

Elatine sp., firling Crassula aquatica, evjesoleie 

Ranunculus reptans og evjebrodd Limosella aquatica. 

På flommarkengene, som er dominert av kvass-starr 

Carex acuta, finnes innimellom noe nordlandsstarr Carex 

aquatilis. Her og der står det krushøymole Rumex crispus, 

vasshøymole R. aquaticus, sverdlilje Iris pseudacorus, 

samt ilanddrevne hjertetjønnaks Potamogeton 

perfoliatus. I kantskogen ved Lystad står tre større eiker 

hvor den største er ca. 3,5 meter i omkrets. Det ble ikke 

funnet noe av interesse på disse, sannsynligvis fordi de 

står for skyggefullt. Utenfor kantskogen på et sildreberg 

ble det påvist blyhinnelav Leptogium cyanescens. 

Alle grunneiere ble invitert på turen pr. telefon uten 

at noen av dem møtte frem. Seks personer deltok i solskinnet. 


4. september til Tyrihjellen, Trøgstad 

Bare fem personer (derav to fra grunneier/driverhold) 

møtte fram denne varme septemberdagen. Turen begynte 

ved den lille plassen Bjørnemyra. Herfra gikk vi 

opp til Asketjern og tilbake samme veien. 

Vi besøkte en østvendt stedvis noe rikere granskog 

på rasmark som nederst i rasmarka gikk over i rike fuktpartier. 

Fra turen kan vi nevne følgende interessante 

planter: Vårerteknapp Lathyrus vernus, trollurt Circaea 


alpina, blåveis Hepatica nobilis, krattfiol Viola mirabilis, 

myske Galium odoratum den ene av to fastlandsforekomster 

i Østfold, krusfellmose Neckera crispa innunder 

overhengende bergvegg. På en tidligere tur er myrkongle 

Calla palustris registrert. 

Lavartene storvrenge Nephroma arcticum ble funnet 

i en moserik granskog og begerpigglav Cladonia 

amaurocraea på en stor steinblokk i blokkmark. Begge 

artene uvanlige i Østfold, for den sistnevnte tredje funn 

i Østfold. 

Til å være en foreningstur ble det brukt mye tid på å 

diskutere nøkkelbiotoper med grunneieren. Den aktuelle 

nøkkelbiotopen ble riktignok ikke avgrenset i felt, men 

antydet grovt på et kart og oversendt grunneieren. 


Insamling av några 

umbellater [skjermplanter] 

för Flora Nordica 

Vid arbetet med fam. Apiaceae för Flora Nordica, har 

behandlingen av vissa grupper försvårats p.g.a. att det 

endast finns ett sparsamt material att studera i herbarierna. 

Jag ber därför aktiva fältbotanister om hjälp med att 

få in mer material av sådana. Insamlingen skall vara 

ordentligt etiketterad, med lokal i klartext, biotop, datum 

och insamlare; gärna även koordinater (ange koordinatsystem). 

Ange om ni vill ha materialet återsänt; i annat 

fall kommer det att läggas in i relevant herbarium. 

Heracleum [bjønnkjeks]. Detta släkte är mycket 

kritiskt, och material av framförallt de storvuxna typerna 

är ytterst bristfälligt samlade, och nästan aldrig med 

mogna frukter. Jätteloka [kjempebjønnkjeks] Heracleum 

mantegazzianum är tvåårig med ensamma stammar, har 

blad som är relativt breda och spetsigt dubbelsågade, 

och toppflockar [toppskjermer] som är relativt lågvälvda. 

Den varierar bl. a. i bladens utseende och kan eventuellt 

bestå av flera taxa. Dessutom förekommer tromsöpalm 

[tromsøpalme] H. laciniatum auct. skand. i norra delarna 

av Norden (flerårig med flera stammar, mer långsträckta 

blad som har enkla, grova sågtänder, och tydligt välvda 

toppflockar [toppskjermer]), samt hybrider både mellan 

jätteloka och tromsöpalm, samt mellan dessa och H. 

sphondylium s. lat. En beskrivning av tromsöpalm och 

jätteloka finns i Often, A. & Graff, G. 1994: Skillekarakterer 

for kjempebjørnekjeks og tromsøpalme. Blyttia 52: 129- 

133. 

