Holberg

Gå på limpinnen

Hans Tvedt, , , 3 kommentarer

limpinne

engelsk: to be duped; tysk: auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå fem på.

Moth har oppført i ordboken sin (ca. 1700): «Lîm-pinde/de/kaldes pinde, som er besmûrt med fûglelîm, at fange fûgl med». Han har også Lîm-stang: «kaldes en hoi stang, besmûrt med fûgle lîm, hvormed fugl fanges.». Det kommer altså fra en jaktmetode på småfugl. I Hammers Norsk Huusholdnings-Kalender fra 1772 (s. 86) har et oppslag under Aprilis: «Nu og i Maji kan man tiilig om Morgenen og Aftenen ved Lokkefugle og Liimstang bestrøget med Fugleliim udi Marken fange sig adskillige Slags Sang-Fugle, som ere fornøjelige baade Sommer og Vinter.»

På tysk finnes en snodig bok uten forfatter fra 1594 med tittelen Rennplatz der Haasen mit der Leimstangen (Harenes løpebane med limstang) der flere av illustrasjonene viser et antennelignende fuglefangerutstyr: en høy stang med pinner stikkende ut. I Grimmelhausens Der Abentheuerliche Simplicissimus (1668, kap. 18) er mit der Leimstang laufen brukt overført for å jakte etter piker som en fuglefanger etter fugler; oppføre seg som en forelsket narr. I dag går man på limet i samme betydning som på norsk: auf den Leim gehen.

I svensk er limstång dokumentert i SAOB på 1500-tallet, og i overført betydning skrev Axel Oxenstierna 1635: «Jagh bekenner gerna, att nhär de gråhårige löpa medh limstången, ähr inthe på de unga att förundra». Også her er det tale om å oppføre seg som et fjols og fly etter jentene.

Holberg bruker løpe/gå med limstang i en rekke skrifter med dagens betydning, som i Huus-Spøgelse (1753, akt 2, scene 4): «Ha ha ha! nu fik jeg ham at løbe med Limstangen; thi Manden er alt Fanden i Vold hen i Jylland», eller som i Critiqve over Peder Paars i 4re Skiemte-Digte (1722):

Siig andre, som i Paars Chronologien leeder,
Siig kun paa mine Ord, at det ey andet heeder,
End med en Liimstang gaae, og giøre sig til nar;
Giv ickun kortelig hver Censor saadan Svar.

Det er ellers typisk Holberg å skrive et satirisk dikt som latterliggjør hans eget verk Peder Paars, utgitt et par år tidligere. Begge deler under pseudonymet Hans Michelsen. Det begynner med: «Holdt op Hans Michelsen at skrive saadant meere!»

Historisk har det vært flere billedlige betydninger dannet av å løpe, gå og hoppe med limstang og -pinne i norsk og dansk (se ODS for eksempler). Eldst i nb.no finner jeg limstang brukt i en oversettelse av P. Kegel fra 1661, (Tolff Aandelige Betænckninger, s. 191): «Hand legger icke allene sine Stricker oc Garn for mig, men hand havfer sin limstang, nemlig Lyst til stort Gods, Kierlighed til stort Venskab, Længsel effter stor Ære, oc i Begierlighed til kiødlig Vellyst.» Jeg er ikke helt sikker på hva som menes. Avisen Den Constitutionelle håner 8.9.1836 en utredning om hvorvidt kongen skal benevnes Carl III Johan i Norge eller Carl XIV Johan (som han var i Sverige, og som Den Constitutionelle var tilhenger av): «Det er et ret snurrigt Syn at see Actor og Statsborgeren [en annen avis] løbe i Kap med denne Liimstang, og, dersom Paastanden ikke var altfor ‘fortvivlet’, skulde man fristes til at troe, at Statsborgeren i dette Tilfælde selv havde ‘kjøbt Katten i Sækken’, og ikke gjennemseet Bogen, førend den stødte i Basunen.» Her er det gjøre seg til narr som er budskapet. I Danmark heter det nå oftest å hoppe på limpinden, og selv håper jeg sangfuglene nå får være i fred på marken uten å bli utsatt for stygge pek med lim.