Insamling: Materialet bör bestå av en yttre småflock 

[småskjerm] från huvudflocken [hovedskjermen], en bit 

av ett blad med rachis [midtribbe], samt gärna en avskavd 

bit av stjälken [stengelen]. Dessutom bör höjden, 

växtsättet (antalet stjälkar [stengler] från basen), antalet 

flockstrålar [skjermstråler] i huvudflocken [hovedskjermen], 

blomfärgen, doften, samt bladens längd och bredd 

noteras (gärna även ett foto av växten). Om möjligt så 




samla även en småflock [småskjermer] i fruktstadium 

(om fruktställningarna inte blir avslagna!). Insamling bör 

ske med kniv och stor försiktighet, eftersom växtsaften 

är skadlig för huden vid solbelysning. 

Angelica [kvann]. Angelica archangelica delas 

traditionellt i subsp. archangelica [fjellkvann] och subsp. 

litoralis [strandkvann]. De skiljer sig genom att subsp. 

archangelica har längre enskilda svepeblad [svøpblad] 

och längre frukter med vingade åsar (åsar utan vingar 

hos subsp. litoralis). De skiljer sig också ekologiskt genom 

att subsp. archangelica växer i fjällmiljöer och subsp. 

litoralis på havsstränder, och ofta har de blivit bestämda 

enbart utifrån vilken biotop de växer i. Det finns relativt 

lite material i fruktstadium i herbarierna, och det vore 

värdefullt att få in mer material i frukt från Norges kusttrakter, 

eftersom underarterna eventuellt kan mötas här. 

Pastinaca [pastinakk]. Pastinaca sativa har ofta 

delats i subsp. sativa (stjälk [stengel] och blad kala [snaue] 

eller med korta, raka hår/papiller; småblad ± långsträckta 

och spetsiga), och subsp. sylvestris (stjälk och blad 

med långa, krusiga hår; småblad mer rundade). Nästan 

allt material jag sett förefaller vara subsp. sativa, förutom 

några kollekter från Gotland. För att bedöma det taxonomiska 

värdet av dessa underarter, behöver jag mer 

material av den krushåriga typen. Materialet bör ha 

välutvecklade blad. 

Daucus [gulrot]. Daucus carota delas i ett flertal 

underarter, varav man i Norden kan finna främst Daucus 

carota subsp. carota och D. carota subsp. sativa. Den 

senare underarten, vilken är den som odlas, finns som 

förvildad endast väldigt sparsamt i herbarierna och aldrig 

i frukt. Den känns igen på den uppsvällda, orangea 

roten (åtm. första året), på att bladen är bredare, tunnare, 

mörkgröna och mindre håriga, samt att de yttre blommorna 

i flocken [skjermen] inte är märkbart större än de övriga 

(tydligt större hos subsp. carota). Eventuellt så förvildas 

subsp. sativa endast sällan, men den är förmodligen 

även underrepresenterad i herbarierna, varför jag skulle 

vilja få in mer material av denna. Vid insamling bör hela 

växten tagas, eller höjden och rotens tjocklek och färg 

anges om inte basala delar följer med. Samla om möjligt 

material även i frukt. 

Pimpinella [gjeldkarve]. Pimpinella saxifraga 

subsp. nigra är snarlik P. saxifraga subsp. saxifraga, 

men skiljer sig på att bladen och stjälken [stengelen] är ± 

håriga och att roten blånar om man skär i den. Rotkaraktären 

är av naturliga skäl sällan kollad, och däför vore 

det värdefullt att få in uppgifter om detta. Samla individ 

som är håriga en bit upp på stjälken; tag den med rot och 

kontrollera om denna blånar. 

Lars Fröberg 

(familjeredaktör för Apiaceae) 

Inst. för Systematisk botanik 

Östra Vallgatan 14-20 

223 61 Lund. 

tel: 046-222 0129 

epost: lars.froberg@sysbot.lu.se 

135



NBF inviterer til lokalfloraseminar 

Den 14-15. oktober arrangerer NBF lokalfloraseminar 

på Vindfjelltunet i Lardal kommune, 

Vestfold. Påmeldingsfristen er 15. september 

og meldes til NBF's daglige leder pr. brev, epost 

eller tlf. Seminaret er åpent for alle interesserte, 

men ved stor interesse må vi prioritere 

de som arbeider med et lokalfloraprosjekt 

og grunnorganisasjonenes styrer, konservatorer 

ved de offentlige samlingene og forvaltningen. 

Det er 40 plasser til seminaret. 