* Illustrasjon fra Rennplatz der Haasen mit der Leimstangen 1594, Bayerische Staatsbibliothek

–

Gå på limpinnen

Bryte isen

Hans Tvedt, , , , , , , , , , , Legg igjen en kommentar

bryte isen

engelsk: break the ice; tysk:  das Eis brechen

Overvinne sjenerthet eller forlegenhet i sosiale sammenhenger. Få praten igang. Man kan spørre om is er den rette metafor på den brennende ukomfortable følelsen av sosial utilstrekkelighet på et stevnemøte eller i selskapeligheter som går forut for at isen eventuelt blir brutt. Det inngår uansett i symboltradisjonen der kulde som bilde representerer utilnærmelighet og avvisning mens varme er åpne og inkluderende trekk.

Opprinnelig betød å bryte isen som bilde det å bane vei for andre, tråkke opp stien eller være først til å gjennomføre noe, greit overført fra å bryte isen på en fjord eller en elv for å la skipsfarten komme gjennom. Betydningsendringen har skjedd på både engelsk, tysk og dansk og norsk (og sikkert andre språk).

På latin som scindere glaciem finnes det i Erasmus’ Collectanea Adagiorum (1528, nr. 374), som igjen viser til den italiensk renessansehumanisten Francesco Filelfo (1398–1481) som kilde: glaciem fregi, «jeg har brutt isen». Ifølge Barker (2001, s. 277) skal dette være en av få fraser i Erasmus’ Adagia som ikke er å finne i klassiske verker.

På engelsk er det dokumentert i et brev skrevet fra fengselet av John Bradford i 1555 (Allen 2008): «Our dear brother Rogers hath broken the ice valiantly […] The next am I». Det er rekkefølgen de skal brennes som kjettere på bålet som er tema, og Rogers var altså først ut, noe som gir bildet med is ekstra kjølende effekt.

Deretter påstås det på phrases.org, og stthomas.edu m.fl. (uten at jeg kan se det er tilfellet) at det finnes i Thomas Norths oversettelse av Plutark, Lives of the Noble Grecians and Romans (1579): «To be the first to break the Ice of the Enterprize», en bok som skal ha vært en viktig inspirasjon og en leverandør av ordspill for Shakespeare. Shakespeare selv anvender uttrykket slik i Taming of the Shrew akt I, scene 2 (1593), som handler om rekkefølgen man gifter bort døtre:

If it be so, sir, that you are the man
Must stead us all, and me amongst the rest;
And if you break the ice, and do this feat,
Achieve the elder, set the younger free
For our access- whose hap shall be to have her
Will not so graceless be to be ingrate.

I England fikk begrepet sin nåværende betydning på slutten av 1600-tallet, i hvert fall finner jeg det slik i Samuel Butlers Hudibras (1678, s.110):

The Oratour we mention’d late,
Less troubled with the pangs of State,
Then with his own impatience,
To give himself first Audience,
After he had a while look’d wife,
At last broke silence, and the Ice.

Holberg bruker det i Dannemarks Riges Historie (f.eks. i bind 3, 1764, s. 251), men da konkret for å bryte opp isen for å hindre en hær å komme over en islagt elv eller fjord, eller motsatt, for å komme gjennom med en flåte. Figurativt ble det altså også her først brukt i betydningen brøyte vei eller å igangsette noe, som hos Tullin (1728–1765, Samlede skrifter 1773, s. 14): «Men at bryde Isen, hvor man seer, at Efterkommerne først i andet og tredie Leed kan høste Frugten». Antageligvis har meningen langsomt endret seg, kanskje påvirket av tilsvarende fra andre språk. Definitivt slik finner jeg det først i en svensk roman av C.J.L. Almqvist, oversatt til dansk i 1848: «… tillod Frøken Juliane Wefverstedt sig at yttre med et aabent og frimodigt Blik paa Kongen, som om hun talte til En af sine Ligemænd. Siden det i Aften skal være saaledes, tænkte hun, og Hans Majestæt vil behandles som Undersaat, maa Een bryde Isen» (Herrerne til Ekolsund, 2, s. 318)..

I dag ser man fortsatt ofte spor av den opprinnelige betydningen, som her i avisen Dagen 13. februar 2014: «Flem­ming Baunø kan hel­ler ikke ute­luk­ke at noen i hans korps vil synes at det er litt rart at han for­kyn­ner i en ka­tolsk me­nig­het. – Men noen må være den førs­te til å bryte isen.»

 

* Illustrasjon av Charles Altamont Doyle (far til Sir Arthur Conan Doyle) ca. 1860

 

Bryte isen

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

Hans Tvedt, , , , , , Legg igjen en kommentar

aldri så galt th hood c a 1831

engelsk: every cloud has a silver lining; tysk: Jedes Unglück hat auch sein Gutes

Kjekt å si når en lei hendelse likevel har ført til noe positivt, men selvfølgelig fullstendig usant. Mange ting er så galt at et ikke er godt for noe. I farten kommer jeg på sykkeltyverier, gjennomstekte eggeplommer og å tråkke på kråkeboller.

I E. Maus Dansk Ordsprogs-Skat (bind II, 1879, nr. 7295) bind II ser vi «Det er aldrig noget saa ondt, det er jo godt for Noget» og i bind I, nr. 3181 (med en løselig henvisning til Pouch’ Problemata et proverbia moralia fra 1611/1624): «Der er Intet saa galt, det er jo dog godt for Noget». Begge varianter ligner på uttrykket i Holbergs Epistler II (ep. 98, 1748), om kruttets oppfinnelse: «Alle holde for, at Paafundet er skadeligt; saa at den første Inventor af Krud kand heller ansees som en Fiende end som en Velgiører af det menneskelige Kiøn. Jeg selv er og af samme Tanker, skiønt jeg derhos maa sige, at, ligesom intet er saa ondt, at jo noget godt deraf flyder, saa haver denne heel skadelige Invention ført den Nytte med sig …»

I 1820 sto det i Drammens Tidende 7.11: «ihvor ondt det end er, dog er godt for noget». Fra 1850-årene finner man flere forekomster i avisene helt slik det lyder i dag, og det betegnes som et ordspråk av Holmboe i Indbydelsesskrift til den offentlige Examen i Bergens Kathedralskole (1855, s. 27). En nyere variant er at det er aldri så galt at det ikke kan bli verre, eksemplifisert av H.K. Fauskanger i et intervju i Aftenposten 4.4.2014: «Jeg dyrker det narrative prinsipp ‘Aldri så ille at det ikke kan bli forferdelig mye verre’. Jeg sendte romanen som føljetong til forlaget, og fikk tilbakemeldinger: Nå må det da snart bli bedre? Å nei, da!»

John Milton skal ifølge Ammer (2013) være opphavsmannen til den tilsvarende engelske frasen i maskespillet Comus (1634, l. 221–222): «Was I deceiv’d, or did a sable cloud / Turn forth her silver lining on the night?» Det var sikkert bare kanonild (med kruttet til Holberg) Milton så gjenskinn av i skyen den natten.

* Illustrasjon av Thomas Hood, Comic Annual for 1831

–

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

Ad fontes

Hans Tvedt, , , , , , 1 kommentar

ad fontesTil kildene på latin. Brukes kanskje sjelden i dagligtale, men hyppig gjest i sakprosa: «hans ad fontes-attytyde var i bunn og grunn p o s i t i v …» (Dørumsgaard: Klassisk kinesisk poesi i norsk gjendiktning, 1979). Selv om det er norske forfattere som anvender termen et stykke tilbake i tid (f.eks. Laurids Nielsen i 1604 og Holberg 1749, begge i latinske skrifter), ser det ikke ut til å komme i bruk på skriftlig norsk før litt ut på 1900-tallet.

I Hieronymus vulgata-oversettelse av bibelen (år 382–405) ble det brukt i Salmenes bok 41,2: «quemadmodum desiderat cervus ad fontes aquarum ita desiderat anima mea ad te Deus». Ifølge Gadamer (1960) hentet spanske humanister maksimen fra dette bibelsted og gjorde det til humanistenes parole om å undersøke de opprinnelige kildene, eller som Erasmus av Rotterdam formulerte i 1511: «Sed in primis ad fontes ipsos properandum, id est græcos & antiquos», (oversettelse fra wikipedia: «Men fremst må man haste til kildene selv, det vil si til grekerne og de gamle.»)

I bibeloversettelsen fra 2011 har formodentlig oversetterne gjort akkurat det når skriftsstedet i dag lyder: «Likesom hjorten stunder / etter bekker med rennende vann, / slik stunder også min sjel / etter deg, min Gud.»

Det er besnærende å spekulere på hvordan det hadde blitt om de store renessansehumanistene hadde hatt som grunnsetning å forfølge bekkens rennende vann i stedet for å oppsøke kildene.

* Illustrasjon: Jan Luyken 1682, ´t Badt tot Aken, Amsterdam Museum
Ad fontes

På stående fot

Hans Tvedt, , , , , Legg igjen en kommentar

på stående fot 2engelsk: on the spot, extemporaneous; tysk: stehenden Fußes, aus dem Stegreif

Straks og uten forberedelse. Duden: 7 (2015) oppgir at det er en låneoversettelse fra det latinske stante pede, som i eldre tysk domstolsrett innebar en anke der den dømte stående og umiddelbart måtte protestere mot dommen for at den ikke skulle bli rettskraftig.