Programmet er under utarbeidelse vil bl.a. inneholde: 

* status over lokalflora-arbeidet i Norge hvor to 

prosjekter presenteres nærmere 

* status over de svenske läns-/landskapsfloraer 

* presentasjon av et läns-/landskapsfloraprosjekt 

i Sverige 

* nasjonale målsettinger for bevaring av biologisk 

mangfold 

* lokalflora sin plass i kommunenes arbeid 

med biologisk mangfold 

* forholdet til de offentlige samlingene 

* diskusjon om gjennomføring av lokalfloraprosjekter 

i Norge 

* (møte mellom hovedstyre og representanter 

fra grunnorganisasjonene) 

Det arbeides med å subsidiere seminaret, 

samt reiseutjevning. Deltageravgift er ennå ikke 

fastsatt. For mer informasjon kontakt hovedstyret 

v/Bjørn Petter Løfall, Åslivn. 20B, 1890 

Rakkestad, tlf. 69 22 18 71, e-post: 

bjorn-petter.lofall@rakkestad.kommune.no 

Program og informasjon vil oppdateres på 

NBFs hjemmeside. 

Årets fugl 2000 – Linerla 

Til Blyttias lesere: 

Hvert år velger Norsk Ornitologisk Forening ut en 

årets fugl som vies spesiell oppmerksomhet. I år 

falt valget på linerla. Samtidig som Iinerla er en 

folkekjær art, har den også sine særegenheter. 

En av disse er valg av hekkeplass. Det er ikke 

sjelden vi får melding om linerler som hekker i 

fuglekasser, bilmotorer, under jernbanesviller (!) 

og så videre. Blyttias lesere er naturinteresserte 

personer, og observerer nok mye mer enn bare 

planter på sine turer i skog og mark. Vi er interesserte 

i å få meldinger fra dere om hekkeplasser 

for linerle dere mener er spesielle. Det behøver 

ikke være fra i år, vi er også interesserte i opplevelser 

fra tidligere år, dersom dere har slike. 

Kjært barn har mange navn, heter det. Derfor 

er vi overrasket over at det er så få dialektnavn for 

linerla. Kjenner dere til noen slike dialektnavn, så 

la oss få vite dem! 

Med vennlig hilsen 

Norsk Ornitologisk Forening 

Arne Engås 

St. Hansv. 60 

8614 Ytteren 

(75168158) 


BLYTTIAGALLERIET 

Kjell Værnes fra Hokksund, aktivt NBF-medlem og pensjonert lektor 

(“har blant annet hatt Even Woldstad Hanssen i norsk på gymnaset – 

jeg underviste ham i norsk, og han ble min lærer i botanikk”), har valgt 

ut fire planter med noe huldreaktig og mystisk over seg. 

Huldreblom Epipogium 

aphyllum. Bildet 

er tatt juli 1993 i Øvre 

Eiker. Jeg har vært 

mer eller mindre 

besatt av denne planten 

i mange år, og jeg 

vet at det er mange 

andre som har det på 

samme måte. Bildet 

viser litt av den største 

bestanden jeg har funnet 

noen gang, og 

opplevelsen forteller 

om hvor lunefull 

denne planten kan 

være. Jeg har undersøkt 

dette stedet i 

snart tjue år, men det 

var bare i 1993 den 

viste seg. Til gjengjeld 

var det ikke måte på 

aktivitet dette året. 

Første gang jeg kom 

dit, var så tidlig som 

4. juli. Da var det 13 

skudd som var på vei 

opp. Et par uker senere 

var det 16 skudd 

som stod i blomst, og 

tre av stenglene hadde 

hele fem enkeltblomster. 

Til sammen 

talte jeg 52 enkeltblomster. 

Noe av det 

mest interessante er at 

det utover høsten 

stadig kom opp nye 

skudd. Jeg har f.eks. 

notert at 17. oktober, 

som var en kjølig dag 

med snø i luften, talte 

jeg 17 nye skudd. 

Ingen av disse ble 

lengre enn et par cm, 

og da kuldegradene 

meldte seg, stoppet 

det hele opp. 

Huldrenøkkel Botrychiummatricariifolium, 

tatt juli 

1995 i Øvre Eiker.Huldrenøkkelen 

er en lunefull 

plante. I 

1990-årene fant 

jeg den to sesonger 

et sted, og i år 

var den oppe igjen 

samme sted. I år 

var jeg så heldig å 

finne den så tidlig 

at den ikke hadde 

foldet seg skikkelig 

ut ennå. Den 

så ut som en liten 

knyttneve på en 

tynn stilk, slik 

Mossberg har illustrert 

den i sin 

flora. 

Bittergrønn 

Chimaphila 

umbellata. 

Bildet er tatt 

ved Norderhov 

i august 1996. 

Dette er en 

plante som blir 

sjeldnere og 

sjeldnere, og det 

er mange amatørbotanikeres 

drøm å finne 

den en gang. 

Det var den nyvalgte 

lederen i 

NBF, Even 

Woldstad Hanssen, 

som viste 

meg dette voksestedet 

for 

mange år siden, 

og jeg har vært 

der nesten 

hvert år siden. 