Man kan undres over hvorfor det kun er én fot man skal stå på på norsk (og dansk og svensk), og det er nærliggende å spørre hva som skjer på liggende fot. Det gjør seg neppe i  rettssalen  på den ene eller andre måten.

Herman Weigere viser i En Ræffue Bog (Reveboken, 1555) at uttrykket allerede da har fått sin nåværende betydning (selv om sammenhengen tilfeldigvis også er slags rettssak over Mickel Ræff, «den ærløsse tiu»):

Hand pleyer altid at være stolt aff mod,
Wi ville hannem forfølge paa stande fod.
Alt om den skade han haffuer voss giort,
Saa bliffuer han Hengt uden Vestre Port.

Å forfølge noen på stående fot kan umulig være effektivt, men vi kan vel anta at Weigere tilsikter en rettslig forfølgelse. I Qvislin, Solatium Relapsorum (1697, s. 27) faller man faktisk på stående fot: «… de jo paa staaende foed falde ned for deris Gud ok sørge for Synden». Holbergs bruk gir muligvis tilsiktet komikk i Mester Gert Westphaler eller Den meget talende Barbeer (1723, IV,8): «Gak derfor nu paa staaende Fod lige derhen». Gak nu hen er en passant et uttrykk vi sørgelig og til savn har forlatt. Paa staaende foed er oppført i von Aphelens Kongelig Dansk Ord-Bog (1764, s. 127), og fra da forankret i ordbøkene.

Peder Schinnerup, Plan til et Norsk Universitet (1812, s. 111): «Det vilde, i mine Tanker, være en urimelig Fordring, at en Candidat ved Hoved-Embeds-Prøven, foruden Embeds-Studierne, tillige skulde gøre Rede for sine Philosophiske og profane-philologiske Indsigter, forklare Homer, gøre paa staaende Fod astronomiske Beregninger.» Og år for år siden Det Kongelige Frederiks Universitets etablering (i 1811, nå UiO) forventes det stadig mindre av studentene i Norge; det er vanskelig å tro de i våre dager må beherske noe som helst annet enn det å kunne stå på ett ben og protestere.

* Illustrasjon: utsnitt av omslaget til Fr. Schimdts Nach Darwin’s Lehre

–

På stående fot

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons

Hans Tvedt, , , , , , , , , , Legg igjen en kommentar
If it fits, I sits
If it’s feeds, we eats. (Wilhelm Busch)

Mat for mons
engelsk: good fodder; tysk: gefundenes fressen

Mons
engelsk: Tom(cat); tysk: Kater

Mat for mons er noe man setter stor pris på, gjerne mat, gjerne noe man blir glad for å få del eller tak i. Moth har i sin ordbok (ca. 1700) oppslaget «Mogens eller Mòns / Et mande nafn. Magnus. / Et katte nàun». Mons som mannsnavn er ifølge alle kilder (f.eks. Vågslid, s. 159) avledet av Magnus (latin for stor); på dansk ofte skrevet Mogens og på svensk Måns. Navnebøker oppgir Magnus den gode (d. 1047) som den første med dette navn i Norge. Ifølge Snorre skal ingen ha våget å vekke faren, Olav Haraldsson, natten Magnus ble født, og det ble skalden Sigvats lodd å gi ham navn. Olav syntes det var et elendig valg, men fikk forklart at gutten var oppkalt etter Karlamagnus (Karl den store)noe som gjorde kongen blid igjen.

I noen grad i Sverige, særlig i Danmark (jf. ODS) er det et vanlig kattenavn, mens det i Norge, spesielt nord i landet, kan være fullstendig synonymt med hannkatt. Det skulle gjøre mat for mons til kattemat, om opphavet til uttrykket er tilsvarende, noe Riksmålsordboken kan se ut til å mene: «(stående vending til ell. om en person) det er mat for mons (mons, mogens egtl. navn på katten)». ODS angir at denne betydning er «sammenfaldet med andre ord, jf. Arkiv.​XLVII.18 [Arkiv för nordisk filologi].» Det kan vel være tradisjonen med å knytte vanlige, korte navn som suffiks til visse egenskaper, som lathans, fillefrans og svarteper, det siktes til, og det er vel tenkelig at dette er blandet sammen med det lydmalende kattemons.

Et eksempel på at hankatten het Mons generelt, finner vi hos Ambrosius Stub (1705–1758, publisert posthumt) i det smått overraskende diktet En giftefærdig Piges Klage over sin Moders Urimelighed i at nægte hende et anstændigt Ægteskab:

Hvi har min Moder giftet sig?
Dog vil det nu forbyde mig;
Det vilde jeg nok vide;
Hun har jo Mand i Seng hver Nat,
Men jeg kun Moens vor gamle Kat,
Som ingen Muus kan bide.
Hvorfor skal jeg mandvoxen døe?
Saa uforsøgt som nysfød Møe,
Der aldrig smagte Patten;
Nei før skal gamle Moens herud,
Min Liv-Kat hede som vor Knud,
Og Musen bide Katten.

Jeg har ikke sett mus brukt om kvinners kjønnsorgan før innsamlingen av de norske folkeeventyrene vel 100 år senere, men jeg har heller ikke dykket grundig ned i materien så jeg skal ikke gjøre annet enn å sette et lite utropstegn ved dette(!).

I Holbergs Peder Paars (1720) dukker en katt ved navn Mons opp ved flere tilfeller og uttrykket mat for mons, urelatert nevnte katt, i en replikk på side 124. Studenter spiste  tydeligvis kattemat også den gang. Her ser vi for øvrig også spor etter uttrykket å være en hund etter noe:

Peer blef da hæftig glad, og strøg sig om sin Mund,
Thi hand paa Sukker og Rosiner var en Hund.
Hand sagde: Det er Mad for Mons, for en Studenter,
Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Enda tidligere forekommer det i Sverige i Johan Runius’ Blomster-Dröm (skrevet i 1705):

Åter kom hon som i jåns,
Fort sad’ hon, skal du få Nectar,
Jag sa: det war mat åt Måns,
Men mig halfklädd jag ursächtar,

«Det er Mad for Mons» er et av uttrykkene Henrik Hertz (Ugentlige blade 1859, s. 680) savner i sin omtale av Molbechs bok Danske Ordsprog. Som eksempel på bruk helt urelatert til mat forteller Tarjei Vesaas om en bytur etter at debutromanen hans hadde fått sine første anmeldelser i 1923: «Inn til Kristiania måtte eg òg, for å helse på den trygge og hyggelege Olaf Norli. Han tok straks grønskollingen ned på Grand, til pils og fine smørbrød. På heimvegen var eg innom Kristoffer Uppdal, som då budde i eit gildt hus i Holmenbukta i Asker. Han sette seg til å fortelja om kollegaene våre i inn- og utland. Det var mat for mons.» (Mæhle 1964, s. 21.) Det er slik en forlegger skal være!

En matmons er en som er svært glad i mat, kanskje avledet av katte-monsens apetitt. Først funnet i NB i 1895 i Eivind Astrups Dyreliv nær Nordpolen (s. 139): «Fisk er her ogsaa; en mængde laksørret findes i de større indsjøer i det nordlige Grønland og Grinnell-land, hvor vandet ikke bundfryser om vinteren, og de er føde og velsmagende nok for den mest kræsne madmons.» Laksørret, du! En eldre kilde er i en brevsamling fra 1871 (Koffardikaptein Jan B. Hornemans brev til Petra Neeraas, trykket i 1951, s. 36): «… for naar Familien er borte vanker det alltid saa megen god Mad paa Voldsminde, og jeg er jo en Madmons som du vel har merket dig.» Som en pussighet finner vi det «danske» ordet gourmand oversatt med matmons (og godmat-sleik) i en Dansk-norsk ordbok utgitt på Samlaget i 1926 (av Steinar Schjøtt) mens det i Norsk ordbok (2000) på samme forlag ennå ikke har sitt eget oppslag, men nå er forklaring på ordet gryteulv. Fra gourmand til gryteulv. Man kan lure på hva som skjedde de 74 årene i mellom.

Kakemons er tilsvarende noen som er svært glad i kaker. Eldste treff i NB finner vi i Julli Wiborg Forlovet (1915, s. 210): «Jeg skal ikke plage dig – endda du er en græsselig kakemons – med at regne op alle de lækre saker.»

Det er for øvrig 383 menn som har Mons som første fornavn, 208 som eneste navn i Norge (SSB). Og langt flere katter.