Norne Calypso 

bulbosa. Bildet er 

tatt ved Norrfällsviken 

nær 

Kramfors mai 

2000. Norrfällsviken 

er mange 

botanikeres 

Mekka. En gang 

i livet må vi dra 

dit for å oppleve 

nornen. I år 

var blomstringen 

på topp siste 

uke i mai. Andre 

år kan det være 

to uker ut i juni. 

Det ble full 

klaff for meg, 

og jeg så over 

tretti blomstrendeeksemplarer.

NORSK BOTANISK FORENING (1) 

Norge rundt – ekskursjoner høsten 2000 66 

(red.) Bonnevieprisen til Knut Fægri sr. 69 


sommeren–høsten 1999 70 

BØKER 

Fremstad, E. (red.) 1999. Planter i Trondheim 

gjennom tusen år (Anders Often) 80 

Økland, J. & Økland, K.A. 1999. Vann og 

vassdrag 4. Innvandring og geografisk 

fordeling (Gunnar Halvorsen) 81 

Ahti, T., Jørgensen, P.M., Kristinsson, H., 

Moberg, R., Søchting, U. & Thor, G. 

(red.) 1999. Nordic lichen flora, Vol. 1. 

(Reidar Haugan) 83 

FLORISTISK SMÅGODT 

Håkon Holien: Finnmarkspors Ledum 

palustre ny for Trøndelag fra Snåsa 84 

Trond Grøstad: Beiskeblom Picris 

hieracioides L. ssp. villarsii (Jordan) 

Nyman funnet som ny art for Vestfold 

i Borre kommune, Horten 85 

Trond Grøstad: Funn av hvitrot Laserpitium 

latifolium og en masseforekomst av 

skogmarihand Dactylorhiza fuchsii i 

Brunlanes, Larvik kommune i Vestfold 87 

INNI GRANSKAUEN 

Klaus Høiland: Verdikommisjonen 87 

NORGES BOTANISKE ANNALER 

John Bjarne Jordal og Dag Holtan: 

Vokssoppen Hygrocybe calyptriformis 

(Berk. & Broome) Fayod funnet i Norge 88 

C 

RETURADRESSE: 

Blyttia, 

C-POST 

I NORGE 

BLYTTIA 58(2) – NR. 2 FOR 2000: 

Botanisk Museum, 

Sars gate 1, 

N-0562 Oslo 

NORGE 

Rolf Y. Berg: Oppdagelse og innsamling av 

den sjeldne russeburkne Diplazium 

sibiricum i Norge 93 

Reidar Elven og Heidi Solstad: 

Finnstjerneblom Stellaria fennica 

(Murb.) Perfil. i Norge 111 

Trond Grøstad og Roger Halvorsen: 

Buesøtgras Glyceria declinata Bréb 

funnet på to nye lokaliteter i Larvik 

kommune, Vestfold 114 

Eli Fremstad: Gråselje Salix cinerea L. 

i Nord-Trøndelag 117 

Torbjørn Alm, Anders Often og Mikko 

Piirainen: Krigsspredde arter i Sør- 

Varanger, Finnmark: stor gjeldkarve 

Pimpinella major 120 

RETTELSE – ERRATUM 

Reidar Elven og Eli Fremstad 2000: 

Fremmede arter i Norge. Flerårige arter 

av slekten lupin Lupinus L. 

Blyttia 58(1): 10-22. 125 

NORSK BOTANISK FORENING (2) 


sommeren–høsten 1999 (forts.) 126 

Lars Fröberg: Insamling av några umbellater 

[skjermplanter] för Flora Nordica 135 

(red.) NBF inviterer til lokalfloraseminar 136 

Arne Engås, NOF: Årets fugl 2000 – linerla 136 

Forsidebildet: Bårdsengbekken i Øyer. Dens bratte bekkekløft er en av de virkelig berømte plantelokalitetene i Norge, 

med arter som skogranke og sudetlok. Selve bekken er det derimot antakelig ikke mange som har fotografert. Foto: Aage 

Pedersen. Se Blyttiagalleriet på omslagets side 2-3. 

Cover photo: Bårdsengbekken in Øyer, Gudbrandsdalen valley, Oppland county, SE Norway. The gorge of this brook is 

one of the most famous plant localities in Norway, with species such as Clematis alpina ssp. sibirica and Cystopteris 

sudetica. The brook itself has probably not been photographed often. Photo: Aage Pedersen. See the readers’ gallery, 

Blyttiagalleriet, on the cover pages 2-3.

Blyttia - Universitetet i Oslo

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?