* Tegning av Wilhelm Busch fra Die fromme Helene, 1872

–

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons

Tatt på sengen

Hans Tvedt, , , Legg igjen en kommentar

com an 1838 j scott all have their exits and their entrances

engelsk: taken by surprise; tysk: aus allen Wolken fallen

Å bli overrumplet, svært overrasket. Man kunne tro at den som blir tatt på sengen, befinner seg i feil seng, for eksempel nabokonens (in flagranti), eller i det minste at man befinner seg til sengs når noen kommer og tar en. Det siste er også riktig nok (se f.eks. Nynorskordboka): Uttrykket kommer antagelig fra noe så greit som at man får besøk før man har stått opp og dermed ikke er forberedt på å ta imot gjester. «Det var et Norge som knapt nok var blitt vekket av søvnen som ble tatt på sengen natten til 9. april. De fleste fortsatte å gni seg i øynene i lang tid etterpå», skriver Jo Benkow i Vendepunkt (1990, s. 82).

At uttrykket nå hverken behøver å ha noe med morgenen eller sengen å gjøre, viser journalist Hanne Fedje i DN 18.6.2015. Overskrift med ingress lyder: «Tatt på sengen av oljeprisen: – Vi visste ikke hvor den stoppet. Usikkerheten har vært til å ta og føle på, erkjenner sentralbanksjef Øystein Olsen. Torsdag svarte han på nedturen med å kutte renten.» Hvis du leser dette en gang til med vrangvilje, blir det riktig så pussig.

Mer i tråd med frasens antatte opphav kan vi lese i Ludvig Holbergs Almindelig Kirke-Historie fra 1738 (s. 913): «Kirke-Betientere og andre Folk havde Sædvane, den første Dag efter Paaske at gaae om Morgenen tilig ind udi Huse, og der at tage dem, som de funde paa Sengen, for at føre dem nøgne igiennem Gaderne til Kirken, hvor de satte dem i den Positur paa Alteret og sloge Vand over dem. Videre ginge de ogsaa den 1 May, for at gribe Folk paa Sengen, og pante dem, saavel udi deres Klæder som Huusgeraad.»

Hos Holberg blir frasen å bli tatt på sengen knapt billedlig i det hele tatt. Det er den til gjengjeld i Erik Munks rapport fra felttoget mot en svensk okkupasjonsstyrke som hadde besatt Trondhjem under syvårskrigen i 1564, her gjengitt fra Ludvig Daaes bok Krigen Nordenfjelds (1872, s. 29): «Claudius Gallus, som just befandt sig i Throndhjems By, fik af Flygtningerne fra Agdenes Budskab om den overhængende Fare, saa at Erik Munk til sin store Ærgrelse gik glip af at kunne ‘tage ham paa Sengen i Byen’». I en fotnote like før skriver Daae at anførselstegnene betegner Erik Munks «egne Ord i hans endnu bevarede (utrykte) Rapport om toget.» Rapporten ligger formodentlig fortsatt og støver ned i Det Kgl. bibliotek i København, men Munk ville neppe benyttet en slik selvlaget metafor i sin rapport til kongen, så jeg antar at uttrykket er godt etablert på denne tiden, men finner ikke eldre spor.

* Illustrasjon: J. Scott, i Thomas Hoods The Comic Annual 1838

–

Tatt på sengen

Oppgi ånden

Hans Tvedt, , , , , , , , , Legg igjen en kommentar

spøkelse g k omnibus

engelsk: give up the ghost; tysk: seinen Geist aushauchen

Utånde, dø. Ånde er naturligvis ikke annet enn pust, men brukes vel mest om hvordan den lukter. At man kan gi den opp er eufemistisk, eller metonymisk for livsevne.

Jesus utånder i de tre siste oversettelsene av Markus (15,37 og andre steder) mens i Christian IIIs bibel står: «Men Jhesus robte høyt, och udgaff sin Aand». I Ludvig Holbergs Almindelig Kirke-Historie (1738, s. 157) finner vi et klassisk eksempel på åndfull galgenhumor: «En bekiendt Helgen, ved Navn Laurentius, blev lagt paa en Rist, hvor, da han længe havde ligget paa den ene Side, sagde han med Frimodighed: Nu er Jeg stegt nok paa den Side, vender mig nu om paa en anden. Gjorde derpaa sin Bøn til Gud, og opgav sin Aand» (Holbergs uthevning).

Det er nærliggende å anta at opphavet til frasen er bibeloversettelsene. Ingen har ennå tatt seg bryet med å tilgjengeliggjøre Christian IIs Nye Testamente fra 1524 eller Christiern Pedersens oversettelse fra 1529, så Christian IIIs fra 1550 blir eldste kilde for dette. Men det er også mulig det har glidd inn fra latin («Jesus autem emissa voce magna expiravit» i Hieronymus’ Vulgata), eller blitt tilpasset en allerede allmenn forestilling om at pust og sjel henger sammen. Etymologien til ånd skal ifølge de Caprona (2013) og Etymonline henge sammen med norrønt ǫnd, andi, pust; og har et indoeuropeisk opphav som i flerfoldige eksempler gir variasjoner over luft i bevegelse og sjel: gresk anemos: vind; sanskrit aniti: puste; latin animus: sinn; gammelirsk anal: pust, animm: sjel, gammelkirkeslavisk vonja: lukte, puste; armensk anjn: sjel, osv.

At selve livet er knyttet til respiratoriske evner, er observerbart – samtidig som det gir en forestilling om at sjelen blåses ut i siste pust og stiger opp til et bedre sted. Dermed er også veien kort til å betegne metafysiske fenomener, være seg intellektualitet eller spiritualitet, som noe som har med ånd å gjøre. Vi får hellige såvel som onde ånder og åndenes makt, skjønnånder  og åndshøvdinger, sågar tidsånd.

Ganske samtidig som de første bibeloversettelsene til dansk finner vi det i En Ræffue Bog fra 1555, og det virker allerede innarbeidet:

«Han krøb i Land hart op til en Mur,
Aldrig saa naagen sligt it ynckeligt Diur.
Der han i slig maade vaar kommen i Land,
Mente han strax at opgiffue sin Aand.
Han sagde O Mickel du falske Frende,
Huor haffuer du ført mig disse Bønder i hende.»

Herman Weigeres «revebok» var en temmelig fri gjendiktning av en tysk variant av Reineke Fuchs, og blir gjerne betegnet som en folkebok, datidens underholdningslitteratur. Den var i hvert fall umåtelig populær; her samles en rekke av de felleseuropeiske fortellingene om den lure reven (han heter altså Mickel), og hans kalamiteter med bjørnen (som er offeret i det siterte over), ulven og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ifølge SDL er En Ræffue Bog ofte betraktet som Danmarks første barnebok.

Oppgi ånden kan også brukes billedlig om andre fenomener, som her i Nordlands Avis 23.12.1955: «Denne utvikling var ikke forutsett og slett ikke at parafinlampen i tumulten også ble løst fra sine forpliktelser. Den oppga ånden etter noen få blaff, heldigvis uten å eksplodere.»

–

Oppgi ånden

Død og begravet

Hans Tvedt, , , , , , , Legg igjen en kommentar

der ligger en hund begravet hood com annual 1832

engelsk: dead and gone; tysk: tot und begraben

Person eller idé som er borte og ikke kommer igjen (om person: gjerne, men ikke nødvendigvis, død). Vi dreper og begraver nær alt mulig, og ingen stusser på at Bergens Tidende 28.12.2013 kan ha overskriften «Facebook død og begravet blant de unge», ennskjønt det altså gjelder digitale signaler (som vel hverken kan dø eller gravlegges), og at det er litt snålt at et fenomen kan være dødt og begravet bare hos en viss aldersgruppe. Blant barn og gamle er det altså sprell levende og fri for jord og insekter. Litt nedenfor står det at «Foreldrene får skylden»; den er ganske sikkert rett plassert.

Brukt helt konkret i, og dermed utbredt fra, Luthers katekisme, 2. artikkel (fra 1529, «konkret», litt som man ser på det her med Jesus). Det er også slik i den lille katekismen (den som er tilpasset barn), fint eksemplifisert hos Petter Dass (1714): D. Morten Luthers Lille Catechismus forfattet i beqvemme Sange, under føyelige Melodier, der det under Den Fierde Sang står: «Piint under Pontio Pilato, Korsfæst, død og begraven», før de bekvemme og føyelige sangene for barna lystig følger. Luther brukte uttrykket mer billedlig i en avhandling (fra 1531) om Paulus’ brev til galaterne for å forsterke for den kristne hva man skulle mene om Moses: «Vel tilstede vi […] at man derhos af ham [Moses] kan tage Exempler og Forskrift til gode Love, ærbare Sæder og Dyder: men at han skulde herske og regjere i og over vor Samvittighed, det taale vi ingenlunde, der skal han være ganske død og begravet [da soll er ganz gestorben und begraben seyn], at ikke noget Menneske veed eller maa faae at vide, hvor hans Grav er.» Eller, som kort forklart i den glade margkommentaren: «Christne ere frie fra Moses Regimente» (oversatt 1837, s. , tysk tekst sitert fra 1731-utg.).

Finnes et par steder hos Holberg, bl.a. der Henrich uttrykker frykt i Den vægelsindede (1722): «Jeg var alt død og begraven, og mig syntes ligesom jeg hørte Sang-Klokkerne gik for mig; thi jeg tænkte, at det var den unge Jean de France, som nylig gik vred bort.» Ole Bang bruker det metaforisk i Det hendte i Nordland fra 1928 (side 174): «Bygden lå død og begravet i sne». Et komma etter død ville forandret meningen på interessant vis her. Konkret, billedlig og nådeløst benyttet i B.H. Haffs Skammen fra 1996 (side 411): «Vemund Hov er død og begravet i enhver forstand og kan i deres øyne ikke bli mer forhenværende. Han er og blir en skamplett på familien, som ikke kan slettes ut med andre midler enn glemsel.»

For fullstendighetens skyld nevnes at angst for å bli levende begravet heter taphefobi.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic annual 1832

Død og begravet

Stikke fingeren i jorden

Hans Tvedt, , , , , , , , , Legg igjen en kommentar

com an 1830 let by-gones be b-ygones

engelsk: take stock (of something), face the facts; tysk: Zeit für eine Bestandsaufnahme, auf den Leim gehen

Undersøke og innrette seg etter hvordan forholdene virkelig er. Realitetsorientering. Man kan anta at en som stikker fingeren i jorda, i hvert fall er skikkelig jordet, som jo er en fordel når lynet slår ned. «Vi må stikke fingeren i jorda og kalle en spade for en spade», skriver Dag Skogheim (I gode og vanskelige dager, 1994, s. 115), og selv om det lyder fullstendig fornuftig blir bildet også ytterligere pussig med spaden. Hvorfor skal vi ha en finger i jorden?

I Stein Mehrens Kongespillet (1971, s. 110) må vi «snart stikke fingeren i jorda og se hvem vi er». I noen hundre år var det vanlige tillegget til uttrykket at man skulle stikke fingeren i jorden og lukte hvor man var. Vendingen hvor landet ligger kan man jo spekulere i om har opphav herfra. Så i Arvesens levnetsbeskrivelse for Ole Vig (1859, s. 33) står det: «For det virkelige Livs Skyld mente han da vel ogsaa, at det gjælder for Læreren ikke mindre end for enhver Anden at stikke Fingeren i Jorden og lugte til, hvad Land han bor i. Nordmanden er af Naturen et haardt Folk, saa kritisk og ironisk, at han forekommer Udlændingen at være hjerteløs;» så fingeren skulle i jorden for å hente lukteprøver av landets egenduft (og Norge lukter visst av kritikk og ironi).

Wergeland har nok stusset over uttrykket, og gir fornuftig råd i farsen Stockholmsfareren fra 1837 (I,1): «– det første jeg da lagde dig paa Hjerte var at du aldrig maatte glemme, at du var en Embedsmands Søn; og det Andet, at du ikke skulde stikke Finger i Jorden for at lugte hvad Land, du er i, men i Vejret forat kjende hvad Vind der blæser». Grundtvig har en annen variant i sitt Trøstebrev til B.S. Ingemann, som just hadde fått dårlige anmeldelser (1824): «Vil han ei stikke Fingeren i Tiden,/Og lugte, det er længe siden.» Oppført i von Aphelens Dictionnaire Royal (1773, s. 530): «komme ham til at stikke Fingeren i Jorden, for at lukte hvor han er». Uttrykket er ikke med i Moths ordbok (ca. 1700), som ellers gir flerfoldige eksempler med stikke. Holberg, som ser ut til å være eldste eksempel, skriver i Peder Paars (1720): «I rette eder nu maa efter Landets Moder,/I Fingren sticke maa i Tiden, lukte til,*/Hvad Tid I Lever i, om I mig lyde vil.» Holberg var glad i å annotere sine egne verk, i Peder Paars med intendert komisk effekt, og til dette sted har han en fotnote: «*At sticke Fingeren i Jorden, er ellers beqvemmere talt.»

Fotnoter kan få overraskende stor utbredelse.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

–

Stikke fingeren i jorden